Islam er på fremmarsj i NATO-landet Tyrkia hvor politikk og moske i teorien skulle vært adskilt slik Kemal Atatürk grunnla det moderne Tyrkia. Under Erdogan har islam hatt myndighetene i ryggen. Her fra en demonstrasjon med krav om at Hagia Sophia må rekonverteres til moske, etter å ha vært museum. 1. februar 2019. Foto: Umit Bektas/Reuters/Scanpix

Europarådet har slått fast at islam generelt ikke er forenlig med menneskerettigheter og demokrati. Rådet uttrykker også sterk bekymring for at sharia skal bli en del av medlemslandenes lovverk eller rettslige praksis.

Europarådet, som ikke er tilknyttet EU, er en traktatfestet, mellomstatlig organisasjon med 47 hovedsakelig europeiske medlemsstater, som har til sammen 800 millioner innbyggere. Rådet ble opprettet den 5. mai 1949, har hovedsete i Strasbourg, og er dermed blant de tidligste tiltak for europeisk integrasjon som fulgte i kjølvannet av den annen verdenskrig. Tidligere statsminister Torbjørn Jagland var i ti år rådets leder, inntil han trakk seg i september 2019.

Europarådet var opphavet til Den europeiske menneskerettskonvensjon, som igjen danner det rettslige fundamentet for Den europeiske menneskerettsdomstol. Europarådet vedtar både konvensjoner, anbefalinger (rekommandasjoner) og resolusjoner.

Den nederlandske rådsrepresentanten Pieter Omtzigt stilte i 2014 følgende spørsmål til rådets ministerkomité:

To ask the Committee of Ministers:

– Whether the Committee of Ministers shares the view of the Grand Chamber that “sharia is incompatible with the fundamental principles of democracy”

– Whether the European Convention on Human Rights and the Cairo declaration are compatible with each other: can a country strictly observe both the Cairo declaration and the European Convention on Human Rights?

I Europarådets resolusjon 2253 fra januar 2019 besvares hans spørsmål, og rådet slår fast følgende:

The Assembly considers that the various Islamic declarations on human rights, adopted since the 1980s, while being more religious than legal, fail to reconcile Islam with universal human rights, especially insofar as Sharia is their unique source of reference. This includes the 1990 Cairo Declaration on Human Rights in Islam, which, while not legally binding, has symbolic value and political significance in terms of human rights policy under Islam.

Kairo-erklæringen fra 1990 er islamske lands respons på FNs Menneskerettighetserklæring fra 1948. Kairo-erklæringen danner grunnpilaren for Organisasjonen av Islamske land (OIC) som består av 57 medlemsland med ca 1,8 milliarder innbyggere.

De to siste bestemmelsene i Kairo-erklæringen legger sharia til grunn for all forståelse av islamske menneskerettigheter:

ARTICLE 24:

All the rights and freedoms stipulated in this Declaration are subject to the Islamic Shari’ah.

ARTICLE 25:

The Islamic Shari’ah is the only source of reference for the explanation or clarification of any of the articles of this Declaration.

Europarådet uttrykker derfor stor bekymring med hvordan enkelte medlems- og observatørstater har omfavnet Kairo-erklæringen:

It is therefore of great concern that three Council of Europe member States – Albania, Azerbaijan and Turkey (for the latter, with the limitation: “so far as it is compatible with its laws and its commitments under international conventions”) – have endorsed, explicitly or implicitly, the 1990 Cairo Declaration, as have Jordan, Kyrgyzstan, Morocco and Palestine, whose parliaments enjoy partner for democracy status with the Assembly.

Europarådet oppfordrer Albania, Aserbadsjan og Tyrkia til enten å trekke seg helt fra Kairo-erklæringen eller å ta initiativet til en revisjon av den for å bringe den opp på nivå med Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Videre er rådet også svært bekymret over hvordan sharia-lovgivning har fått fotfeste i europeiske land:

The Assembly is also greatly concerned about the fact that Sharia law – including provisions which are in clear contradiction with the Convention – is applied, either officially or unofficially, in several Council of Europe member States, or parts thereof.

Rådet ser seg nødt til å repetere grunnleggende menneskerettigheter og hvordan disse ikke ivaretas av sharia og Kairo-erklæringen:

The Assembly recalls that the European Court of Human Rights has already stated in Refah Partisi (The Welfare Party) and others v. Turkey that the institution of Sharia law and a theocratic regime are incompatible with the requirements of a democratic society.

The Assembly fully agrees that Sharia rules on, for example, divorce and inheritance proceedings are clearly incompatible with the Convention, in particular its Article 14, which prohibits discrimination on grounds such as sex or religion, and Article 5 of Protocol No. 7 to the Convention (ETS No. 117), which establishes equality between marital partners. Sharia law is also in contradiction with other provisions of the Convention and its additional protocols, including Article 2 (right to life), Article 3 (prohibition of torture or inhuman or degrading treatment), Article 6 (right to a fair trial), Article 8 (right to respect for private and family life), Article 9 (freedom of thought, conscience and religion), Article 10 (freedom of expression), Article 12 (right to marry), Article 1 of the Protocol to the Convention (ETS No. 9) (protection of property) and Protocols Nos. 6 (ETS No. 114) and 13 (ETS No. 187) abolishing the death penalty.

Resolusjonen går deretter mer detaljert til verks overfor enkelte land. Rådet beklager seg over sharia-praksis i den greske regionen Thrakia samt manglende menneskerettigheter i Tyrkia. Det siste er vel et «dream on»-prosjekt, uansett hvem som påpeker det.

In this context, the Assembly regrets that despite the recommendation it made in its Resolution 1704 (2010) on freedom of religion and other human rights for non-Muslim minorities in Turkey and for the Muslim minority in Thrace (eastern Greece), asking the Greek authorities to abolish the application of Sharia law in Thrace, this is still not the case.

Muftis continue to act in a judicial capacity without proper procedural safeguards. The Assembly denounces in particular the fact that in divorce and inheritance proceedings – two key areas over which muftis have jurisdiction – women are at a distinct disadvantage.

Rådet tar også opp virksomheten til sharia-domstoler i Storbritannia, som har vært i aktivitet siden tidlig på 1980-tallet. Det ble i 2018 anslått at det eksisterer mellom 30 og 85 slik domstoler i England og Wales.

The Assembly is also concerned about the “judicial” activities of “Sharia councils” in the United Kingdom. Although they are not considered part of the British legal system, Sharia councils attempt to provide a form of alternative dispute resolution, whereby members of the Muslim community, sometimes voluntarily, often under considerable social pressure, accept their religious jurisdiction mainly in marital issues and Islamic divorce proceedings but also in matters relating to inheritance and Islamic commercial contracts.

The Assembly is concerned that the rulings of the Sharia councils clearly discriminate against women in divorce and inheritance cases. The Assembly is aware that informal Islamic courts may also exist in other Council of Europe member States.

Sjansen for at resolusjon 2253 blir en papirtiger er stor, for kultur spiser som kjent den slags til frokost. Det er langt fra ord til handling og resultater når man skal prøve og endre flere hundre år gamle kulturelle praksiser.

Men ett sted å begynne er å ta inn over seg at det er forskjell – til dels stor – på kulturer. Alle kulturer er ikke like gode, og når til og med Europarådet påpeker dette – da må det vel være innafor å være skeptisk og kritisk til islam?

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!