Pravda, navnet på avisen som i sin tid var det sovjetiske kommunistpartiets offisielle organ, betyr sannhet. Sannheten stod ikke så høyt i kurs der, slik håndjernene på bildet antyder, men alle visste det. I dag innbiller den norske offentligheten seg at den har en fri og mangfoldig presse. Den løgnen er adskillig mer subtil. Foto: Scanpix.

Den årlige pressefrihetsindeksen fra Reportere uten grenser (RSF) viser at Norge fortsatt er «landet i verden med størst pressefrihet», melder NTB søndag:

Organisasjonen Reportere uten grenser (RSF) har siden 2002 årlig publisert World Press Freedom Index, som rangerer 180 land og regioner basert på journalisters frihet til å utøve sitt yrke.

Så hva er kriteriene for rangeringen? NTB serverer en oppsummering som nesten er villedende i sin omtrentlighet:

Blant faktorene som evalueres, er mediemangfold, uavhengighet, lovverk og sikkerhet for journalister.

Et noe klarere bilde tegnes hvis man ser på kriteriene slik de er gjengitt på RSFs egne sider.

Det første punktet gjelder altså mangfoldet:

1 / Pluralism

Measures the degree to which opinions are represented in the media.

Men det er graden av meningsmangfold som ligger til grunn. Tanken på at Norge hevder seg særlig godt på dette punktet, er latterlig. Alle de store vesteuropeiske landene har større meningsmangfold i sine medier.

Hva uavhengigheten angår, er RSF-kriteriet dette:

2 / Media independence

Measures the degree to which the media are able to function independently of sources of political, governmental, business and religious power and influence.

Den politiske makten mediene i Norge ikke klarer seg uten, er pengene fra staten. Både NRK og avisene sponses med store beløp som befolkningen tvinges til å betale; de sistnevnte har dessuten momsfritak.

Neste punkt gjelder selvsensur, noe NTB selvsensurerer fra sin egen oversikt:

3 / Environment and self-censorship

Analyses the environment in which news and information providers operate.

Er det noen som tror at Norge er spesielt lysende med tanke på å unngå selvsensur? Når så man sist kritikk av islam eller ros av Trump? Kanskje slike meninger ikke finnes? Kan man i så fall snakke om meningsmangfold?

Det er derimot lett å tenke seg at Norge scorer bra på punktene 4 / Legislative framework, 5 / Transparency, 6 / Infrastructure og 7 / Abuses. Hva sistnevnte punkt angår, er det neppe særlig farlig å være journalist i Norge.

Men skyldes ikke den tilstanden også at norske journalister i det store og hele sjelden opptrer på en måte som utfordrer dem som kunne være farlige for en?

Dette er egentlig litt for pent formulert. Det jeg mener å si er: Betyr ikke dette at norske journalister stort sett er noen kolossale feiginger?

Hvis man tenker seg litt om, var det ikke så mange andre enn Vebjørn Selbekk som opptrådte modig under karikaturkrisen. De andre lot seg skremme til selvsensur av islams frontsoldater. Og den tilstanden vedvarer i dag. Hvem omfavner dissidenter fra islam? Kritikere av islam?

Rangeringen er således en vits, og ikke noe å skryte av.

Flokkmentaliteten som preger norske medier, vitner ikke om at vi har «verdens største pressefrihet», men snarere verdens feigeste offentlighet – alltid redd for å støte det Ibsen kalte «den kompakte majoritet», alltid rede til å herse med ufarlige som ikke tilhører den, og alltid rede til å krype for bøller som truer en.

Eksemplene på dette fenomenet kan iakttas hver eneste dag. La oss se på to av dem.

I en kommentar i Dagsavisen mandag gjør Vårt Lands tidligere redaktør Helge Simonnes en sammenligning mellom Donald Trump og Adolf Hitler.

Mannen med millionpensjon som var sjef for en avis som har mottatt vanvittige mengder pressestøtte, skriver:

Etterpåklokskap er ikke den mest verdsatte vitenskapen, men likevel må det være tillatt å gjøre en refleksjon nå ved 75-årsmarkeringen av slutten på andre verdenskrig: Hva tenkte tyskerne i nederlagets stund om hva de hadde vært med på 12 år tidligere?

Ved riksdagsvalget i 1933 ga nær 44 prosent av tyske velgere sin støtte til Adolf Hitlers parti. En god del av dem var kirkelige aktive. Konsekvensene ble grusomme for Tyskland og for verden.

