Mer nøysomhet etter krisen

Koronapandemien har allerede lagt mange drømmer i knus. Tiden som kommer vil gjøre at flere drømmer må avlyses, justeres og legges vekk, enten det gjelder den enkelte, eller landet som helhet. I lengden går det ikke å leve over evne, eller på luft og kjærlighet. Storting og styringsverk, det offentlige må også justere sine ambisjoner, og da må utgiftene ned og verdiskapningen opp. Når folket må belage seg på større måtehold, må politikerne også vise økt nøysomhet. Illustrasjonsfoto: Roy Vestfjord.

Når pandemien er utbrent, samfunnet kommet i gjenge og verdiproduserende næringsliv i tålelig full drift, vil Stortinget og Regjeringen stå overfor én helt overskyggende oppgave: Å få brakt statsutgiftene ned til et bærekraftig nivå.

Det vil imidlertid ta tid før ledighetstallene kommer ned til akseptabel størrelse. Til det er altfor mange bedrifter dukket under. Dette betyr at de offentlige utgifter til dagpenger og sosiale stønader i en god stund fremover vil være høyere enn det vi har vært vant til.

Da må imidlertid de offentlige utgiftene reduseres på andre områder. Ellers vil enten skattetrykket stige eller uttaket fra Oljefondet øke. Begge deler er like skadelig. Løsningen må være å effektivisere offentlig drift og kutte budsjettutvekster folket klarer seg uten.

Det er en grunnleggende svikt i politikernes rolleforståelse at de tror at enhver verdiskaping tilhører det offentlige. Mange husker KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland, som skar tenner og oiet seg i politisk smerte da hun som statsråd i Bondevik II-regjeringen måte finne seg i at finansminister Per-Kristian Foss vant frem med skattelettelser. Hun mente det ville ramme formål hun selv syntes godt om.

Mange politikere har glemt at skatt dreier seg om andres penger. De lider under den vrangforestillingen at penger som det offentlige karrer til seg, går til varme og gode formål. Hvis folk selv derimot får beholde litt mer av egen verdiskaping, kan det tenkes at de kjøper potetgull, strømpebukser og tacokrydder – helt formastelig, selvfølgelig i en politikers øyne.

Solberg-regjeringen har blåst offentlige budsjetter opp til ufattelige dimensjoner. Skattetrykket har økt. Det offentlige disponerer mer av landets verdiskaping enn noen gang. Følgen er at grupper av lavtlønte arbeidstakere ikke har hatt vekst i kjøpekraften i årevis. Pensjonene er underregulert for at det offentlige kan bruke desto mer til sine favorittformål.

Hvis statsutgiftene ikke reduseres når de nasjonaløkonomiske forhold normaliseres, vil staten ta kvelertak på næringsliv og skaperevne på grunn av skattetrykket. Når norsk økonomi og næringsliv gikk svært bra i Stoltenberg-regjeringens år, var det ikke uten sammenheng med de skattelettelsene som Høyre tvang gjennom i Bondevik II-perioden.

I en normal situasjon må folk læres opp til i større grad å stå på egne bein – og ikke andres. Offentlige utgifter som ikke har med statens kjerneoppgaver å gjøre, må beskjæres og avvikles. U-hjelpen må skjæres ned og konsentreres om målrettede tiltak som drives av misjonsorganisasjoner og humanitære institusjoner. Kulturbudsjettene må beskjæres så det monner. Det må bli slutt på at «kunstnere» får titalls millioner kroner til meningsløst dill. Reformer av typen lærerantall i forhold til elevtall i skolen må oppheves. Det finnes nemlig ingen påvist sammenheng mellom lærertetthet og kunnskapsnivå.

Universitetene er et kapittel for seg. Det må bli slutt på at utlendinger får studere gratis og bebo subsidierte studenthybler. Bare her er milliarder å spare. Tusenvis av universitetslærere dyrker sine hobbyer i luftige prosjekter uten betydning for arbeidsliv og folks velferd. Landet trenger flere ingeniører og sykepleiere. Det er nok sosialantropologer, folkeminnegranskere og kunsthistorikere fra før. Potensialet for innsparing er enormt.

Omstilling av offentlig sektor til å konsentrere seg om kjerneoppgavene, krever politikere som er bevisst på sin oppgave: Å skape trygghet og levelige kår for landets innbyggere, et næringsliv som kan finansiere en velfungerende offentlig sektor og et arbeidsliv hvor folk får gitt uttrykk for sine verdiskapende evner.

Men da må velgerne gi Stortinget en sammensetning hvor de folkevalgte har mot til å treffe upopulære valg, sjalte vekk særinteresser og konsentrere seg om hovedoppgavene.

Når folket må belage seg på større måtehold, må politikerne også vise økt nøysomhet.