KNM Helge Ingstads havari i Øygarden november 2018 har etterlatt uutslettelige bilder på netthinnen av norsk beredskap. Foto: Cornelius Poppe/Scanpix
Regjeringen la for et par uker siden frem sitt forslag til langtidsplan for Forsvaret. Planen ligger under det minst krevende av de fire alternativene som forsvarssjefen presenterte i fjor. Stortingets opposisjon kommer til å sørge for noen påplussinger, men langt fra nok til at forsvarsevnen blir særlig forbedret.
Dette bekrefter det vi har hevdet i en mannsalder: Det sentrale politiske miljøet mangler vilje til å beskytte folk og land. Det militære forsvar er forfalt. Sivilforsvaret er forslummet. Koronakrisen har avdekket at beredskap er et fremmedord blant makthavere. Matvarelagrene er små. Forsvaret mangler ammunisjon og reservedeler.
Det virker som skiftende regjeringer og stortingsflertall lar seg styre av budskapet som sangerinnen Doris Day fremførte i poplåten «Que Sera, Sera» fra 1950-tallet, hvor et vers i norsk oversettelse lød «Det som skjer, det skjer. Jeg kan ikke si deg mer. Hva fremtiden din kan bli, hva den enn kan bli». Det er som å høre Erna Solberg!
Regjeringen opptrer i sikkerhetspolitikken som en av figurene i Henrik Ibsens «Kongs-Emnerne», som beskrives slik: «Viljeløst vimrende, vet ei hvor hen». Og med opposisjonen står de ikke så mye bedre til. Landets forsvar og sikkerhet står ikke øverst på de politiske eliters prioritetsliste. Norge har i NATO forpliktet seg til å bruke 2 prosent av nasjonalinntekten på militært forsvar. Det har mange andre og mindre velstående allierte land gjort, men ikke Norge.
Regjeringen skryter av at det blir satset mer. Det er rett, men det er først i årene etter den perioden langtidsplanen dekker. Dette blir som et uforpliktende draumkvede.
Det er bare å se virkeligheten i øynene: Det kommer ikke særlig mer penger på bordet enn det Regjeringen foreslår. Nå må de politiske miljøene ta virkeligheten inn over seg og ikke late som et ene partiet er mer forsvarsvennlig enn det andre. Det er ikke penger som det skorter på, men viljen til å bruke dem på landets trygghet. Det er forsvarsviljen som mangler. Mye annet politisk fjas er så mye viktigere.
Forsvar er noe langt mer enn soldater, kampfly, stridsvogner og fregatter. På 1950-tallet og i 1960-årene var Stortinget opptatt av totalforsvaret, at Forsvarets oppgaver og ressursbruk ble samkjørt med andre sektorers penger og kapasiteter. Totalforsvar er summen av militær og sivil beredskap. Dette gjelder ikke minst forsyninger, samferdsel, helsestell, kriselager og infrastruktur. I dag finner en begrepet totalforsvar bare i leksika og ordbøker. Vi trenger et nasjonalt sikkerhetsråd, men har ikke en gang egen sikkerhetsstatsråd, slik Kåre Willoch foreslo for minst 25 år siden.
Norge bruker mer penger på å destabilisere landet enn på å trygge det. En asylant koster minst 2 millioner kroner i året. Med den mengden av fremmede som har krenket norsk suverenitet og lovgivning, men likevel fått staten til å forsørge seg, kan det slås fast at staten bruker mer penger på å undergrave samfunnet enn å trygge det. Sponsingen av dysfunksjonelle regimer på andre kontinenter gjør ikke saken bedre.
I tiden frem til Stortinget på forsommeren sluttbehandler langtidsplanen, vil vi nok få et og annet verbalt ildoverfall fra opposisjonens side – men med politisk løskrutt. En og annen påplussing blir det, men ikke noe som monner, ikke noe som oppfyller NATO-kravene og allierte lands lyst til å bistå oss om det verste skulle skje.
Men vær trygg: Den dagen det smeller, kommer det penger – men da er det for sent å bruke penger på kampkraft. Stridsevne må nemlig bygges opp og øves i fred.
Blir Norge utfordret militært, får vi følge tittelen på den sørafrikanske forfatteren Alan Patons berømte roman: «Gråt mitt elskede land!».
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
