Kent Andersen 
I 2008 sa Åfjord kommune nord for Trondheim ja til vindkraftutbygging. Roan vindpark med 71 turbiner ble påbegynt i 2016, og konkurrerer om å være størst i Norge med Storheia Vindpark i samme område. Mandag starter transporten av 27 turbiner opp til Kvenndalsfjellet. Dette er ett av seks områder Statkraft bygger for giganten FosenVind, og snart står Harbakksfjellet og Geitfjellet for tur. Foto: Skjermdump fra FosenVind
Når alle turbinene er på plass og i drift på de seks fjellene som skal bygges ut, vil det være Europas største landbaserte vindkraftanlegg, med en total produksjon på 1057 MW…de sjeldne gangene det blåser akkurat passe naturligvis. Dette skjer altså i landet som allerede har overskudd av fornybar vannkraft, og hvor vern av naturen er så viktig at enhver motorisert ferdsel i utmark er forbudt, og enhver hytteeier som sprenger vekk en liten fjellknaus, risikerer streng straff.
Tidligere har konsernsjef i Statkraft, Christian Rynning-Tønnesen, uttalt at dette er den største industrisatsingen på norsk landjord i nyere tid. Prislappen er 11 milliarder kroner, og det er bygd 22 mil med anleggsveier i terrenget som tidligere var uberørt natur. Alt som «miljøtiltak» for å berge kloden fra en angivelig klimakrise.
Antall jobber som følger med denne «industrien» blir svært begrenset, og inntektene til det offentlige blir negative, siden vindkraft er kraftig subsidiert. Norge trenger heller ikke denne tilfeldige søppel-kraften som skaper så store problemer for strømforsyningen. Likevel har vindkraft-oligarkene klart å overtale myndighetene til å erklære vindkraft-byggingen for «samfunnskritisk virksomhet», fritatt for korona-restriksjoner. Monstermøllene må nemlig være i drift før 31/12-2021, ellers så glipper subsidier frem til 2035, og da går antagelig FosenVind konkurs. Så det er kritisk viktig å unngå forsinkelser.
NRK med gladnytt, og ingen kritiske spørsmål
Når NRK omtaler denne naturkatastrofen, stiller de ingen kritiske spørsmål rundt logikken, etikken eller økonomien, men legger heller vekt på at området har fått nye fylkesveier, en stor bro, flere tunneler, og ikke minst er det sprengt bort flere svinger i rasfarlige områder, som et spleiselag mellom fylket, kommunen, rassikringsmidler og Statkraft.
NRK kan fortelle at veistandarden er kraftig forbedret, trafikksikkerheten har økt, og veiene er utvidet kraftig flere steder i bredden. Men årsaken til denne pengebruken er å gjøre det fysisk mulig å frakte vindtrubinene opp på fjellet – og det er ikke mulig på koselige svingete småveier fra 50-tallet: Hver turbin krever 8 spesialtransporter, hvor den tyngste er på ca. 200 tonn, og den lengste på over 70 meter. I tillegg kommer naturligvis frakt av kraner og annet nødvendig utstyr.
Ordfører i Åfjord kommune, Vibeke Stjern fra Arbeiderpartiet er også fast i troen på at vindkraft er bra.
–Debatten og holdningen til vindkraft har endret seg voldsomt. Men vi har stått ganske stødig i utbyggingsprosjektene våre og er forberedt på utbygginga som er i gang, sier Stjern.
– Hvordan føles det når turbinene nå kommer opp?
– Vi har vært forberedt på at det blir mer debatt og mer spørsmål, og så er vi selvfølgelig spent på, når alt er oppe, hvordan det vil føles. Vi hadde en kjempelang konsesjonsprosess. For ti år siden visualiserte de hvordan dette kunne se ut. Oppi mitt hode ser det slik ut som vi ble forelagt det, sier Stjern til NRK.
NRK bryr seg ikke om å sjekke kunnskapsnivået til ordføreren rundt vindkraft og vindturbiner, eller spørre henne hva hun synes om raseringen av naturen, kontra den påståtte klimaeffekten. Det er symptomatisk.
Vindkraft-situasjonen kort oppsummert:
Per 21. april 2020 er det totalt 833 vindturbiner i Norge fordelt på 42 vindkraftverk, mens Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) har registrert 268 vindkraftsøknader. Og alt er helt unødvendig, for Norge trenger ikke denne strømmen, og vindkraft kan ikke erstatte ekte kraftstasjoner – det viser vindkraft-kollapsen i Tyskland, som mainstream media er dønn taus om.
Vindparker med enormt vedlikeholdsbehov settes heller ikke opp for å høste vind og produsere strøm. De settes opp for å høste statlige subsidier og produsere profitt for eierne. Akkurat der er de uhyre effektive.
Når subsidiene forsvinner, forsvinner imidlertid også eierne – og stat og kommuner må ut med enda mer penger for å rydde opp «industrieventyret» som ødelegger naturen, dyrelivet, økonomien og kraftforsyningen. Denne svindelen har pågått siden 80-tallet, og politikere er immune mot fakta, og lærer ikke før de blir permanent avsatt av velgerne.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
