Henrik Øxnevad. Foto: Gyldendal Norsk Forlag
To gutter og en jente rømmer kjernefamilien, har følsom sex, røyker hasj og blir trakassert av streitinger.
Henrik Øxnevad er en ung mann fra Stavanger som fikk foten for skriving på Buskerud Folkehøgskole. Dette er hans debutroman. Den har lite handling. Jeg-fortelleren Erik innleder et forhold til sin klassekamerat Stian. Sistnevnte har et uavklart forhold til sin eks Jannike, og for gjøre en kort historie enda kortere: De etablerer et trekantforhold.
Personer forflyttes per buss, bil, sykkel og gange — for trioens del dreier det seg om å være sammen, bruke dop, og ha sex. Den traurige hverdagen med Europris og Rema 1000-lightere lyses opp av kaskader av biseksualitet og homoseksualitet. Eriks far finner ut at han er homo og innleder et forhold til guttenes lærer Ståle. Eriks feite og alkoholiserte mormor er hans emosjonelle anker og visdoms kompass. Hun bryr seg ikke om hva folk mener, hun ser hva som egentlig skjer, og hun kan fortelle at hun i ungdommen hadde en venninne som var lesbisk, men som ble gift og ulykkelig og som begikk selvmord etter en måned. Hun mener at Eriks trekantforhold er en bra ting. Føles det bra, så er det bra, sier mormor. Noe dypere innhold enn dette har ikke romanen.
Symbolikken er ofte påtrengende. Jannikes borgerlige hjem har følgende attributter: Bikkja er halt, faren er døv, og moren slurper høyt når hun drikke te. Så mye for de vellykkede hjem. Da foretrekker Erik heller Stians svette leilighet som har romnummer 911 (sic). Språket i romanen er nøkternt og kortklipt, det er bra, ingen svulstige utbroderinger, men det faller i fisk når Øxnevad tar i bruk metaforer for å beskrive kroppslige reaksjoner på ubekvemme situasjoner. «En neve med grus ramler ned i tarmene mine» (61); «Bomull tetta lungene mine» (56); og endatil «Bomullen blir til stram stålull» (187). Jeg er heller ikke bekvem med at en Pringlesboks kalles «tube» (27), eller denne fornorskingen av det engelske uttrykket «to spoon»: «Vi ligger i senga. Stian er lilleskjeen min. Jeg er lilleskjeen til Jannike» (76).
Romanen har mye sceneanvisninger. Eksempel: «Presskanna står på kjøkken benken. Jeg tar en kopp fra skapet, heller oppi. Tar en slurk. Kaffen er kald. Heller den i vasken. Heller ut av kanna også. Setter på vannkokeren. Den bobler» (100). Dialogen som følger er typisk for bokens kortklipte pragmatiske stil:
‒ Yo, sier han.
‒ Hei, sier jeg.
‒ Hvordan er baksmellen? sier mamma.
‒ Ikke gidd, sier Joachim.
‒ Jeg hørte dere i morges, sier jeg. ‒ Spydde du?
‒ Nei.
‒ Som en gris, sier mamma.
Det vipper likevel noen ganger over i ufrivillig lakonisk komedie:
‒ Jeg tenkte å dusje, sier jeg.
‒ Kan jeg bli med? sier Stian.
‒ Mamma er hjemme.
‒ Da setter jeg på kaffe, sier Stian. (81)
Her er vi farlig nær en sentral scene fra Roar Skolmens film Lucifer ‒ sensommer gult og sort (1990). Filmens hovedperson, «jenta», går inn i en landhandel:
‒ Har dere kondomer?
‒ Nei.
‒ OK. To sitroner, da.
Øxnevad har utstyrt romanens lansering med et portrett av seg selv som peker direkte på den berømte forhørsscenen i Basic Instinct (1992). Nå hadde riktignok ikke Sharon Stone på seg strømpebukse, men det har muligens sin prosaiske forklaring at Øxnevad har det. Uansett: Catherine Tramell er en biseksuell forfatter som bruker narkotika. Det er jo noe å strekke seg etter for en ung søkende mann fra Stavanger. Men de som håper på sex med rep og ispil, vil bli skuffet.
Henrik Øxnevad:
En sånn rød amerikansk scooter
Gyldendal 2020
206 sider
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
