Myndighetene i Vest-Europa har slått inn på en autoritær vei for å «beskytte» det som nå kalles «sårbare grupper». Vi merker en ny strenghet, mens grupper og seksuelle minoriteter har full frihet. Selvmotsigelsene står i kø, men det er liten eller ingen debatt i de fora der forslagene fremmes og vedtas. Når har Stortinget hatt en verdidebatt om identitetspolitikken, selv om den fyller mer og mer? Justis- og beredskapsminister Monica Mæland i Stortinget 19. mars. Foto: Terje Bendiksby/Scanpix

Regjeringen har sendt en proposisjon til Stortinget. Den har tittelen Prop. 66 L (2019–2020) Endringer i straffeloven mv. (avvergingsplikt, utenomrettslig tvangsekteskap, diskrimineringsvern, skyting mot politiet mv.) Proposisjonen har ikke fått særlig oppmerksomhet i media, men den inneholder forslag til endringer som ryster ved grunnleggende grensesteiner i vårt demokrati.

Det liberale demokratiet som har vokst fram i Vesten de siste 25 årene bygger på ideer som forutsetter en annen type stat enn den vi er vant til. Det handler om identitetspolitikk, menneskets rett til å definere seg selv og få statens beskyttelse for sine valg.

Den identitetspolitikken som dagens liberalisme har vært det ideologiske utgangspunktet for, krever Imidlertid strafferettslig beskyttelse. Regjeringen ønsker derfor å utvide straffelovens §185 med begrepene kjønnsidentitet og seksuell orientering.

Det er andre land som har kommet lenger enn Norge. I Tyskland foreligger det forslag om flere års fengsel for dem som prøver å få en transperson til å bli fortrolig med eget kjønn.

De liberale er blitt så liberale at de ikke lenger tåler en normal samtale. Sårbare minoriteter skal nemlig beskyttes.

I Storbritannia har politiets metoder i sin jakt på dem som kommer med hatytringer fått en dommer til å kalle dem for nazimetoder. Samtidig har flere briter gått sammen om å etablere organisasjonen Fair Cops for å prøve å demme opp for uvesenet.

Myndighetenes nye lovgivning om kjønn, seksualitet og samliv er så ideologisk betinget at de av oss som ikke deler denne virkelighetsoppfatningen må kriminaliseres. De kan ikke godta at det er noen av oss som ikke aksepterer ideen om at menn som kaller seg kvinner, skal ha rett til å bli behandlet som det.

Denne nyliberale ideen om at mennesket har rett til å definere seg selv er i ferd med å ødelegge Vestens tradisjonelle liberale tradisjoner, og det er på tide å stille spørsmålet om en liberalisme uten et felles normativt utgangspunkt i det hele tatt har evnen til å motstå den korrumperingen vi er vitne til. For når målet for mennesket er blitt den fullstendige selvrealisering, er det ikke vanskelig å forstå at man krever at staten beskytter såkalte svake og sårbare grupper. Disse gruppene trenger nemlig beskyttelse for å oppnå den nye drømmen: Å skape sin egen identitet.

Det er nytteløst å snakke om Gud til dagens nyliberale. De finner seg ikke i at det kan være noe over dem som skal ha rett til å begrense deres iver etter å virkeliggjøre seg selv. Jakten på egen identitet har blitt vår tids store prosjekt, og i dette prosjektet er vi alle blitt våre egne skapere. Det finnes ikke lenger noen naturens orden, vi definerer nemlig denne ordenen selv, og klarer ikke å se det utrolige i at en menneskehet som har forkastet Gud, også forkaster det som de burde beholdt, naturen selv. Mennesket står fullstendig alene, og i denne ensomheten krever de strafferettslig beskyttelse dersom det er noen som kommer i skade for å krenke deres sårbare følelser, deres individualitet. Ingen kan nemlig vite hvordan akkurat de opplever en situasjon, og når statens oppgave er blitt å beskytte sårbare grupper, må den selvfølgelig gripe inn.

Og da er det all grunn til å spørre: Hvor frie er vi egentlig blitt, når en samtale mellom to voksne personer kan føre til strafferettslig forfølgelse? Hvilken avgrunn er det dagens liberalisme fører oss ned i?

I den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776 hører vi om noen såkalte selvinnlysende sannheter. Mennesket har nemlig ikke bare noen umistelige rettigheter som «life, lberty and the pursuit happiness». Disse skal til og med være «gitt av mennesket sin Skaper», som det heter i teksten til Thomas Jefferson. Det er altså skapelsesfortellingen som legitimerer prinsippene og gjør dem selvinnlysende, ikke en gudløs naturalisme.

Den liberalismen som hviler på en gudløs naturalisme er imidlertid i ferd med å fjerne friheter vi til nå har tatt for gitt, også friheten til å hevde at det var til mann og kvinne Han skapte dem.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!