Den gang Ap var Ap og Sp visste hvor det hørte hjemme: Trygve Bratteli og Per Borten utenfor regjeringsblokka desember 1966. Foto: Sverre A. Børretzen/Scanpix
I et land hvor velgerne har latt ni partier bli representert i nasjonalforsamlingen, må et parti utgjøre en forskjell og være et alternativ for å vinne sterk oppslutning.
Det har ingen partier i Norge – ganske enkelt fordi de er så like og i avgjørende spørsmål sydd over samme lest. Bare to partier har ifølge målingene mer enn 20 prosent oppslutning. Et par ligger mellom 10 og 15 og resten vaker rundt sperregrensen.
Ap har halvparten av storhetstidens oppslutning fordi partiet er lite gjenkjennbart og er blitt erobret innenfra av eliter som partiet ble stiftet for å bekjempe. Med Frp står det enda dårligere til. Målingene viser mer enn halvert tilslutning i forhold til glansårene for 10-12 år siden. Det kommer av at partiet har innlatt seg med andre i en politisk konstruksjon som har utvisket partiets egenart og redusert velgerappellen.
Senterpartiet har sakte, men sikkert bygd seg opp i velgernes bevissthet de siste årene. Partiet har frem til koronaens tid luktet på 20-tallet og i enkelte målinger vært større enn Høyre og tidvis pustet Arbeiderpartiet i nakken.
Men nå gir snittet av stortingsvalgmålingene så langt i april en tilslutning på 14,2 prosent mot 19,2 prosent i november. Partiet er redusert med en fjerdepart på mindre enn et halvt år. Som det heter på engelsk: Easy come, easy go.
Her er det for enkelt å skylde på koronakrisen og at velgere i en krevende tid støtter seg mer enn før til det ledende regjeringspartiet. Oppslutningen om Sp begynte å falle allerede før jul – før kineserne slapp Covid-19-viruset løs på en vergeløs verden.
Senterpartiet har nemlig forspilt muligheten til å bygge seg opp som et tredje alternativ i norsk politikk. Etter at partiet for 30 år siden under Anne Enger Lahnsteins ledelse brøt med den borgerlige siden, har Sp tilhørt venstresiden. Partiet har vært i markert opposisjon til Høyre og Fremskrittspartiet og i åtte år delt politisk bord og seng med venstresosialistene og Ap i Stoltenberg-regjeringen.
Det rødgrønne samrøret ble ingen suksess for Senterpartiet. Ved de fire første stortingsvalgene etter tusenårsskiftet varierte tilslutningen fra 5,5 til 6,5 prosent. Så ga velgerne den rødgrønne regjeringen sparken. Det gjorde at Sp i litt større grad gjenfant seg selv. Oppslutningen ble fordoblet ved stortingsvalget i 2017 og bortimot tredoblet ved fylkestingsvalget i fjor målt mot stortingsvalget seks år tidligere.
Velgerne likte det de så av et parti som nå var mer gjenkjennbart og i mindre grad opptatt av å flørte med sosialismen. Sp’s frigjøring fra de rødes nakketak gjorde at partiet fikk innpass i miljøer hvor folk tidligere var fremmede for Senterpartiet. Partiet vokste.
I en politisk forvirret tid har Sp et betydelig potensial, men så langt har partiet forspilt sin historiske mulighet til å fremstå som et alternativ både til venstresiden og den Høyre-ledede regjeringen. Sp klarer ikke helt å kvitte seg med de politiske bindingene til SV og Ap. Partiet er uklart i islamiseringsspørsmålet ved være tilhenger av en løssluppen innvandringspolitikk. I den såkalte klimadebatten tuter Sp med de ulvene partiets omgås på Stortinget. Sp utgjør ingen forskjell. Slik kan vi fortsette oppramsingen av Sp-feil.
I en tid hvor partiets rivaler kappløper på globaliseringens brede vei (og alle bibelkyndige vet hvor den brede vei ender), burde Sp heise det norske flagget, utforme en nasjonal profil, hegne om norske verdier, vokte norske interesser mot globalismens angrep mot folkestyret, stå imot islamiseringen og forvalte fornuften mot klimaevangelistene – kort sagt: Sette Norge først og nordmenn fremst. Og heise opprørsfanen mot sosialismens og globaliseringens umyndiggjøring av folk og land.
Men det gjør ikke partiet og dette later nå etter hvert å ha gått opp for velgerne.
