Norge har avskaffet skammekroken for alle andre enn Trump

President Donald Trump er på hugget på sine daglige pressekonferanser om Covid-19 i Det hvite hus. Ikke sjelden får de fremmøtte journalistene en leksjon. Her fra pressekonferansen den 20. april. Foto: Jonathan Ernst / Reuters /NTB Scanpix

Oppslutningen om Trump er stigende. Ikke siden han overtok som president for drøyt tre år siden har presidenten vært mer populær. Men i Norge er Trump-støtte nærmest som sosialt harakiri å regne. Selv høyresidens kommentariat presiserer sin avsky for presidenten når de omtaler amerikansk politikk.

Mens et gjennomsnitt av de amerikanske meningsmålingene viser at amerikanerne omtrent splittes på midten i sitt syn på Trumps innsats som president, er det fortsatt typisk norsk å hate Trump. Den siste uken har både redaktør i Høyres tenketank Minerva, Axel Fridstrøm, og en annen betydelig høyre-tenker, Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo og professor II ved Forsvarets Høgskole, uttrykt sin avsky for den amerikanske presidenten.

Trump, derimot, er en predator i politikken. Han er neppe smart nok til å være en riktig ulv, men er i alle fall som en diger elgokse som braser inn og ødelegger. Han er i full gang med å renvaske seg selv for all kritikk ved å peke ut syndebukker. Det er aldri han som tar feil, det er alltid andre. Nå er han i en helt kritisk fase av valgkampen; med massiv kritikk for altfor sen og for liten reaksjon på koronaen. Han produserte til og med en propagandavideo om egen fortreffelighet som ble vist på pressekonferansen nylig. Den var uten sidestykke i moderne kommunikasjon, kunne man si. Pinlig, ytterst pinlig. At det går an, og det fra en voksen mann, skrev Matlary i DN torsdag.

Dum, brautende, feig og pinlig, oppsummerer Haaland Matlary. Axel Fridstrøm går på sin side langt i å sidestille Trumps pålitelighet med kinesiske myndigheters:

Kinesiske studier som berører viruset opprinnelse, underlegges tiltagende politisk kontroll og sensur. Og kinesiske diplomater har begynt å promotere egne konspirasjonsteorier om at viruset ble fraktet til Wuhan av amerikanske soldater.

Samtidig er oppførselen fra den nåværende amerikanske presidenten også egnet til å så tvil om sannhetsgehalten i alt som kommer ut fra Washington. I krig og pandemier er sannheten fortsatt blant de første ofrene.

At det er store forskjeller mellom norsk og amerikansk politikk er ingen overdrivelse. Men det er også forskjeller i selve samfunnsoppbygningen, og ikke minst i den offentlige undervisningen. Og her dukker det opp et paradoks. Mens den jevne nordmann aldri har hatt større kunnskap om psykologi og menneskelig adferdsvariasjon enn nå, har den jevne nordmann aldri vært dårligere til å tolke andre menneskers væremåter – med mindre de står lavere enn en selv i det sosiale hierarkiet.

Norsk offentlig følelsesmanipulering

Det er en nær sammenheng mellom elevers emosjonelle og sosiale fungering og deres læringsprosess, derfor kan skolen ved å legge til rette for sosial og emosjonell læring i elevgruppen også skape et godt grunnlag for læring, står å lese på Utdanningsdirektoratets nettsider.

Norsk skole har endret seg fra å være en rent fagfokusert læringsarena til å omfatte sosioemosjonell ivaretakelse og læring. I Norge har utdanningssektoren fått en gjennomgående tro på at dette er riktig. Omsorg for elevene er like viktig som fagformidling, og disiplin er et skjellsord du ikke bør si høyt innenfor veggene på landets lærerværelser. Det problematiske med den empatiske tilnærmingen til elevene, er at metoden er umulig å gjennomføre uten stor grad av følelsesmanipulering.

Helt siden HVPU-reformen på 90-tallet har norsk skole skullet integrere alle som er «annerledes». Særomsorgen ble nedlagt, og i stedet skulle de psykisk utviklingshemmede benytte seg av kommunenes ordinære tjenester og tilbud. Med dette oppsto en tanke om at alle skulle fungere sammen i samme klasserom.

Til tross for at de psykisk utviklingshemmede stort sett forsvant ut av klasserommene igjen, henger tanken om den utvidede normalforståelsen igjen. Elever med utagerende adferd eller andre lidelser er fortsatt i klasserommet. Dette skal fremme deres sosiale tilhørighet, men også gjøre normalbarna mer inkluderende og forståelsesfulle for variasjoner i menneskelig fungering. Og da kommer vi ikke utenom følelsesmanipulering, selv om få lærere vil si høyt at det er slik.

