Hyperkriminelle innvandrerungdommer er et resultat av foreldrenes omsorgssvikt, godt støttet av et kultursensitivt offentlig system. Det er integreringssvikt som avler tragedier. Foto: Sara Johannessen / NTB Scanpix

I en lang og grundig reportasje beskriver Aftenposten oppveksten til verstingene Hamza og Ahmed, Oslos aller mest kriminelle ungdommer. De beskriver systemsvikt. Alle sviktet. Skole, barnevern og politi. Sannheten er at total integreringssvikt og et system som ikke stiller foreldrene til veggs, produserer både menneskelig lidelse og enorme samfunnskostnader.

To brødre heter Aftenpostens reportasje. Min kollega og jeg satt på pressebenken i Tingretten under saken mot Hamza og Ahmed. To unger, med Norges aller mest svulmende rulleblad før kriminell lavalder. Dagen i Tingretten var kun en av brødrene til stede. Totalt empatiløs ved beskrivelser av andres dødsfrykt, scrollende på telefon, demonstrativt sovende på tiltalebenken under aktoratets prosedyre. 

Et eller annet sted i Norge, sitter en gutt som aldri blir kvitt redselen. En som aldri vil glemme dagen da alt ble forandret – den dagen han ble stukket med kniv. Sårene fra kniven har grodd, men de andre sårene vil aldri gro. Han er et av brødrenes ofre. Gutten ble utsatt for frihetsberøvelse, knivtrusler og -stikking. Fortsatt er han så redd at han ikke ønsker å snakke om det som skjedde. «De» vet hvem han er – de tok bilde av skolebeviset hans.

Brødrene har blitt anmeldt 136 ganger, og barnevernet har mottatt 112 bekymringsmeldinger om dem. Bare i løpet av de to siste årene har Hamza og Ahmed kostet samfunnet over 20 millioner. Inkluderer man skadeverk, mer enn dobles kostnaden. Inkluderer man framtidige samfunnsutgifter i form av påført skade på andre og fortsatt kriminell løpebane, er vi raskt i hundremillionersklassen.

Dette er prisen for kultursensitivitet. Ødelagte liv og enorm samfunnsøkonomisk belastning. Vær ikke i tvil; systemet fungerer fremdeles slik. Det skal ikke særlig årvåkenhet til for å kunne se sammenhengen mellom bilbranner, knivstikking, voldtekter og gjerningsmennenes opphav. Barnehageansatte vet hvem de kriminelle er fra de er tre år gamle, skoleansatte vet hvem de er fra første klasse. Det handler om oppvekst, det handler om kultur. Bak alle forklaringsmodellene om trange leiligheter og dårlig økonomi, viser all statistikk samtidig direkte sammenheng mellom skadelig oppvekst i innvandrermiljøene og kriminell adferd.

12 ran før fylte 15 år

Tilbake til Tingretten og beskrivelsene av en av brødrene. Flere ansatte i ungdomsseksjonen var redde for gutten. Voldsforherligende, ingen empati – likegyldighet for andres følelser. En gutt som har brukt vold og trusler bevisst for å oppnå status. En gutt som har latt seg jage opp og funnet glede i en annens drapsforsøk. Et barn med kniver og machete. Et barn som fryder seg over å bruke vold.

Mamma satt bare noen meter unna. Ansiktet var hardt.

«Ingen støtte i eget nettverk», sa aktoratet.

Mamma var hard. Pappa satt enda nærmere. Pappa hadde Airpods i ørene og scrollet på sin egen telefon. Ingen kontakt.

«Slår bakfra i halsen, fornærmede begynte å blø. Kunne dødd», sa et vitne.

«Det var det som var meningen», sa siktede.

Den ansatte fra ungdomsakutten kalte ham kald og kynisk, hadde aldri møtt liknende.

«Voldsrisikovurdering: Positiv utvikling i fengsel, skjørt opplegg for fremtiden. Ingen omgangskrets utenom det kriminelle ungdomsmiljøet. Nærliggende fare for ny kriminalitet. Hadde han vært voksen skulle det vært forvaring.«

Det er vanvidd. Gutten hadde 12 ran bak seg før han fylte 15. Femten. Når du skal ha innetid og leksehjelp og oransje krokodiller i lørdagsgodtet.

