Christian Skaug 
Medlemmene av Det europeiske råd, EU-organet bestående av statslederne og en egen president, for tiden Charles Michel, holder videokonferanse den 23. april 2020. Foto: Ian Langsdon via Reuters / Scanpix.
Når unntakstilstanden som følge av koronapandemien i en ikke altfor fjern fremtid kan forventes å være over, er det ingen tvil om at de fleste avanserte økonomier vil bli truffet av en finansiell sjokkbølge.
Kostnadene og produktivitetstapene som de forskjellige landene bærer ved nedstengningen, er formidable, og vil resultere i såvel store offentlige underskudd som tilbakegang for økonomien som helhet. Her ligger de potensielle katastrofene på lur, hva enten de er sosiale, innenrikspolitiske eller geopolitiske.
I første omgang står verdens land med sine regjeringer og sentralbanker overfor en voldsom dobbelt oppgave med å bringe orden i de offentlige regnskapene og få ny fart i økonomien. Virkemidlene er i hovedsak finanspolitiske og pengepolitiske.
I denne situasjonen er det nokså opplagt at landene i eurosonen begynner på oppgaven med et viktig handikap, nemlig at finanspolitikken er de enkelte statenes ansvar, mens ansvaret for pengepolitikken påhviler Den europeiske sentralbanken (ECB).
For hos landene med suverene valutaer er det ikke særlig vanskelig å se en vei ut av knipen: Statene kan dekke sine underskudd ved å ta opp gjeld i finansmarkedene, og denne gjelden kan kjøpes av sentralbankene, som samtidig øker pengemengden ved hjelp av kvantitative lettelser.
Disse grepene ville naturligvis svekke den nasjonale valutaen, men siden det er så mange land som er i samme båt, kan man tenke seg at valutaer ville svekkes over hele linjen, slik at effektene i en viss utstrekning ville veie opp for hverandre. Det kan minne om valutakrig, men målet er å redde eget land, ikke å skaffe seg en urettmessig fordel vis-à-vis andre land.
Fremgangsmåten er langt fra ukjent, men har vært benyttet både i USA, Europa og Japan, ikke minst etter finanskrisen i 2008, uten at det har resultert i høy inflasjon, slik teori skulle tilsi. Men det er ikke all klassisk teori som er like treffsikker i våre dager. Pengemengdens betydning er ikke den samme som før. Det er således all grunn til å tenke seg at fremgangsmåten vil bli benyttet igjen.
Dette er egentlig et triks som uavhengigheten mellom sentralbanker og regjeringer er ment til å unngå. En sentralbank kan normalt ikke yte staten direkte kreditt, da man forventer at en slik adgang ville resultere i en uansvarlig finanspolitikk fra regjeringens side.
Men det er unormale tider, det er ikke uansvarlighet som har ødelagt finansene denne gangen, og er det nå ved behov så fordømrade galt med indirekte kreditt dersom alt gjøres med omtanke, vett og forstand?
Federal Reserve og Bank of England vil kunne ty til dette, men så enkelt er det ikke for ECB. For eurosonen omfatter hele 19 av EUs 27 medlemsland.
Det betyr at pengepolitikken ikke kan skreddersys for hvert av de 19 landene. Det må meisles ut en felles pengepolitikk som er til å leve med for alle medlemmene av den monetære unionen.
Men behovene hvert enkelt land har, er så forskjellige at dette er en bortimot håpløs oppgave selv i normale tider. Og solidariteten landene i mellom er så liten selv i disse unormale tidene at det ikke er grunn til å tro at mange av dem vil anstrenge seg særlig hardt for å se på saken fra andres synsvinkel.
I sjokkbølgen som er underveis, vil fungerende nasjonalstater med samhold og suverene valutaer utvilsomt stå best rustet. Eurosonen har ingen av delene, og ligger derfor dårlig an.
EU gjør sine bestrebelser på å finne en vei videre, men gjør tilsynelatende ingen store fremskritt. Denne torsdagens videomøte mellom EU-lederne var heller ikke i nærheten av å avklare situasjonen. Det gav i beste fall en pekepinn om hvor veien går videre, ifølge kommisjonspresidenten mot et krisefond over EU-budsjettet.
Det virker halvhjertet, og Ursula von der Leyen, som i likhet med Erna Solberg har svelget den grønne pillen, fant det da etter torsdagens møte også for godt å snakke om «grønn og digital omstilling», mens verden venter på den verste resesjonen siden 1930-tallet.
Hvilke utsikter finnes egentlig til å lykkes?
Nederland og Tyskland har allerede avvist å stifte felles gjeld under solidarisk ansvar ved å utstede obligasjoner. De nordeuropeiske medlemmene av eurosonen er derimot villige til å bruke forskjellige fond og mekanismer som unionen allerede har lagt til rette for, men beløpene som hittil er nevnt, er utilstrekkelige.
Mandag ble det kjent at Spanias statsminister Pedro Sánchez har tenkt ut en storslagen alternativ løsning: et fond på 1500 milliarder euro som EU finansierer med «evig gjeld». Til hvem? kan man spørre seg. Forslaget, som er å finne i et spansk regjeringsdokument offentliggjort i El País, gir ikke noe endelig svar på spørsmålet, men presiserer at ECB «should continue to play a key role».
Det er altså tale om å gi penger til de forskjellige landene som ikke betales tilbake:
It would not be a scheme to lend money to the affected countries, as happened with the bailouts during the Great Recession, but rather would make direct grants to member states “based on a national allocation key related to the impact of the Covid-19 crisis on the basis of clear and transparent indicators, such as percentage of population affected, drop of GDP, increase in unemployment levels, etc.,” the document explains.
Tilsynelatende er den skisserte løsningen prinsipielt ikke forskjellig fra den skissert over: Sentralbanken blir sittende med et kjempedigert «råttent» lån som ikke betales tilbake. Tidligere ECB-sjef Mario Draghi ville ganske sikkert ha nikket samtykkende til noe slikt. Men det streifet ikke hans etterfølger Christine Lagarde at sentralbanken kunne spille noen annen rolle i denne ekstraordinære situasjonen enn å justere renten.
Gitt at behovene er større i Spania, Italia og Frankrike enn i andre land, er det lett å tenke seg at de nordeuropeiske eurostatene vil anse et lån med evig avdragsfrihet som utilbørlig favorisering av disse tre.
Men de tre store Middelhavslandene klarer tilsynelatende ikke å få resten av eurosonen med på å tenke stort og dristig. Og uten en slagkraftig finansiell strategi for tiden etter koronaen, vil EU vakle videre mot sammenbruddets rand. Unionen vil hente seg dårligere inn enn både USA og Storbritannia.
Det heter seg at samhold gjør sterk, men det miserable fellesskapet som EU er blitt, gjør svak. En union uten enhet er ikke engang en blek avskygning av en nasjonalstat. Fraværet av lederskap gjør vondt verre.
Kanskje kan uoverensstemmelsene nok engang dempes med et noenlunde brukbart kompromiss når alle sitter med kniven på strupen i tolvte time. Men før den tid vil vi ha vært vitne til et utmattende spill som i påvente av resultatet også er demoraliserende for folk i eurolandene.
Dette er i det hele tatt ikke noen union verdt betegnelsen. Det er snarere en terrorbalanse mellom stater i strid. Midlene er riktignok ikke militære, men et hus i strid med seg selv kan uansett ikke bli stående.
Støtt Document
Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]
Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]
Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981
Vårt Vipps nummer er 13629
