Ingenting er sikkert

Over alt i Europa går folk med munnbind, mange steder er det påbudt. Men ikke i Norge. Er det fordi myndighetene ikke kan tilby innbyggerne munnbind og ikke vil innrømme sviktende beredskap? Rushtid på Gare du Nord i Paris mandag 27. april. Foto: Gonzalo Fuentes/Reuters/Scanpix

Mens folk inntil nå tålmodig har funnet seg i corona-regimet, begynner veiene nå å skilles. Samfunnet gjenåpnes langsomt. -Men kan når som helst stenges ned igjen, advarte helseminister Bent Høie. Eller truet han? Sosial kontroll ser ut til å ha blitt en del av agendaen, umerkelig. Vi skal være oppmerksom på at myndighetene har vikarierende agendaer. Det handler ikke lenger om bare smittekontroll.

Dvs. det kan det godt gjøre, formelt sett. For vi forstår nå at coronaen kommer til å være blant oss i lang tid. Derfor kan politikere som går for en nulltoleranse ha rikelig med påskudd til å stenge oss inne på ubestemt tid, igjen og igjen.

I USA er det Demokratene og anti-Trump-mediene som heller mot lockdown og kontroll. Det er ikke vanskelig å oppfatte hvilken side NRK og norske medier holder med. Nå sitter ikke noen Trump ved makten i Norge. Men også i Norge er det bonus ved kontroll: Det driller folk til å gå i takt, og det gir myndighetene carte blanche til å innføre kontroll. Smitteappen er et pilotprosjekt med mange muligheter. Når vi kobler dette til den positive holdningen norske medier har vist overfor Kina, kan man få bange anelser.

Myndighetene og NRK forstår ikke at vi oppfatter at de har vikarierende motiv: Vi stoler ikke på medier og myndigheter som ikke vil kritisere Kina etter at Kina med viten og vilje har sluppet viruset løs på verden.

Kinas kamp mot verden, ser vi ikke tegn til i norske medier.

At Kina har hatt en plan om å skaffe seg kontroll over hele verden, i kraft av å være verdens industrismie, og at Kina var villig til å spille dette kortet, selv etter at det hadde påført verden en pandemi, snakker ikke våre medier om. Det ville avkrevd myndighetene et svar: Hvordan vil Norge forholde seg til en stat som spiller utpressing med en pandemi det selv har skapt?

Det er det spørsmål som amerikanerne i rasende fart har oppdaget.

Kina lager all medisin, slipper løs pandemien og sitter på beskyttelsesutstyret og medisinene og kan bestemme hvem som skal få.

Stort mer kynisk er det vanskelig å tenke seg at en aktør kan være. Det er en form for krigføring.

Norge og EU har sauset seg så langt inn i dialog og «fellesskapsløsninger» at det eneste man klarer å si er samarbeid. Samarbeid er et annet ord for underkastelse.

Hvis landene ikke starter opp igjen samfunnet vil vi få store problemer i tillegg til pandemien. Vi er allerede i ferd med å pådra oss slike problemer. De snakker ikke NRK om. I helgen hørte vi kommunale myndigheter snakke om hvor fint det skulle bli å få barna tilbake på skole. Og de «sårbare gruppene» skulle man ta seg særlig av. Ja, hvordan retter man opp igjen skadene som to måneder i isolasjon har påført familier som allerede lå langt etter?

Plutselig har ordet «integrering» forsvunnet fra radaren. Det er et dårlig tegn.

Folk er i ferd med å få økonomiske problemer, sosiale problemer i tillegg til de helsemessige. Det går ikke an å se disse adskilt.

Vi må kort og godt venne oss til å leve med corona-risikoen i overskuelig fremtid og Bent Høie burde brukt anledningen til å forberede oss på det.

Det finnes det også helsefaglige grunner for: Studier viser at viruset er langt mer utbredt i befolkningen enn antall registrerte syke skulle tilsi. De såkalt asymptomstiske tilfellene, de som har hatt viruset uten å bli syke.

Dette er den tilstanden vi befinner oss i, og myndighetene burde be folk senke skuldrene og ikke bli panisk redde for smitte.

Også coronaen inngår i et større bilde, hvorav smitte bare er én del.

Vi må lære oss å leve med risiko, en faktor vi ikke har kontroll over. Det moderne menneske stritter imot tanken. Men sannheten er at ukjente faktoret alltid har vært der, vi har bare hatt måter å skyve dem bort på.