Livsfarlig oppvekst – livsfarlig barn

Det slo meg i retten at jeg har sett dette mange ganger før, den gang som terapeut. Men da var han liten. Han var en annen, men likevel den samme. Voldsutøvende foreldre. Fraværende foreldre. Ansvarsfraskrivende foreldre. Ansvarsfraskrivende system, barnevernet inne alt for sent. Løpet er kjørt. Det samme gjentar seg. Vold avler vold.

«Tiltak basert på frivillighet. Heltids bemannet egen bolig. Opplegget til barnevernet vil ha en viss preventiv effekt. Straffelovens §33. Bør fortsatt holdes fengsles. Har begått 5 straffbare forhold i fengselet. Ansatte mener han profitterer på fengselets rammer.»

«Skjerpende med hyppighet. Fengsel fram til sommerferien. Ønsker ikke betinget dom. Ikke klar for løslatelse. Påstand om 1 år fengsel. Hensyn til både barnets beste og til samfunnet. Alvorlig gjentakende og eskalerende voldskriminalitet. Den vurderingen baseres også på forhold før fylte 15 år. Langvarig kontakt med barneverntjenesten. Lite motivasjon, lite ønske om bedring.»

Menneskelige kostnader

I Norge i dag er både politikerne og mediene opptatt av å formidle at det er synd på innvandrerbarna. Men i all forståelse og selektive omtanke, forsvinner ofrene for innvandrerbarnas handlinger. I Tingretten fikk vi høre om Hamza og Ahmeds ofre, blant annet den tidligere nevnte gutten som ble truet og knivstukket. Det ble lest opp at han var påført det som på fagspråket kalles PTSD. Men begrepet rommer mye mer angst og vonde minner enn vanlige mennesker kan ta inn over seg. Les definisjonen:

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD) er en tilstand hvor man kan få «flashbacks» og sterke minner om noe traumatisk som har skjedd. Noen kan også få hodepine, svimmelhet, kvalme og høy puls. (helsenorge.no)

Han var 14 år da det skjedde. Livet ble endret for alltid. En livskostnad som ikke kan måles i penger. Det skal gjøre vondt for livet. Alt er endret for alltid. Alltid redd.

Det sitter mange slike skadede rundt om i Norge.

For mye og for lite barnevern i Norge

Norsk barnevern tar utgangspunkt i tilknytningsteori ved vurdering av omsorgen barnet får. De aller fleste barn har en trygg tilknytning til foreldrene sine. Men det finnes skadelige tilknytning. Ifølge NOU 2012:5 er desorganisert tilknytningsmønster i normalpopulasjonen veldig sjeldent, mens denne tilknytningsformen er vanlig i risikogrupper, hvor forekomsten skal være på 70–80 %. Det betyr at i disse gruppene er barna redde for foreldrene sine samtidig som de ikke har noen andre å gå til. De utsettes for grov omsorgssvikt, med fatale følger for videre liv og helse. Det er disse ungene som vokser opp til å bli voldelige, kriminelle og/eller kronikere innen psykiatri og rus.

Den norske studien UngVold 2015 avdekket at hele 19 % av ungdom med ikke-vestlig opprinnelse hadde blitt utsatt for grov vold i hjemmet. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. En av fem.

Selv om minoritetsfamiliene er overrepresentert i barnevernssaker generelt, er de underrepresentert når man ser på voldsforekomst i minoritetsfamiliene sammenliknet med de norske.

Innvandrerbefolkningen har økt betraktelig, og Norge bærer preg av dette. Når Norge tar imot innvandrere fra landgruppe 3, er det mennesker som kommer fra en kultur der ulike former for impulsivitet, grenseutvidende aktiviteter og kreativitet kontrolleres med vold og påførsel av skam. Seksuell utfoldelse er et område av livet som underlegges streng kontroll og massivt tabu. Diskriminerende kvinnesyn, homofobi og seksuell undertrykkelse er gjennomgående. Dette er kultur preget av frykt.

