Politimann i Oslo: Ransofre må «kysse skoene, se i kameraet, gi fra deg jakken, og ta imot slagene»

Illustrasjonsfoto: Stillbilde fra YouTube-video fra Oslo.

Unge som ranes tør ikke melde fra, ifølge en politimann i Oslo. Ransofrene må «kysse skoene, se i kameraet, gi fra deg jakken, og ta imot slagene», skriver han.

Politibetjent Jonas Andreassen beskriver en fryktkultur blant unge i Oslo. De blir ranet, slått og ydmyket, men tør ikke å melde fra – ikke til politiet, ikke engang til sine egne foreldre.

Det å si ifra til en voksen er blitt verre enn å rane noen, konstaterer Andreassen, som jobber i Oslo Politidistrikt. Fokuset på «snitchingen» overskygger ranet, skriver han i et innlegg i Aftenposten.

Politibetjenten forteller om en gutt på 15 år som ble ranet av tre gutter. En av dem viste frem en kniv, og utbyttet ble en klokke.

Gutten fikk raskt kontaktet foreldrene sine, som gjorde det voksne bør gjøre i slike tilfeller: De ringte politiet.

Politiet var kjappe med å identifisere gjerningspersonene, og kort tid etter sto politiet hjemme i stuen hos en av dem. I jakkelommen hans fant politiet klokken og kniven som ble vist frem under ranet. Godt politiarbeid!

Patruljen tok deretter kontakt med foreldrene til gutten som ble ranet, for å fortelle den gode nyheten. Gjerningspersonene var tatt, ransutbyttet var sikret. Så kom reaksjonen til offeret: «Faen!

Hvorfor reagerte han slik? spør Andreassen, som svarer selv:

Han var sint fordi foreldrene involverte politiet. Og han var redd. Redd for at han nå må se seg over skulderen når han er ute og går, redd for represalier fra gjerningspersonene fordi han «snitcha».

Hvis du er ungdom i dag og blir utsatt for urett, må du ikke si det til noen. Ikke si det til mamma, ikke si det til pappa, ikke si det til lærerne, og for all del, ikke involvér politiet. Gjør du det, er du en «snitch».

Ifølge Andreassen risikerer offeret at hele skolen snakker om at du «snitcha, din morrapuler …».

Ja, jeg skrev gjerningspersonene. De opererer sjelden alene. De er mange, og de har gjerne hele vennegjengen i ryggen. Hva skal du gjøre, annet enn å si at du ikke er «boss»? Annet enn å kysse skoene, se i kameraet, gi fra deg jakken, og ta imot slagene? For hvert slag blir du sintere og sintere og sintere, men du er like forbanna hjelpeløs.

Andreassen forteller om en kollega ble spurt av en nabo om å videreformidle til politiet at sønnen i huset var blitt fratatt jakken sin av en navngitt gutt.

«Fin jakke! Kan jeg få den?» Noen dager senere sendte sønnen melding til gutten og spurte om han kunne få tilbake jakken sin. «Har den ikke lenger …»

Tyvene viste seg å være guttunger ned i 11-årsalderen.

Pappa sier ifra til politimannen han kjenner, men sier samtidig at dette ikke skal tas tak i.

Hva venter sønnen hans hvis politiet oppretter sak? Andreassen gir svaret: «Jævla snitch!!! Hvorfor gikk du til politiet??»

Politibetjent Andreassen er opptatt av at tausheten ikke må få råde, da vil problemene bare vokse i omfang.

Istedenfor må vi følge opp alle disse sakene, igjen og igjen og igjen, og vise våre barn og unge at de får hjelp når de trenger det og at de må fortsette å gjøre det vi har lært dem siden de var små: Si ifra til en voksen.

Politibetjenten er også opptatt av at de som raner, truer og slår «ikke er monstre», men «ungdommer med egen bakgrunn og egne utfordringer».

De er «ungdommer som trenger hjelp. Vi må slå ned på uretten de begår, men også hjelpe dem slik at det ikke skjer igjen.»

De «trenger noen som setter ordentlige grenser, en pappa som er til stede eller en mamma som ikke slår.» mener Andreassen.

Pappa som er til stede..?

Jeg har overvært flere rettssaker mot barneranere i Oslo tingrett. Jeg har sett noen av disse foreldrene i retten, så godt som uten unntak er det mor. Far glimrer med sitt fravær. Mor er alltid kledt i lange gevanter som sleper i bakken, og bærer alltid hijab.

Jeg observerer disse kvinnene. De må rutinemessig ha simultantolkning av alt som skjer i retten, og to tolker alternerer i tolkeboksen, dag etter dag. Det er lite eller ingenting ved disse kvinnenes nærvær i retten som tyder på at de er i stand til å gjøre noe som helst for å korrigere sine sønners oppførsel.

Men hva med ofrene, hva kan foreldre gjøre? spør Andreassen: «Hva skal man gjøre når man slites mellom følelsen av å måtte handle og redselen for at barnet skal bli utsatt for represalier? Hva kan man gjøre der man sitter mellom barken og veden?»

Hans oppfordring er forutsigbar:

Ta kontakt med forebyggende politi! Vi er tett på ungdommene deres, vi kjenner miljøene de beveger seg i, og vi vil gjøre det vi kan for å hjelpe dere med å belyse alternativene i en mørk situasjon. Kanskje kan vi gjøre en stor og skummel verden til et litt mindre og tryggere sted.

Som politibetjent Andreassen skriver:

Hvis politiet skulle unngått å følge opp saker i frykt for represalier mot fornærmede, kunne vi like gjerne legge ned arbeidet vårt og la trusselutøvere få styre fritt. Bare gi dem definisjonsmakten over hva som er rett og galt og la dem være lovgiver, dommer og bøddel i samfunnet.

Det springende punkt er om politiet er på høyden. Om de er i stand til å gjøre noe med dette problemet.

Om vi er i stand til å beskytte våre egne barn.

Kjøp Halvor Foslis bok her!