I boken Emotional Blackmail: When the People in Your Life Use Fear, Obligation and Guilt to Manipulate You (1997), skriver forfatter Susan Forward om hvordan følelsesmanipulering fungerer, og hvilke psykologiske effekter det har.

Mens det tidligere i skolen var alminnelig å bruke skammekrok dersom et barn oppførte seg dårlig, er skammekroken i dag fremstilt som et skrekkeksempel på skadelig læreradferd. Det er pussig, all den tid det er en årsak og en virkning som er ganske lett å forholde seg til for barn. I dagens klasserom må Frida sitte ved siden av Elise, til tross for at Elise ustanselig forstyrrer henne. Læreren bruker Frida for å roe ned Elise, som ellers er helt ustyrlig. Frida må inkludere Elise, hvis ikke kan jo Elise bli lei seg.

Forward har oppsummert noen punkter som kjennetegner følelsesmanipulatoren:

En manipulator vi ofte antyde at deres vonde følelser er et resultat av noe den andre har gjort eller eventuelt ikke gjort
En manipulator kommer ofte med store løfter om at dersom vi oppfyller personens krav, vil det skje noe fint, men løftene blir sjelden overholdt
En manipulator ignorerer eller overser andres følelser eller meninger
Manipulatoren har lett for å fortelle oss at vi på en eller annen måte er slemme, hensynsløse eller egoistiske dersom vi ikke gir etter for deres ønsker

Overført til klasserommet er det dessverre slik at det er de hardtarbeidende, selvgående barna som erfarer at de må være ekstra snille mot barn som ikke klarer å oppføre seg, at de skal vise toleranse mot adferdsavvik. Med dette lærer barn at de ikke skal stole på egne følelser.

De lærer å tro på at Hassan ikke mener noe vondt med det når han sparker deg hardt i leggen, og at det blir bedre hvis du er snill tilbake. Normalresponsen er å sparke tilbake eller gråte. Å belemre noen med en følelse av skyld er et effektivt middel for å kontrollere andre, og det gjøres i utstrakt grad i norsk undervisning – med empati som fortegn. Resultatet er at barn vokser opp med en diffus dårlig samvittighet som legger beslag på mye av selvfølelsen, men det gir også en usunn frykt for at andre kan bli lei seg.

I norsk skole har barn lært de siste tretti år at de har ansvaret for nettopp at andre blir lei seg, og frykten for at noen kan bli lei seg er et vedheng til voksenlivet. Den tiltenkte empatien har dermed en stor slagside.

Naturlig reaksjonsmønster

Noen mennesker vil hevde at vi fødes med en veldig vidtomspennende empati, utvidet til alle individer, til alle mennesker. Men forskning viser noe annet. Forskningen viser at det er et moralinstinkt i oss, det er en moralsk sans i oss, men den er i utgangspunktet veldig snever. Naturlig empati omfatter bare de som er nær oss. Og følelsene våre overfor andre er faktisk ikke positive, de er ikke medfølende i det hele tatt.

Paul Bloom, professor i psykologi og forfatter av blant annet bestselgeren Against Empathy: The Case for Rational Compassion, forklarer at våre naturlige standardfølelser overfor en fremmed er langt fra å være medfølende, det er snarere en slags blanding av frykt og hat. Hos små barn ser vi det som kalles fremmedfrykt, når de i en alder av rundt ni måneder viser tegn til å få panikk når de ser fremmede.
Fremmedfrykten ser ut til å fange en universell del av utviklingen der andre er tenkt som farlig. Denne typen fremmedfrykt blekner i noen kulturer. Hvis du skulle befinne deg på en flyplass i en ny by, har du sannsynligvis ikke et panikkanfall fordi du er omgitt av mennesker du ikke kjenner, men i småskala, menneskelige samfunn, kan det aldri forsvinne.

Dette er en observasjon som er gjort av mange antropologer som studerer i småskala-samfunn. Margaret Meade var den første antropologen som interesserte seg for oppvekst, og for hvordan verdier og tradisjoner overleveres fra en generasjon til den neste. Hun var spesielt opptatt av primitive kulturer, og etter feltarbeid på Samoa konkluderte hun med at de fleste primitive stammer tenker at hvis du støter på et av disse undermenneskene fra en rivaliserende gruppe i skogen, er det mest passende å gjøre å hakke dem til døde.

Mennesker over hele kloden viser avsky over visse ting. Men vi føler ikke bare avsky for avføring, urin, blod eller oppkast, det interessante er at vi ofte føler avsky av andre mennesker. Spesielt føler vi avsky for rare mennesker. Evolusjonspsykologisk kommer vi ikke utenom dette, selv ikke når vi lærer at alle er like mye verdt, og at de «slemme» i skolegården fortjener empati snarere enn kamp.

