Kan tyske dommere utløse en ny og potensielt fatal eurokrise?

Den europeiske sentralbankens (ECB) hovedkvarter i Frankfurt. Foto: Kai Pfaffenbach / Reuters / Scanpix.

Et av de store geopolitiske spørsmålene som koronakrisen reiser, er hva slags fremtid som venter EU, og sentralt i denne usikkerheten står fellesvalutaen: Vil euroen overleve pandemiens finansielle ettervirkninger?

Den europeiske sentralbanken (ECB) har de nødvendige, nesten ubegrensede maktmidlene til å redde euroen, skriver den fremtredende økonomikommentatoren Martin Wolf i Financial Times. Med sitt såkalte Pandemic Emergency Purchase Programme (PEPP) tar sentralbanken høyde for å overta gjeld på opp mot 750 milliarder euro fra pengeunionens medlemsstater.

In essence, the ECB is committed to acting as if it were the national central bank of every member. Since it issues the world’s second-most-accepted reserve currency, it has the capacity to do so.

ECBs inngripen er forbundet med tre potensielle risikomomenter, analyserer Wolf: En for kraftig inngripen kan resultere i inflasjon eller flukt fra euroen, den kan støte på juridiske hindringer, eller den kan ødelegge den politiske oppslutningen om fellesvalutaen.

Inflasjonsmålet er ingen praktisk hindring i dag, mener han. Og den politiske oppslutningen vil vedvare så lenge frykten for hva en oppløsning av eurosonen kunne utløse, er overveldende.

Det er derimot én juridisk hindring som i verste fall kan bli fatal for euroen.

Dommere ved Bundesverfassungsgericht, den tyske forfatningsdomstolen, i Karlsruhe den 10. juni 2014. Foto: Ralph Orlowski / Reuters / Scanpix.

Den 5. mai ventes forkynnelsen av en dom fra den tyske forfatningsdomstolen i en sak som er relevant for ECBs oppkjøpsprogram.

Som omtalt blant annet i Frankfurter Allgemeine, gjelder saken sentralbankens tidligere overtagelse av gjeld, nærmere bestemt i 2018. De formelle innvendingene er flere: Oppkjøpet tilgodeser enkelte land uforholdsmessig, og har ikke vært forbundet med strenge krav som reduserer den nasjonale selvbestemmelsesretten.

Den tyske regjeringen aksepterer at ECB bruker sitt handlingsrom, ikke minst fordi Angela Merkel har brukt hele sin gjenværende politiske tyngde på tampen av sitt mandat til å tale det europeiske samholdets sak. Tyske politikere innser at euroen gir Tyskland en fordel og Middelhavslandene en ulempe, og at dette er payback time.

Men det er dommerne ved forfatningsdomstolen i Karlsruhe som skal ta stilling til ECBs tidligere transaksjoner. Deres kjennelse risikerer altså å vende tommelen ned for sentralbankens fremtidige planer med det samme.

Et slikt utfall ville skape en krise som det ikke er lett å se for seg forløpet av. Men en ny og enda verre, potensielt fatal, eurokrise enn den forrige er absolutt tenkelig.

Sannsynligheten taler for at dommerne i Karlsruhe vet hva slags politisk atombombe de risikerer å sprenge, og at de derfor vegrer seg for nærmest å pålegge et tysk veto mot ECBs redningsplaner.

Men sikker kan man ikke være. Den 5. mai blir således en kritisk dato for troen på euroens fremtid.