Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby unnlater å erkjenne at foreldre må holdes ansvarlige for egne barn. De sårbare barna er i realiteten ikke rammet av koronakrisen, men av dårlige oppvekstvilkår. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix

Regjeringen foreslår å bruke 400 millioner kroner på en tiltakspakke for sårbare barn og unge som er rammet av koronatiltakene. Reelt sett er barna rammet av dårlige oppvekstvilkår, ikke av koronakrisen.

Det var NRK som onsdag meldte om størrelsen av tiltakspakken, som er basert på funn i en rapport fra regjeringens koordineringsgruppe.

Rapporten fastslo sist uke at overdrevne smitteverntiltak kan ha fått alvorlige konsekvenser for sårbare barn og unge, og at mange tjenester iverksatte smitteverntiltak utover Folkehelseinstituttets anbefalinger. Dette førte til at mange barn og unge ikke fikk tilbudet de har krav på.

De «sårbare barna» utgjør en sammensatt barnegruppe, hvorav en stor andel er innvandrerbarn. Dette nevnes aldri med ord, og det er høyst problematisk. Hadde det blitt uttalt at det var nettopp innvandrermiljøene som produserer høyest andel «sårbare barn», kunne tiltak bli rettet mot riktig adressat, i stedet for å kamufleres bak koronakrisen og slik sett bli til lite nytte.

– Vi har vært veldig bekymret for de utsatte ungene hele veien. Vi vet at det er mange som har det vanskelig fra før, og denne situasjonen forsterker det, sier barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) til NRK.

Bekymringen for disse barna synes hul, all den tid det ligger slappe sosialpolitiske integreringsføringer bak dagens situasjon for barna. Når regjeringen foreslår å bruke 400 millioner til helsetilbud og aktiviteter både på skolen og i sommerferien, er det reelt sett som å plastre en brukket legg. Det er overfladiske tiltak mot dyptgripende problemer med ivaretakelse av barn innad i innvandrermiljøene.

Når regjeringen håper at et bedre hjelpetilbud kan gjøre det enklere å avdekke vold og overgrep i hjemmet, sikter de høyt – og bommer.

– Vi vet at noe av hovedproblemet nå er at mange barn ikke møter de trygge voksne de pleier, og derfor er det så avgjørende at alle vi rundt melder fra hvis vi er bekymret, og gir mulighet til for eksempel helsestasjoner å gi bedre oppfølging, sier Ropstad til NRK.

Sårbare barn og trygge voksne er den nypopulære eufemismen for innvandrerbarn og kvinner i offentlig sektor. Det er som bibelsitatet Og når en blind leder en blind, faller begge i grøfta (Matt. 15:14). Kvinnene er blinde for at innsatsen deres ikke er i nærheten av å kunne kompensere for foreldrenes manglende og feilslåtte oppdragelse av barna, og barna er blinde for at de behandles som en slags annenrangs borgere som ikke har krav på samme trygge hjemmemiljø som andre barn.  Når de begge havner i grøfta, er det fordi det er virkningsløse tiltak.

NRK presenterer hvordan regjeringen vil fordele pengene:

• 170 millioner kroner skal sikre at skoleelever får tatt igjen tapt progresjon som følge av smittevernstiltak
• 150 millioner kroner skal gå til helsestasjoner, skolehelsetjeneste og avlastings- og aktivitetstiltak for barn og unge med store behov
• 53 millioner kroner til ferie- og fritidsaktiviteter til utsatte og sårbare barn og familier
• 10 millioner kroner til utvikling av innsatsen mot overgrep mot barn på internett
• 7 millioner kroner til Røde Kors’ samtaletilbud, «Kors på halsen»
• 4 millioner kroner til alarmtelefonen for barn og unge
• 4 millioner kroner til oppfølging av ungdom som gjennomfører ungdomsstraff og ungdomsoppfølging
• 2 millioner kroner til aktivitetstilbud for barn i mottak
• 1,8 millioner kroner til Mental helses støttetelefon for foreldre og informasjonsvideoer for fremmedspråklige foreldre

Det krever liten kunnskap for å se at brorparten av den nær halve milliarden skal brukes som plaster på innvandrerbarnas brukne barndom. Det finnes langt mer effektive tiltak for å forebygge vold og overgrep, samt å heve elevenes kunnskapsnivå. Men det krever en erkjennelse om at barna ikke er ofre for koronakrisen, men ofre for foreldrenes manglende integreringsvilje. Det krever reelle integreringstiltak, der det erkjennes at et enkeltindivids ve og vel er underordnet klankulturens kollektive egoisme.

Det er ingen tvil om at barn og barndom mangler egenverdi i klankultur. Det er derfor barna er sårbare. En viktig oppgave for regjeringen er å forebygge at nye generasjoner vokser opp i det foreldrepålagte utenforskapet. Da er det virkningsløst å heie fram utenforskap, det må effektivt bekjempes:

• Obligatorisk barnehagedeltakelse dersom én eller begge foreldrene ikke behersker norsk språk
• Forbud mot hijab i barnehage og skole
• Frafall av stønader fra og med barn nummer tre dersom mor ikke har vært i arbeid i minst to år i forkant av fødsel
• Opprydding i lovverk for familiegjenforening – fjerne muligheten for henteekteskap
• Forby søskenbarnekteskap
• Automatisk bekymringsmelding ved mistanke om reise til foreldrenes opprinnelsesland. Dersom foreldrene har fått oppholdstillatelse grunnet forhold i hjemlandet, må det automatisk ses på som en risiko dersom de utsetter barna sine for de samme forholdene
• Bekymringsmelding i stedet for selvvalgte kompenserende tiltak av lærere som mistenker omsorgssvikt
• La skolen være læringsarena, ikke hobbyterapeutisk tumleplass for velmenende kvinner

Integreringstiltak vil ha langt større effekt på de sårbare barnas muligheter for livsutfoldelse. Når Kunnskaps- og integreringsministeren vil bruke millioner på elever som ligger etter, erkjenner hun ikke at disse elevene vil henge etter helt uavhengig av koronakompenserende tiltak:

Kunnskaps- og integreringsminister Guri Melby (V) forteller at 170 millioner kroner skal deles ut til kommunene etter størrelse.

– Pengene kan brukes på ulike tiltak, som intensivopplæring for elever som ligger etter, sommerskole, miljøterapeuter eller ekstra lærere, sier Melby.

– Vi frykter at det er flere elever som har tapt ganske mye i perioden skolene har vært stengt. Det kan være elever som allerede hadde utfordringer, eller som har sakket akterut, sier hun.

Melby har rett i bekymringene, men samtidig unnlater hun bevisst å nevne foreldrenes ansvar for egne barn. De sårbare barna er de samme barna som i størst grad har hjemmeværende foreldre i utgangspunktet. Det er foreldre som har ansvaret for egne barn. Tiltakene bør derfor samsvare med behovet: Øke foreldredeltakelsen og -ansvaret. Ingen akutte midler kan endre på ansvarsfraskrivende, selvvalgt utenforskap, dersom midlene ikke rettes mot ansvarliggjørelse. Å årsaksforklare sårbarhet med koronakrisen er feilslått.