Møte med naturen maner til ydmykhet, så hvorfor snakker politikerne så høyt om «natur» de som har så lite ydmykhet? Scanpix-fotografen Sian Lysberg Solum fikk være med til Jan Mayen og det er et område der menneskene blir små. 

I et samfunnsklima hvor retorikk ofte står i hardt vær, har retorikkens dommere virkelig klart å rote det til for seg selv. Språket vi tidligere brukte til å kommunisere klart og tydelig, brukes nå til å tåkelegge debattklimaet.

Det skjer at begreper utvikler seg og endrer innhold over tid, men det vi bevitner nå er revolusjonerende begrepsmord. Begreper flyttes ut av sin opprinnelse og settes inn som fyllmasse i bortforklaringer for å spille på mottakerens følelser. En hersketeknikk bærerne i det offentlige ordskiftet benytter seg av i utrengsmål. Kanskje henger det sammen med en manglende evne til å redegjøre, men mistanken om at majoriteten tar i bruk disse begrepene i lange tirader om hvor fantastisk og flott noe er for bevisst å villede, er sterk. Klart og tydelig språk byttes ut med moraliserende ti-leddsetninger bestående av pompøse adjektiver. Kanskje er de språkforvirret selv?  

Assosiasjonene vi har til ulike ord ligger dypt forankret i oss og når bruksområdet endres raskt og radikalt blir vi stilt til veggs. Vår oppfatning av positive og negativt ladede ord utnyttes. 

Rasisme-begrepet er et slikt begrep. Ordet «rasisme» favner så bredt og så langt utenfor sitt opprinnelige bruksområde, at begrepet har mistet sin kraft. Amnesty var ikke treg på avtrekkeren da koronaviruset ble omtalt som «kina-viruset». Er det ikke Amnesty sitt utgangspunkt at geografiske landområder, nasjonalitet og etnisitet ikke favner hverandre lenger? Er det ikke nettopp det organisasjoner som Amnesty har jobbet for?

Skandinavisk kultur finnes jo ikke og etnisitet er ikke avgjørende for nasjonalitet. Hvordan kan det da være rasistisk å kalle det kina-viruset, når Kina kun er et geografisk område hvor viruset faktisk har sin opprinnelse? 

Et annet eksempel er hvordan globalistene samler seg når beskrivelser av utseendet til gjerningsmenn slippes løs i den allmenne befolkningen. Politiet ber om hjelp til å hente inn tips, men blir isteden beskyldt for generalisering og rasisme. Likesom enkeltpersoner blir beskylt for å være rasister når de sier seg uenig i konsensus.

Assosiasjonen til begrepet er negativt ladet og tåkelegger logikken som forårsaker beskyldningene. 

Rasisme-begrepet står ikke alene. Begrepene «bærekraft», «solidaritet» og «sårbar» utvannes hver gang en politiker tar det i munnen. Vi hører ofte at noe er bærekraftig uten at det følger noen forklaring på hvordan eller hva det innebærer. «Bærekraftig» er blitt en endestasjon, en endelig respons på hvorfor noe er fordelaktig. Vindkraft er et annet eksempel. «Vindkraft er bærekraftig» blir vi fortalt, men hva betyr egentlig «bærekraftig»? 

«Bærekraftig utvikling er en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter til å tilfredsstille sine behov.» (SNL) 

Begrepet bærekraftig utvikling gjorde sin debut i Brundtland-kommisjonen i 1987 og har siden vært brukt som en slags politisk nøkkelmerking. Problemet er at det brukes om industrier og politiske beslutninger som handler stikk i strid med begrepets definisjon. Og det er ikke rart «bærekraft» skaper forvirring, noe det kan synes som de aller fleste syns er flaut å innrømme. Under tittelen «Bærekraft for dummies» gjør ungdomsbedrift.no i samarbeid med Storebrand et forsøk på å forklare hva bærekraft betyr og hvordan det skiller seg fra begrepet «miljøvennlig». Definisjonen har i stor grad samme ordlyd som definisjonen fra snl, det er når skillet skal trekkes de roter seg opp i et hjørne: 

«Å være miljøvennlig betyr at man handler på en måte som i minst mulig grad belaster miljøet. Det meste som faller inn under betegnelsen miljøvennlig, vil også være bærekraftig – men begrepet bærekraftig rommer mer. For å skape en bærekraftig utvikling må verden jobbe innen tre områder: klima og miljø, økonomi og sosiale forhold. Dette blir ofte kalt de tre dimensjonene i bærekraftig utvikling, og det er sammenhengen mellom disse tre dimensjonene som avgjør om noe er bærekraftig.»

Her tar det altså en vending. Utfordringen med begrepet er at det høres positivt ut, noe som gagner oss alle, men som ungdomsbedrift.no skriver, er det sammenhengen mellom den hellige treenigheten klima, økonomi og sosiale forhold som bestemmer om noe er bærekraftig eller ikke. Og det er slik våre politikere bruker det i dag. Bærekraft trenger ikke å være miljøvennlig, i den grad «miljøvennlig» betyr å ivareta miljøet. Noe må vike og ofte er det økonomien som vinner. 

Vindkraft er bærekraftig, i henhold til den seneste definisjonen. Problemet er at de aller fleste ikke vet hva politikerne legger i det flåsete ordet, eller at de assosierer det med den første definisjonen. Natur og dyreliv blir ødelagt for nåværende og kommende generasjoner: Nordmenn blir etterlatt med rasert natur de ikke kan bruke og regningen for dyre vindparker, samt Europas strømbruk. I så måte kan bærekraft synes å være en form for absurd omfordeling, i tråd med omfordelingsprinsippet til FN.

Et annet område som smykkes med begrepet bærekraft er innvandring. Man kan spørre seg hvordan innvandring er bærekraftig? Er det omfordelingen av mennesker på jordklodens areal? Er det de økonomiske interessene som er «bærekraftig»? Eller er det de sosiale forholdene som gir det største bidraget? Dersom sosiale forhold leder, hvorfor henter man så få? Og hvordan stiller dette seg til klima og miljø? 

Det kan synes som om våre politikere og ideelle organisasjoners samfunnsoppgave er å få plass til så mange løsrevne begreper i munnen som mulig, mens de i realiteten ikke sier noen ting. For hvem hadde vel funnet seg i at vår levestandard skal senkes i et omfordelingsprinsipp som gagner de få? Hverken vindkraft eller innvandring øker velstanden til Norge AS, i den forstand Norge AS er innbyggerne selv. Bærekraft gjør livet dyrere og dårligere for oss, både hva angår økonomi og sosiale omstendigheter, og hever levestandarden til de få.

Og er det egentlig solidarisk å bruke bærekraftig utvikling for å gjøre oss sårbare? 

Det har gått inflasjon i begrepet bærekraftig. Det meste kan være bærekraftig i dag, så lenge det gagner den som bruker begrepet. Alt kan med andre ord være bærekraftig, og det er nok ikke lenge før den berømte iskanten omtales som bærekraftig i kampen mot oljenæringen. Som om iskanten bryr seg om hvor den fiktive iskanten settes: Om den er bærekraftig i sør eller skaper en isfront i nord. Iskanten, i likhet med klimaet, styres ikke av våre folkevalgte. 

Dette vitner om at «bærekraft» kan brukes om alt som angår den hellige treenighet: Klima, økonomi og sosiale forhold – så fremt det ganger retorikerens agenda.   

Kjøp Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!