Samtidig fratas norske foreldre omsorgen for egne barn for langt mindre alvorlig omsorgssvikt, begrunnet i nettopp tilknytningsteori. Foreldre som aldri har utøvd vold mot barna sine, mister omsorgen ved henvisning til «manglende tilknytning», mens innvandrermiljøene møtes med «ønske om dialog» når de har ekstremt skadelig adferd overfor egne barn. Dette er kultursensitivitetens bakside.

I Aftenpostens reportasje er barnevernslederen som er ansvarlig for at det ble grepet sent inn i Hamza og Ahmeds tilfelle, intervjuet:

Barnevernslederen påpeker at deres oppgave er å ivareta barnets beste og lete etter ressurser i familien, ikke å beskytte samfunnet mot barn som kan utgjøre en trussel.

Hun beskriver samarbeidet med skolen som tidvis krevende. For eksempel ble flere skoler så provosert av det de oppfattet som morens bagatellisering av sønnenes oppførsel, at mor har litt rett i at guttene til tider er blitt behandlet annerledes enn andre, mener barnevernslederen.

– Mor opplever at både skolen og politiet er ute etter barna hennes og knytter det til rasisme og forskjellsbehandling. Vi mener at dette er en vesentlig faktor i denne barnevernshistorien. Mor har brukt det hun kan, å gå til motangrep, noe som kan være legitimt der hun kommer fra, men blir helt feil i Norge.

Mellom linjene i denne uttalelsen sies det som er alt for vanlig i norsk barneverns møter med minoritetsfamilier: Barnevernet både relativiserer og unnlater inngrep i familiene av frykt. Dette samsvarer også med funnene i Tåler noen barn mer juling?, en kartlegging av hjelpeapparatets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier:

– Jeg kjenner ikke til at vold mot barn i minoritets familier er tematisert av for eksempel BLD (Barne­ og likestillingsdepartementet). Det kan godt forstås som et uttrykk for at departementet unngår å ta tak i temaet. Vold har ikke i stor grad vært prioritert som forskningstema. At det finnes såpass få omfangsstudier av vold og overgrep, er en klar indikasjon på det, mener Mossige (Ansvarlig for UngVold-studien, red.anm.).

Også Shirley Stormyren hos Statens Barnehus har inntrykk av at vold i minoritetsfamilier er et sensitivt tema både for politikere og forskere.

– Det virker som det er vanskelig å ta i, vanskelig å sette på dagsorden. Bare det å spørre direkte om vold i et spørreskjema sitter langt inne. Kanskje de som ser overrepresentasjonen av minoritetsbarna, ikke roper høyt nok om det. Men dette er et stort sosialt problem, og det er politiske myndigheter sitt ansvar å få til mer forskning på feltet, mener hun.

Forsker Anja Bredal ved ISF tror mangelen på omfangsstudier skyldes en blanding av manglende interesse og frykt for stigmatisering.

– Mange forskere har nok tenkt at det er best å ikke snakke om forskjellene, da bidrar man til stigmatisering. Det er lettere å snakke om likheter. Slik ender man opp med teorier om at når norske menn dreper sine kjærester, kan det like gjerne handle om ære som hvis en pakistansk mann gjør det samme. Men har man hovedfokus på likheter, mister man nyansene i voldsrepertoaret, påpeker hun.

Hvordan kan vi måle den økonomiske kostnaden? Det er akutt behov for å utrydde kultursensitiviteten. Ekstrem oppdragervold kan ikke møtes sensitivt. Å påføre barn å leve et helvete som gir tusen ganger uttelling – av hensyn til foreldrenes kultur, vold som sprer seg som ild i tørt gress, som belaster rettssystem, skole, barnevern, men mest av alt offerets ofre, er ikke et system å være stolte av.

Vi kan ikke fortsette slik. Det er ikke snilt, det er ikke riktig – det er en kostbar tragedie.