I mai 2020 er det relevant å stille et liknende spørsmål. Hva tenker amerikanske velgere om støtten de ga til Donald Trump i november 2016?

Simonnes holder i hevd den ikke altfor stolte tradisjonen blant norske journalister om å sparke på folk som de ikke trenger å frykte vil sparke tilbake. Det er risikofritt å hetse USAs president på denne mentalt tilbakestående måten.

Den førtidspensjonerte pressemannen synes at koronakrisen er en spesielt god anledning til å rakke ned på Trump, som er en av de få statslederne som med rette har filleristet regimet i Beijing for å ha eksportert epidemien til resten av planeten.

Folk som Simonnes har et politisk og moralsk kompass som er eksakt 180 grader feil. For hvem er det egentlig som fortjener å sammenlignes med Hitler i dagens verden?

Det er snarere Kinas president Xi Jinping, som leder et autoritært, aggressivt og ekspansjonistisk diktatur, som setter egne borgere i konsentrasjonsleirer og forsøker å skape globalt herredømme ved å krige med de fleste andre midler enn de rent militære.

En kinesiskdominert verden ville ikke være en fri verden, slik verden heller ikke ville ha vært det dersom nazistene hadde vunnet andre verdenskrig. Hvis alle var som Simonnes, ville folk av Hitlers eller Xis støpning ha lett spill.

Et annet eksempel er å finne i Høyre-tidsskriftet Minerva. Søndag har medredaktør Ivar Staurseth intervjuet islamokonvertitten Linda Noor. Han varsler at det skal handle om konfrontasjon:

Det er tid for årets ramadanintervju – og hva er vel mer naturlig enn å konfrontere en norsk muslim om manglende likestilling i islam? Årets ramadankontrovers handler nemlig om en bønneveileder fra Islamsk råd som ikke akkurat oser av feministiske verdier.

Men Staurseth bruker mesteparten av intervjuet til å la Linda Noor snakke om seg selv og sine egne oppfatninger. De få spørsmålene som kan sies å være kritiske, er så forsiktig formulert at han fremstår som en fløtepus.

På et punkt i samtalen tar Noor likegodt flerkoneri i forsvar:

– Har du noen progressive kampsaker innen islam?

– Jeg er først og fremst for en lev og la leve-holdning, samtidig som at vi skal orientere oss mot samfunnet og felles referanser. Om folk vil ha flere koner i islamske ekteskap eller om de vil gjøre andre ting som jeg ikke liker, må folk få gjøre det. Toleranse må gå alle veier, så lenge det ikke skader noen.

Hva kan egentlig være mer likestillingsfiendtlig? Men Staurseth konfronterer henne ikke med det i det angivelig konfronterende intervjuet som skulle handle om likestilling.

Det er ikke så lett å forstå den åpen homoseksuelle medredaktørens forsiktighet overfor en talsperson for en ideologi som aller helst ville ha sett ham henrettet. Det kommer ikke gjentatte krav fra Minerva om å avvikle statsstøtten til Minotenk, som Noor er talsperson for.

Men Staurseth har ikke ligget på latsiden i sine krav om at statsstøtten til Human Rights Service (HRS) må opphøre fordi Hege Storhaug visstnok er en fæling.

Igjen svikter det moralske kompasset. Islam er en politisk religion som har bevist har den ikke kan leve i fredelig sameksistens med andre. Dens innstilling til sine ideologiske motstandere er omtrent like hyggelig som Kinas eller nazismens.

Staurseth vet godt at han ikke riskerer noe ved å rakke ned på Storhaug, og han vet at det ikke ville være problemfritt for ham å behandle islam med noe annet enn de silkehanskene han har på seg i intervjuet med Linda Noor.

Simonnes og Staurseth er naturligvis ikke alene, de er bare to av tallrike symptomer på en generell medietilstand som det er latterlig å assosiere med frihet.

Den handler snarere om en ensretting som nesten gir assosiasjoner til mediesituasjonen i Sovjetunionen. Dekningen av Trump er utelukkende negativ, hvilket gir seg en rekke absurde utslag – for eksempel at det knapt er blitt rapportert i Norge at folk høyt på strå i FBI la en felle for Trumps sikkerhetsrådgiver Michael Flynn, som etter alt å dømme ble utsatt for et justismord.

Norske medier kryper for Kina og kryper for islam, samtidig som de unisont forakter lederen for landet som garanterer vår sikkerhet. Folk i Norge som elsker den reelle friheten, må lete andre steder etter antistoffene mot det autoritære.