Stamsund, Lofoten. Turistene på Hurtigruta ser vakker natur, men de ser ikke arbeidsplassen som er blitt borte og lokalsamfunn som dør. Foto: Hans Rustad

Riksrevisjonens rapport om kvotesystemet i fiskerinæringen er rystende lesning for alle som er opptatt av lov og rett. 

Rapporten dokumenterer at myndighetene har gjennomført gjennomgripende endringer i flåtestrukturen – uten på forhånd å ha utredet konsekvensene. Kvoter samles på stadig færre hender. Riksrevisjonen bruker noen av sine sterkeste former for kritikk når det påtales at Stortingets mål er brutt. Hensynet til bosetting og sysselsetting er i praksis satt til side. 

Det er perioden 2004-2018 Riksrevisjonen har saumfart. Den ramsalte kritikken rammer så vel Bondevik II-regjeringen som den rødgrønne regjeringen og Solberg-kabinettet.

Havressursloven fastslår at viltlevende marine ressurser er folkets felles eiendom og at forvaltningen har rett og plikt til å regulere uttaket. Deltakerloven fastslår at bare aktive fiskere kan eie fiskefartøyer og tildeles fiskekvoter. Dette er en parallell til jordbruket hvor politikken går ut på at norske gårder skal være eiet av de som driver dem. Gårder skal drives av selveiende bønder. Store gods hører andre tider og kulturer til. Pengeadel får ikke anledning til å eie gårder – og la forpaktende husmenn drive dem for seg.

Men deltakerloven følges ikke. Det gjør at pengefyrster på Aker Brygge, på Torvalmenningen i Bergen og mange kakser på Sunnmøre har kunnet tuske til seg fiskerettigheter uten knapt å ha satt sine bein på et fiskebåtdekk. Deltakerloven er satt til side. I 2018 eide ti selskaper fartøyer med rett til 80 prosent av trålkvoten for torsk. I 2004 eide de samme selskapene 25 prosent. Hvis utviklingen får fortsette uhindret, er den dag ikke langt unna da en håndfull kvotebaroner får eksklusiv rett til hele tråltorskekvoten.

Arbeiderpartiet får ta til seg en del av kritikken mot at forvaltningen fører en helt annen fiskeripolitikk enn det Stortinget har bestemt. Kvoteordningene ble innført i Ap-regjeringsperioder og utformet under påvirkning av Norges Fiskarlag – det vil si de som allerede var innenfor. Riksrevisjonen påpeker at kvoter er så dyre å kjøpe at det nesten er umulig for nye fiskere å kjøpe. Rekrutteringen svikter og fiskernes snittalder øker.

Trålerfanget fisk har en snittvekt på vel 2 kilo. Fisken som tas av kystfiskere med passive redskaper veier dobbelt så mye. Det er god ressursøkonomi å overføre kvoter fra trålerne til kystflåten – å la fisken vokse for å fanges ved kysten. Dessuten er det kystflåten som sikrer tilgangen av fersk fisk. Den betales også bedre enn småfisk som fryses om bord. Fisk som aldri landes i Norge, men sendes til foredling i Polen og Kina – det er verdiskaping i Regjeringens øyne! Da må vi spørre: Verdiskaping for hvem? I alle fall ikke for Norge.

Fiskeripolitikken utarmer kystsamfunnene i Nord-Norge. Trålere fra sør tar det meste av torskekvotene i nord. Vi ser i disse dager at dette også gjelder fiske innenfor grunnlinjen, noe som fra gammelt av har vært reservert kystflåten. I Breivikfjorden i Vest-Finnmark får havgående fiskefartøyer sørfra nå om dagen anledning til å fortrenge den lokale kystflåten. De små må bare ha seg unna de store! Fiskeriministeren nøyer seg med å komme med en henstilling i stedet for å bruke lovens muligheter.

Høyre røper hvem partiet løper ærend for. Oligarkene får fritt ta seg til rette. Og Fremskrittspartiet, opprinnelig et «parti for folk flest» hjelper til med å avfolke kysten i nord. Det er ikke så rart at de to partiene nå er blitt nesten utradert nordpå. Og KrF følger med. De har jo ikke en eneste stortingsrepresentant nord for Nordmøre. Og Venstre har som vanlig forstått lite av den virkeligheten partiet skal operere i.

Regjeringen fremla i fjor en stortingsmelding om kvotesystemet. Forslaget går i praksis ut på å overføre enda flere fiskerettigheter fra nord til sør. Etter planen skal Stortingets næringskomité avgi sin innstilling denne uken. Dette avslører forakten for Riksrevisjonen, som i praksis ikke skal hensyntas.  

Stortingsmeldingen bør settes på vent – ikke bare av hensyn til sårbare norske kystsamfunn, men også til beste for norsk verdiskaping. Stortinget må få anledning til å la havet være folkets almenning og ikke en boltreplass for oligarkene. En større del av kvotene må etter hvert sluses til kystfiskeflåten – den delen av fangstapparatet som gir størst verdiskaping og lokal sysselsetting. Det vil også være i samsvar med vedtatt klimapolitikk ettersom kystflåtens bunkersforbruk pr. kg fisk bare er halvparten av trålernes.

Eierkonsentrasjonen må reverseres. Fiskekvoter skal tilhøre aktive fiskere, ikke kvotebaroner i sørnorske byer. Ungdom må få lettere adgang til yrket uten å forgjeldes ut over kjøp av båt og redskap.

Riksrevisjonen har sendt en torpedo inn i norsk fiskeripolitikk og -forvaltning. Dette må få konsekvenser. Stortingsmeldingen bør settes på vent. De borgerlige partiers skadeverk må stanses.

Men kvotebaronene og fiskerinæringens oligarker har trolig så stor makt over borgerlig næringspolitikk at deres private interesser kommer foran kystfolkets – nok en gang.