Noen i Høyre begynner å kvie seg for det grønne spranget

Statsråd Linda Hofstad Helleland og statsminister Erna Solberg under NHOs årsmiddag i Oslo den 5. januar 2017. Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix.

Statsminister Erna Solberg tar onsdag til motmæle mot sin egen statsråd og partifelle Linda Hofstad Helleland, som har antydet at miljøhensyn må komme i andre rekke når arbeidsplasser skal reddes og skapes etter koronakrisen.

Helleland leder komitéarbeidet med Høyres neste stortingsprogram. Tirsdag sa hun til Aftenposten at mye av arbeidet med programmet må gjøres om igjen som følge av koronakrisen, all den tid en rekke omstendigheter er forandret på grunn av pandemien.

– Da vi snakket om omstilling, det grønne skiftet og flere jobber i privat sektor tidligere, var det med et helt annet utgangspunkt. Da hadde vi tid på oss. For selv om vi skulle bli mindre oljeavhengige på sikt, så hadde vi oljen og oljefondet vårt. Så vi kunne lene oss litt tilbake. Nå vil alt få en helt annen fart. Vi må skape nye jobber i rekordfart, sier hun.

Statsråden antyder at hensynet til miljøvern ikke kan veie like tungt i det korte løp:

Norge har hatt råd til å la være å skape nye arbeidsplasser av hensyn til miljøet, forteller Helleland.

– Det er nesten ingen andre land i verden som har kunnet gjøre det, si nei til titusenvis av nye jobber. Men det har vi. De siste årene har vern fått gå foran vekst med hensyn til mineralnæringen, havbruksnæringen, vannkraft, vindkraft og oljenæringen. Nå har vi ikke den luksusen lenger.

Konklusjonen synes klar: Miljøhensyn må vike en stund.

Varsellampene må ha blinket kraftig ved statsministerens kontor etter Hellelands uttalelser. For onsdag går Solberg ut i Aftenposten og motsier sin egen statsråd:

Høyre-leder og statsminister Erna Solberg er ikke enig i at slike miljøhensyn er luksus Norge ikke lenger har råd til.

– Nei, det er jeg ikke enig i. Mitt utgangspunkt er at den veksten Norge skal ha fremover, kommer til å ligge i å finne de grønne løsningene, sier hun til Aftenposten.

Statsministerens irettesettelse av Helleland tjener til å signalisere at det som heretter vil ha forrang fremfor alt annet, nettopp er det «grønne skiftet».

I prinsipp kunne dette ha vært begynnelsen på en helt normal politisk debatt. For det er helt legitimt i politikken, også internt i et parti, å veie hensyn opp mot hverandre og komme til forskjellige konklusjoner. Problemet med denne debatten, isolert sett, er at den vanskelig kan bli intellektuelt respektabel.

For begreper som «miljø» og «miljøhensyn» kan fylles med det som passer en. I dagens Norge kan det passere som ivaretagelse av miljøhensyn hvis man iverksetter dyre og upraktiske, sågar også reelt miljøfiendtlige, tiltak med sikte på globalt sett ubetydelige reduksjoner i mengden av CO₂-utslipp, fordi det finnes noen matematiske modeller som sier at det kan bli varmere om hundre år. Det kan også være et miljøtiltak å rasere norsk natur for å bygge vindkraftverk, for samtidig å spy ut en hel masse CO₂ i prosessen.

Hva utbygging angår, så kunne Alta-striden fra 1970- og 1980-tallet i dag ha sett helt annerledes ut: Tilhengerne av utbygging av elva kunne ha figurert som miljøvernerne, og motstanderne som miljøsvinene.

Men dette handler ikke egentlig om miljøet – hverken det reelle eller innbilte. Det handler om at det såkalte «grønne skiftet» gir utsikter til et angrep på de norske statsfinansene som nesten står i klasse med masseinnvandringen.

Onsdag holdt statsminister Erna Solberg (H) et nettmøte med næringslivstopper om grønne initiativ og hvordan Norge skal komme seg best mulig ut av koronakrisen.

Det er ikke så vanskelig å gjette seg til hva næringslivstoppene er ute etter: å skaffe seg et sugerør inn til de grønne subsidiene som ligger an til å strømme når enorme pengesummer skal sprøytes inn i økonomien etter koronakrisen. Der statsministeren har politisk interesse av det grønne illusjonsmakeriet, har næringslivstoppene økonomiske interesser.

Solberg har holdt på med disse tingene siden 2016, da hun ble med i FNs pådrivergruppe for «bærekraftsmålene», hvor hun er blitt influert av folk som Paul Polman. Hun er da også blitt ganske dreven i grønn newspeak:

– Men generelt tror jeg at miljøverdier og det å løse klimautfordringene fremover vil bli bedre balansert i forbruket av ressursene våre. I det som kalles sirkulær økonomi ligger det faktisk mye konkurransekraft for Norge, sier hun.

Erna har utvilsomt store deler av partiet bak seg. Unge Høyre og «klimaministeren» er da også selvskrevne støttespillere. En durkdreven maktpolitiker ønsker naturligvis ikke å tilhøre noe mindretall.

Men Helleland ville nok heller ikke ha formulert seg som hun gjorde hvis hun stod mutters alene i partiet. Høyst sannsynlig er det også endel andre i Høyre med forbindelseslinjer til virkeligheten som begynner å kvie seg for noe som er fristende å kalle det grønne spranget.

For det er lett å få assosiasjoner til «det store spranget» Mao Zedong skulle få Kina til å gjøre for seksti år siden. Den gang som nå gjør de ideologiske visjonene at man begynner å tro på sin egen propaganda. I Høyre er det mange som tror at økonomisk vekst lar seg kombinere med «grønn omstilling». At DNB avviklet sitt «klimafond» etter elendig avkastning, tar de neppe noen større notis av.

Mao skulle uhyre raskt gjøre Kina til en økonomisk stormakt med stålproduksjon, men endte med ubrukelig stål og et land i hungersnød på grunn av et ødelagt landbruk. I dag skal de som har svelget den grønne pillen, uhyre raskt gjøre Norge til en miljøstormakt. Vindkraftverkene har tatt stålverkenes plass, men Ernas visjoner for grønne jobber er like troverdige som Maos visjoner for kinesisk landbruk.

Forskjellen er at Norge har en så vanvittig stor bankkonto at vi kan betale for de ubehagelige konsekvensene av dumskap, også når den skjer på kolossal skala. Vi trenger neppe å spise opp hverandre når neste månelanding avlyses.

I mellomtiden skal vi punge ut for å finansiere selve dumskapen. En titt på «Næringslivets klimaledere» gir en pekepinn om noen av dem som ønsker å fylle sine lommer når staten står klar til å betale klimabeskyttelsespenger.

Men hvis det er endel flere i Høyre enn Helleland som begynner å tenke litt mer realistisk, kan man kanskje sette noen små forhåpninger til at de gjør regning uten vert.