Utlandet følger med når Norges Bank velger ny sjef for Oljefondet. Det de hittil har sett avslører en godtroenhet og et amatørskap er nærmest uforståelig når vi snakker om styringen av ett av verdens største sovereign wealth funds. Denne ubehjelpelighet er noe utlandet merker seg og det styrker ikke tilliten til norsk krone. Foto: Ørn E. Borgen / Scanpix.

Vanligvis har jeg greie på hva jeg skriver om iallfall sånn noenlunde; ikke nødvendigvis profesjonelt, men i kraft av å være rimelig pålest. I dag skal jeg imidlertid gjøre et unntak, for denne gang er temaet økonomi utover og forbi det private «sørg for å tjene mer penger enn du bruker»-nivået. En advarsel er altså på sin plass om at tittelspørsmålet ikke kommer til å få noe endelig, enn si autoritativt, svar i og med denne refleksjonen, selv om vi naturligvis kommer til å streife innom slikt som av kyndige folk fremholdes som årsaksfaktorer. Mer interessant er det å dvele ved norske samfunnsforhold som nesten alltid forblir unevnte når storkarer uttaler seg om det som styrer valutakurser, men som jeg likevel mistenker for å være viktige i sammenhengen. Dette kommer vi til etter hvert. 

Selv om spørsmålet i overskriften er forbausende lite offentlig diskutert, blir det naturligvis til en viss grad omtalt, og jeg vil i det følgende støtte meg til særlig tre relativt korte artikler om temaet fra siste år: «Hva er galt med den norske kronen» (publisert på Forbrukslån.com, men uten oppgitt forfatter), «Noe er galt med den norske kronen»av Øystein K Langberg og «Kronen på sitt svakeste på 30 år: – Vi skal ha en svak krone» av Kjetil Malkenes Hovland. Meningene som der hevdes, er gjengangere i relevant litteratur.

Vi har alle en tendens til å oppfatte verdensutviklingen som begynnende omtrent ved egen fødsel, så la meg gripe tilbake til mine første minner som meget ung lytter til radioens «Nyheter fra Oslo børs» for lenge siden. En svensk krone kostet den gang litt over 140 (typisk 142 om jeg minnes rett) norske øre, en amerikansk dollar var verdt 7,15 kroner, i hvert fall ikke mye mer eller mindre, mens man måtte ut med 20 kroner for et engelsk pund. Selvsagt lurte jeg på hvorfor det forholdt seg slik, hvilke voksne som hadde bestemt det, og jeg skal ikke nekte for at underlegenhetsfølelsen sved litt over at vi nordmenn fremstod som slike finansielle lettvektere, særlig sammenlignet med svenskene. 

Men så gikk tiden, oljealderen kom og gradvis endret styrkeforholdene seg, også hva pengeverdien angikk. Selv om man skal være prinsipielt skeptisk til forsøk på å lese inn årsakssammenheng i samtidighet, så tror jeg knapt det finnes økonomer som ikke ser utvinning av «oljå», og senere gass, som den helt dominerende årsak til at Norge under de siste femti år har vokst noe helt fantastisk i offentlig så vel som privat rikdom.

Går vi et langt stykke nærmere nåtiden i våre betraktninger om pengers relative verdi, fra 60-tallet til for rundt 8 år siden, så ser vi at massive endringer hadde skjedd. Kursen på 100 svenske kroner lå i 2012 stort sett på litt under 85 norske, amerikanske dollar kostet knappe 6 NOK mens euroen var verdt rundt 7. Men deretter har noe nytt tilkommet; det har stort sett hele tiden siden gått nedover for våre hjemlige kroner som er blitt mindre og mindre verdt målt mot de fleste andre valutaer. Når jeg i dag (21.04.2020) sjekker prisene, så finner jeg at én norsk krone koster 96 svenske og kun 66 danske øre, mens euroen koster 11,29 NOK, britiske pund 12,94 NOK og US dollar ligger på knappe ti og en halv krone i verdi. 

Dette representerer et massivt fall i løpet av bare få år, som sagt, og dertil en reduksjon som ekspertene ikke er enige om årsakene til, i alle fall ikke slik det fremgår i artikler beregnet på oss i den gemene hop. Ikke bare har fagfolkene mislykkes i å forutse utviklingen under perioden (stort sett har man hele tiden overvurdert kronens styrke i prognosene), men selv fyllestgjørende retrograde forklaringer av valutakursutviklingen – noe økonomer og analytikere ellers bruker å være skamløst flinke til, profesjonelt etterpåkloke som de er – har det skortet på.

Særlig har det vakt oppsikt at den gamle hovedregelen om at kronekursen alltid følger oljeprisen, ikke er systematisk «respektert» under de seneste år. Andre populære forklaringer på billige norske kroner har følgelig vært lansert: Høy skiferoljeproduksjon i USA kunne være en årsak, eller svakere økonomisk vekst i Kina, allment økt spenning og politisk uro i Midt-Østen og resten av verden (Trump og Brexit angis å være blant slike faktorer) nevnes av noen, mens andre anfører høy norsk boliggjeld eller til og med, under de seneste månedene, covid-19 epidemien og andre potensielle faktorer av mer eksotisk slag. Men uansett: Å forutsi kronekursen har vist seg umulig, hvilket også påpekes i de tre artiklene lenket til ovenfor.

