Det er misforstått snillisme å gi krisepakker til fattige barn under koronakrisen. Mens Kirkens Bymisjon krever handling, sender foreldre milliardbeløp ut av landet. Foto: Document

Kirkens Bymisjon etterlyser krisepakke for barn som lever under fattigdomsgrensa. Samtidig sender barnas foreldre årlig en halv milliard kroner ut av landet.

– Det er tøffe tider for alle, men spesielt for låginntektsfamiliane, seier Mohamed Dheeg Aagane, prosjektkoordinator på frivilligsentralen på Stovner i Oslo til NRK.

Til kanalen forteller Dheeg at det er behov for økonomiske krisepakker til disse familiene, siden koronakrisen rammer dem ekstra hardt.

Dheeg fortel om familiar som slit med å betale både mat, husleige og klede. Dei fleste bur trongt, i treromsleiligheiter der seks til sju personar bur saman. Om ein i familien blir smitta, er det umogleg å isolere dei frå resten.

Dheeg får støtte av generalsekretær i Kirkens Bymisjon, Adelheid Firing Hvambsal.

– Desse barna levde allereie i fattigdom før krisa, og mangla grunnleggande ting som mat og klede, og hadde dårlege buforhold. Denne fattigdommen forsvinn ikkje no, mest sannsynleg får vi fleire barn som veks opp i fattige kår, seier Hvambsal.

Generalsekretæren seier regjeringa har gjort liten innsats for barn som er sårbare. Ho meiner dette kjem av at politikarane ikkje erkjenner at vi har fattige barn i Noreg.

Påstandene er grove. Det er ikke vanskelig å erkjenne at det finnes fattige barn i Norge, men samtidig er foreldrenes fattigdom relativ. Dersom barn mangler mat og klær, handler det om foreldrenes manglende prioriteringsevne, ikke om at politikerne har sviktet familiene økonomisk. Den økonomiske svikten disse barna opplever, må tillegges foreldre som bortprioriterer mat og klær til fordel for andre økonomiske interesser.

Misforstått snillisme

Det framstår misforstått å øke bevilgninger til familier som beviselig ikke bruker disse til å ivareta barna sine. Til NRK sier Kirkens Bymisjon at barneministeren må komme på banen.

– Vi skal bruke 500 millionar kroner ekstra på bustøtte så både fleire kan søke, og enda fleire kan få høgare bustøtte, seier Ropstad.

Ifølgje Kirkens Bymisjon er dette ikkje godt nok.

– Tiltaka må også sørge for rask tilgang til økonomiske ressursar og oppfølging. Nettopp for å sikre mat, klede og nødvendige tiltak i trongbudde familiar og teknisk utstyr til heimeundervisning, seier Hvambsal.

Det levnes ingen tvil om hvilke familier det er snakk om. Det er lavutdannede familier der «seks til sju personar bur saman». En stor andel av disse har bakgrunn fra Somalia. Til tross for at lavinntektsandelen for barn med bakgrunn fra Somalia er nesten 80 prosent, er somaliere samtidig den gruppen som sender mest penger ut av landet. Nærmere bestemt en halv milliard årlig.

Da HRS gjennomgikk tallene for private overførsler ut av Norge, var resultatet sjokkerende.

Topplandet blant ikke-vestlige er Somalia. Det er god grunn til å anta at pengene er sendt av somaliere i Norge:

Transaksjoner til Somalia i 2016: 338 627 397 kroner. Altså 338 millioner og 627 tusen og 397 kroner.

Merk så hva som skjer året etter, altså i fjor:

Transaksjoner til Somalia i 2017: 503 442 226 kroner. Altså 503 millioner 442 tusen og 226 kroner.

Over en halv milliard kroner er overført til Somalia – på ett år. Det ble sendt nesten 165 millioner kroner mer i 2017 enn i 2016, en økningen på 49 prosent.

Denne kunnskapen tar verken Kirkens Bymisjon eller barneministeren med i vurderingen. Det stilles ingen forventning til at voksne mennesker skal klare å sette opp et husholdningsbudsjett der barnas behov er ivaretatt. Dheel ser heller ikke ut til å inneha kunnskap om skolenes tekniske løsninger og læringsplattformer.

Dheel fortel at mange av barna manglar teknisk utstyr for å kunne henge med på heimeundervisninga.

I Norge i dag er det skolene som ivaretar barnas behov for Ipad i undervisningen. Ved gjennomgang har ikke Document funnet en eneste skole i Oslo som ikke utleverer Ipad til læringsformål til sine elever.

Holder fram som de stevner

Til no har regjeringa levert fleire såkalla koronapakkar. Ifølgje Adelheid Firing Hvambsal, generalsekretær i Kirkens Bymisjon, har ingenting i desse krisepakkane hatt effekt for dei fattige barna, skriver NRK.

– Vi kjem heile tida fortsette å følgje denne situasjonen tett, fordi vi veit at det å vekse opp i fattigdom gjer at ein har eit enda meir krevjande utgangspunkt i livet, seier statsråden.

Det er naivt å tro at ekstra økonomiske tilskudd vil komme barna spesielt til gode i koronakrisen. Livsførsel lar seg ikke endre av tilskudd. Dersom man prioriterer å sende midler til hjemlandene, er det ingen ting som sannsynliggjør at øremerkede midler til barn vil unntas fra denne praksisen. Ressursfattige familier har det til felles at de også er ressursfattige når det gjelder endringer i egen livsførsel. Skal det nytte å hjelpe de «sårbare barna», må det stilles andre forventninger til foreldrene.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!