Trump-paradokset

Vi lever altså i et samfunn som er tuftet på empati. Toleransen sitter i ryggmargen, den er innprentet oss fra barnsben av. Vi tåler og anerkjenner alle som annerledes, i hvert fall liker vi å tro det. Man skulle tro at det ga nordmenn et fortrinn i å tolke Trump, som utvilsomt strever med sosiale normer og kommunikasjon, samtidig som han utviser fysisk klumsethet. For den empatiske nordmannen burde dette, sett i lys av tiår med toleransearbeid i skoler og utdanningsinstitusjoner, være en enkel sak å se bort fra. Vi burde være i stand til å anerkjenne at den amerikanske presidenten må tolkes i rammen av hva han får til, snarere enn for adferdsmønstre.

Men toleransen gjelder ikke når det handler om vellykkede, rike maktpersoner. Da er det ikke strev med sosiale normer og kommunikasjon iblandet fysisk klumsethet. Da er det ondskap. Uforutsigbar ondskap, til og med.

Ondskapen må ofte tillegges avstandsdiagnoser av det voldsomme slaget; vi skal ikke glemme at vi lever i en tid der psykologen er den nye presten, og kommentariatet lefler ivrig med hobbypsykologisk kompetanse. “Jeget” har blitt helliggjort og langt på vei erstattet Guds plass som det fremste referansepunktet i tilværelsen. Denne helliggjøringen av ens eget selv og ens egne vurderinger, gjør at det blir noe litt komisk over Fridstrøms, Matlarys og utallige andre politiske kommentatorers totale fordømmelse av Trump. Det er noe med å gå i flokk, noe som minner langt mer om Kina enn om USA, når meningseliten må mene nøyaktig det samme til en hver tid.

Det autoritære mandatet er å sikre sikkerheten, renheten og godheten til gruppen – å holde de gode tingene inne og de dårlige tingene ute. Dette kritiseres Trump ustanselig for, men i Norge har pressen et selvpålagt mandat om å sikre denne renheten ved å holde avstand til Trump. Han er symbolbærer for alt som er farlig. Det polariserte synet på Trump er for øvrig ikke uventet. Jo høyere utdannet, jo mer polarisert er det politiske standpunktet, konkluderer denne studien.

Trump som emosjonsfokusets motsats

Kanskje er det Trumps åpenbare mangel på emosjonsfokus som gjør nordmenn så redde. Frykten for at noen kan bli lei seg er definitivt til stede når Trump taler, og som nevnt er det en kulturelt påført frykt nordmenn har med seg. Samtidig bryter Trump med forventningen om at alle som oppfører seg dårlig, må være et verdig trengende offer. Det er ikke så enkelt å opprettholde empati når man ikke kan påføre ham offerrolle.

Men den enkleste grunnen til at det er vanskelig for nordmenn å like Trump, er at han stiller i den kategorien som bruker skammekrok framfor følelsesmanipulering. For den norske eliten er slikt primitivt –- årsak og virkning er skumle størrelser. I en relativiserings-oppdratt befolkning skal ikke noen være slemmere enn andre, all tydelighet er like ond, et diktatur ikke verre enn en president som bruker sanksjonsmakt når det er behov.

Det er generaliseringsfrykten som stammer fra vår kulturs følelsesmanipulerte offentlige oppdragelse som gjør at nordmenn i all hovedsak tror at Trump er verdens farligste mann, samtidig som amerikanere støtter ham i så stor grad at han med all sannsynlighet blir gjenvalgt.

Det er de store linjene som er Trumps styrke. Han er en generaliserende president. Det er ingenting iboende galt med generaliseringer, de er tvert i mot oftest korrekte. Hjernen konstruerer generelle kategorier som den overfører til kategorirelevante spesifikke og nye situasjoner.

For å gjengi Paul Bloom nok en gang:

“You don’t ask a toddler for directions, you don’t ask a very old person to help you move a sofa, and that’s because you stereotype.”

«Du spør ikke et småbarn om veien, du ber ikke en veldig gammel person om å hjelpe deg med å flytte en sofa, og det er fordi du bruker stereotypier.»

Pakket inn i brautende, selvsentrert kommunikasjon ser Trump faktisk de store linjene og gjør det han har satt seg som mål. Mål som han gikk til valg og vant på. I all latterliggjøringen forsvinner det faktum at Trump ikke er valgt til å være venn, kjæreste eller sosialarbeider. Den norske allmennkunnskapen om psykologi og toleranse klarer ikke motvirke det faktum at vi gjenkjenner sosial og kommunikativ annerledeshet som ondskap når adferden utøves av noen som ikke naturlig kan gis en offerrolle.

Det er kanskje vanskelig å like Trump, men det er noe virkelig befriende i at det ikke er en sosionom som sitter som leder av den frie verden.