Bare ett hardt kjernefaktum består: Kursen har gått nedover, nedover og nedover, også sammenlignet med andre små og, skulle man tro, like sårbare valutaer. En eller annen forklaring på utviklingen, en grunn eller årsak, må jo likevel finnes; vi opererer tross alt ikke med trolldom her, og valutaoppkjøpende finansspekulanter hvis aktivitet til syvende og sist avgjør prisen på kronene våre, er garantert frie for empatiske eller antipatiske beveggrunner når de er ute etter å styrke egen lommebok. 

Kan det være mer overordnede politiske grunner til at de hvis profesjonelle oppgave det er å «prise inn forventningene til fremtiden» når de bestemmer hvilken valuta det skal investeres i, velger bort norske kroner til fordel for andre lands penger? Jeg vet naturligvis ikke, men våger å fremheve et par-tre forhold av sannsynlig betydning. Ingen av dem har jeg sett figurere høyt på lister over mulige årsaker til svak kronekurs, så enten har vi her å gjøre med en fullstendig misforståelse fra min side, eller fagøkonomer lar bevisst være å føye disse argumentene til alt det andre de veier inn. Hvorfor dette eventuelt skjer, vil jeg ikke spekulere i her og nå.

Det éne er at vi har sluppet inn i landet svært mange migranter (lykkejegere, flyktninger, familiegjenforente utlendinger og så videre; de kommer under ulike navn, men det viktige i vår aktuelle sammenheng er at de er fremmede for norsk kultur og, som gruppe betraktet, klarer seg dårlig) som representerer en betydelig økonomisk belastning for AS Norge. Når man samtidig vet at disse takket være våre omfattende velferdsgoder blir langt dyrere for det norske samfunnet enn de ville vært i land som ikke er velferdsstater, og der følgelig ikke-selvgående utlendinger i langt større grad går for lut og kaldt vann, så virker det rimelig at dysfunksjonell immigrasjon veies inn som spesielt viktig i svekkelsen av nettopp den norske fremtidsøkonomien.

Sagt på en annen måte, så mistenker jeg valutaspekulanter og andre finansfolk for «å stemme med føttene» når de holder seg unna den norske kronen; de vil ikke uttrykke politisk betente vurderinger, det kan skade dem sosialt og kanskje endog økonomisk, men sørger for å distansere seg fra ethvert samfunn som både foregir å bygge på Mor Godhjerta-prinsippet og samtidig tar imot flere og flere ubemidlede utenfra. Summen blir rett og slett for stor og for negativ, ikke bærekraftig for å bruke tidens mest utslitte moteord, i særdeleshet ikke for et samfunn som systematisk skjuler en betydelig reell arbeidsløshet ved å sysselsette flere og flere i uproduktive stillinger betalt av Han Stat. For nesten en tredjedel av den norske arbeidsstokken er nå ansatt i det offentlige og vi har et meget høyt prosentvist sykefravær; intet av dette er egnet til å få frem smilet hos dem som tjener gode grunker på internasjonal pengehandel.

Til det ovenstående kommer så nordmenns konfliktsky naivitet også på et annet viktig område, nemlig hva vi fremtidig skal leve av. Produksjon av gass og olje var jo i flere tiår vår ubestridt viktigste industri, men dette er i ferd med å endre seg. Nå er det i Norge blitt populært innen vide kretser, selv på regjeringsnivå, å påstå at utvinningen av «fossil energi» har vært del av en nærmest kosmisk klimasynd, og noe vi nå må bøte for ved å bli globale veivisere inn i det idealistene kaller «det grønne skiftet». Sagt firkantet og enkelt: Vi må «av hensyn til kloden» slutte å tjene penger på petroleumsprodukter og isteden satse på vindmøller, bølgekraft og jeg vet ikke hva.

At et slikt opp-ned-snudd verdenssyn oser av selvovervurderende naivitet, er klarttenkende internasjonale forretningsfolk garantert mer enn smarte nok til å innse. Et samfunn som lar seg lede av grønne fantaster til å ødelegge en næring som forfedrene bygget ut til landets og verdens beste, vil ingen vettuge kapitalister ha tillit til, ikke når de sitter på bakrommet og bestemmer egne investeringer. Det er mulig at den nye sjefen for det norske nasjonalmuseet syntes hun var smart og etisk forbilledlig da hun smelte til med at «kunst skal være den nye oljen» i fedrelandets fremtidige økonomiske utvikling, men kalde finanshoder deler neppe synet. Da heller holde seg langt unna en valuta og en samfunnselite som omfavner slikt tankegods.

Har jeg rett i at denne typen vurderinger er sterkt medvirkende til at norske kroner stadig synker i verdi? Jeg vet som sagt ikke, men finner det svært påfallende hvor uvillig man er til å innse det åpenbare, at «something is rotten in the land of Norway». Isteden later de som faktisk mest trues av utviklingen, nordmennene selv, til å akseptere, endog være fornøyde med, den stadige de facto devalueringen av pengene våre, for da blir det jo lettere å selge norske varer i utlandet til tross for våre skyhøye lønns-, trygde- og produksjonskostnader, ikke sant? 

Det er dessverre langt mer typisk for nordmenn å være naive enn gode i møtet med den store verden utenfor. Slikt lønner seg ikke i lengden. Før eller senere får vi nok vite grunnen til den manglende tiltroen til vår valuta, men da kan det være for sent å rette opp det skakkjørte.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her