Caravaggio: Petri fornektelse (1619)

Under debatten i Stortinget til ny lov om tros- og livssynssamfunn, kom Arbeiderpartiets Trond Giske, med en kommentar til Frps skepsis til islam. Giske mente nemlig at finnes ekstremister og fanatikere i alle religioner, og hevdet

Det finne kristne sekter som nekter medlemmer å stemme, likestilling og å godta skilsmisse.

Det er vanskelig å forstå at det går an å finne etiske fellestrekk mellom islam og kristen tro med utgangspunkt i de praktiske eksemplene Trond Giske trekker opp. Samtidig er det grunn til å kikke litt nærmere på hva Giske som representant for det moderne liberale demokratiet, mener gir grunnlag for å definere noen som ekstreme og fanatiske sekter. For den teologiske analysen er borte, dogmatikken er fraværende: Det er en ideologisk tilnærming til spørsmål de egentlig avviser.

For det første nevner han stemmerett. Kirken har aldri vært en demokratisk institusjon, og selv om Apostelens gjerninger vitner om heftige diskusjoner, er det først i den senere tid at det har blitt vanlig å kreve at teologien skal være et resultat av flertallets vilje. Det vitner om det liberale demokratiets seier, Gud er blitt irrelevant.  Som en moderne Nietzsche krever Trond Giske selv å være alle normers utgangspunkt.

For det andre peker han på manglende likestilling, og angriper dermed Guds skaperordning. Kristendom handler ikke om likestilling, men om likeverd. Likeverdet respekterer ulikheter i oppgaver, det liberale demokratiet tåler det ikke.

Trond Giskes tredje angrep er kanskje mest interessant, for her angriper han noe av kjernen i kristen tro: Den hellige kjærlighetsrelasjonen. Giske vil nemlig ha rett til skilsmisse.

Jeg kan ikke kreve at Trond Giske skal tro, men vi må som samfunn forstå hvordan kristne mennesker forstår sin Gud, og om han kan gjøre dem til de ekstremistene Trond Giske påstår.

Kirken har alltid innvilget skilsmisse dersom de rette betingelsene er oppfylt, men det er riktig at kirken har forsvart ekteskapet som en hellig institusjon, innstiftet av Gud. For ekteskapet er nemlig mer enn en ordning mellom mann og kvinne, det er også et bilde på relasjonen mellom Gud og mennesket, og i den tiden vi er inne i nå, perioden mellom påsken og Kristi himmelfartsdag, fant det sted en hendelse som er unik for kristen tro, og som kanskje mer enn noen annen forklarer den rammen som kristne lever innenfor.

Det hele finner sted ved Tiberiassjøen, noen av disiplene hadde vært ute og fisket uten å få fangst da Jesus ba dem hive garnet på den andre siden av båten. Resultatet ble overveldende, og etterpå delte de et måltid sammen på land. Deretter finner en av historiens mest unike samtaler sted. Det er Jesus Kristus, Guds sønn, som må få bekreftet sin relasjon til Peter.

Noen dager før, på Langfredag, på gårdsplassen hos øverstepresten hvor Jesus var til avhør, hadde Peter tre ganger benektet at han kjente Jesus.

Jesus Kristus, Guds sønn, ga ham mulighet til å beklage dem alle tre. Tre ganger spør han om Peter elsker ham. Men det er noe langt mer enn det vi er vitne til. Det er Gud selv som ønsker å få bekreftet Peters kjærlighet, selve kjernen i hvorfor han ga seg selv. Historien bekrefter derfor en sentral del av kristen tro. Peter hadde fornektet sin mester, han hadde bannet og sverget på at han ikke kjente ham, men angret bittert og fikk gjøre opp. Jesus var ikke ute etter å ta ham, men la ham få mulighet til å rette opp, i kjærlighet. Og i etterkant gi ham tillit og store oppgaver.

Vi ser konturene til begynnelsen på vår sivilisasjon. Det er moral, fri vilje, anger, guddommelig kjærlighet og relasjon, nåde, tilgivelse og nye muligheter. Størrelser som er ukjente i islam.

Det er vanskelig å se at kristendommens Gud kan lede til den ekstremismen vi finner i islam, slik Trond Giske synes å mene. En Gud som gjør alt for mennesket, som ofrer seg og som tåler det verste svik, kan ikke forme mennesker til å bli voldelige monstre. Gud er ikke en overgriper, men en som lider med offeret.

Det er riktig at mange (de fleste?) kirkesamfunn opp gjennom historien ikke har delt, eller deler, Trond Giskes forståelse av stemmerett, likestilling og skilsmisse. Men det sier kanskje mest om vår egen tid når våre folkevalgte lar Trond Giske få det siste ord om at uenighet om disse begrepene er kjennetegn på ekstremisme og fanatisme.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!