Klima-og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) er usedvanlig opptatt av alt det «sårbare». 

Sårbart opp og sårbart i mente. Det er blitt den nye universal-floskelen for politikere som vil fremstå som gode og inderlige. Men i likhet med «bærekraft» og «robust» har trolig «sårbart» nådd et metningspunkt. Er det på tide for politikerne å ta en «dugnad» for å finne noen nye begreper?

I floskel-politikkens univers har uttrykket «sårbar» lenge vært brukt for å fremstille asylsøkere som ekstra hjelpetrengende. Primært benyttes det om alle som i temmelig vid forstand kan beskrives som «barn».

I praksis har det vist seg at de fleste av de «sårbare barna» som ankommer Vesten på diverse kvoter, som asylsøkere osv., er gutter/menn i tenårene og opp i tyveårene. Dette har bidratt til å skape begrepet «skjeggbarn», som nå til og med blir brukt av programleder Fredrik Solvang i NRK.

Men det er ikke bare mennesker som er sårbare. For dette begrepet er sentralt også for klimabevegelsen, når de skal male ut med bred pensel hvilken viktig sak de fremmer.

Sårbarhets-retorikken på klimafeltet omfatter både natur/naturområder, dyr, fugler, insekter, fisk, ja, til og med plankton. Det er fryktelig sårbart alt sammen, og kan bare vernes og reddes ved hjelp av opplyste og samvittighetsfulle klimaaktivister. Ellers går det meste en dyster skjebne i møte.

Påfallende nok er det ofte de samme politikerne som er brennende engasjert på vegne av både sårbare barn og sårbare isbjørner, naturområder, sel, fisk og plankton. Det meste er rett og slett uhyre sårbart.

Et parti som for eksempel SV er per 2020 i all hovedsak fundert på begrepet «sårbarhet». Det er knapt en sak SV er engasjert i som ikke handler om hvor sårbare/sårbart noen/noe er. SV krever da større innsats for alt dette sårbare.

Det er så man kan spille sårbarhetsbingo hver gang Audun Lysbakken eller Lars Haltbrekken fra SV uttaler seg.

Det samme kan i stor grad sies også om Venstre, og ikke minst KrF. Få kan som kjent måle seg med Knut Arild Hareide når det gjelder å påpeke sårbarhet i de fleste sammenhenger.

Dagsnytt 18 på NRK fredag denne uken var en ren sårbarhetsfestival, med tema «iskanten».  Her var klima-og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) i sitt ess, og tok raskt også rollen som landets «sårbarhetsminister».

Han nevnte i sitt spesielle, verbale maskingeværtempo både

«sårbare fuglearter»,

«den sårbare iskantsonen»,

«sårbar natur» og

«den mest sårbare naturen vi har».

Fire sårbarhets-treffere klinket inn i løpet av én eneste kort debatt, det er intet mindre enn imponerende. I Venstre tar man sårbarhet på alvor.

Også Naturvernforbundets leder Silje Ask Lundberg var kort innpå i debatten, og fikk presset inn en referanse til noe hun kalte

«de sårbare verdiene».

Den satt, tenkte hun muligens. Hun fikk supplert med

«sårbare områder».

SVs klima-megafon Lars Haltbrekken ville selvsagt ikke være mindre engasjert i dette med sårbarhet. Han fikk derfor smelt på plass to (nokså likelydende) treffere på sine få skjermsekunder. Både

«våre mest sårbare områder» og, litt senere,

«de mest sårbare og verdifulle havområder»

fikk plass i hans som vanlig nokså hissige replikker.

Debatten handlet egentlig om hvem som har sagt og gjort hva i forbindelse med flytting av den såkalte iskanten sørover eller nordover. Er den flyttet eller ikke flyttet, det var visst spørsmålet.

Det ble brukt friske uttrykk som «vanvittig», «vanskelig å finne ord», gigantisk nederlag for miljøet», «bra for naturen», «overkjørt» og mye mer, uten at det gjorde debatten særlig mer opplysende for seerne.

Trolig fikk svært få seere med seg noe annet enn at dette åpenbart handlet om skikkelig sårbare saker.

FrPs Jon Georg Dale tok også del i debatten, men unnlot faktisk helt å ta i bruk begrepet «sårbar» i noen av sine replikker. Det i seg selv fortjener en honnør.

I stedet var han opptatt av at oljeindustriens interesser må sikres, i en tid der disse inntektene og arbeidsplassene er ekstra  viktige.

Men temaer som norske arbeidsplasser og statens inntekter så ikke ut til å være noe som opptok de øvrige deltakere i særlig grad. For dem er penger/lønn noe som kommer automatisk på konto hver måned. Erfaring med «vanlig» arbeidsliv har de ytterst lite av.

Skulle uttrykket «sårbarhet» ha noen fornuftig plass i denne debatten, så måtte det være i å beskrive situasjonen for norske industriarbeidsplasser og norsk økonomi generelt i en tid der partier som SV og Venstre har en viss innflytelse.

Den lett ironiske programleder Espen Aas oppsummerte debatten med et elegant lite spark til deltakerne. Han mente budskapet som ble fremført av sårbarhetspolitikerne var

«… først og fremst forvirrende».

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!