Vestens respekt for Kinas Taiwan-tabu skyldes realpolitisk arvesynd

Mens redaktøren for Tysklands største avis ikke går av veien for å gi Kinas president Xi Jinping og hans regime flengende kritikk, har den tyske regjeringen gjort det kinesiske tabuet om Taiwan til sitt eget.

I forrige uke sendte Taiwan en million ansiktsmasker til Tyskland med et fly til Frankfurt, men talspersoner for den tyske regjeringen unngår å nevne Taiwan med navn når de takker andre land for hjelpen med slike forsyninger. Det skriver Joshua Wong, en 23 år gammel aktivist fra Hongkong, fra sin faste spalte i Welt am Sonntag.

Joshua Wong. Foto: Studio Incendo / Wikimedia Commons.

Det virker som om tyske myndigheter er redde for å tirre Kina, skriver Wong, som mener at Tyskland gjør seg til en medspiller for kinesisk propaganda:

Mens verden er opptatt av å yte gjensidig hjelp for å komme seg ut av pandemien, forsøker Kina å skaffe seg oppmerksomhet ved å drive lyssky desinformasjon og propaganda, og utbe seg takknemlighet fra andre land. Beijing er fast bestemt på å stå alene i rampelyset. Ingen andre, og i særdeleshet ikke Taiwan, skal få ros fra det internasjonale samfunnet.

Det at talspersoner for Tysklands regjering ikke vil nevne Taiwan, får Wong til å tenke på den canadiske legen Bruce Aylward, en høytstående representant for Verdens Helseorganisasjon (WHO), som i et intervju med allmennkringkasteren RTHK i Hongkong lot som om han ikke hørte spørsmålet da reporteren ville vite om WHO vurderte å ta opp Taiwan som medlem.

Faktum er at Taiwan har mye å lære verden om pandemibekjempelsen, konstaterer Wong. Talløse liv kunne ha vært reddet med en annen innstilling til Taiwan, fastslår han. Men realpolitikken veier tyngre:

Til tross for Taiwans åpenbare suksess med å bekjempe koronaepidemien og landets sjenerøsitet overfor andre, er det mange som unngår å snakke åpent om saken. Hvorfor? Fordi de vet at det ville ergre Kina. Taiwans suksess beror på landets mistro overfor de autoritære tiltakene i Kina. Landet kunne hanskes med epidemien uten å skape panikk i samfunnet med drakoniske tiltak. Men siden Kina nekter å la Taiwan bli med i WHO, er landet uten av stand til å yte hjelp innenfor organisasjonen.

Wong formaner avslutningsvis verden til å slutte å være så ettergivende overfor Kina.

Det reiser selvsagt spørsmålet: Hvorfor er verden det?

Faktum er at verdenssamfunnets innstilling til Taiwan under denne internasjonale krisen er et svært synlig punktum i en setning som begynte for snart et halvt århundre siden. Setningen begynner med den realpolitiske arvesynden det var å la Kina bli medlem av FN i 1971.

Skjønt, historien går egentlig tilbake til den kinesiske borgerkrigen i 1949, som fikk den politiske konsekvensen at kommunistpartiet opprettet det de kaller Folkerepublikken Kina på det kinesiske fastlandet, mens nasjonalistpartiet opprettet Republikken Kina på Taiwan.

Men det var regjeringen på Taiwan som fortsatte å representere Kina i FN helt frem til 1971, da et flertall i organisasjonen bestemte seg for at det var kommuniststaten som var Kinas legitime representant, kulturrevolusjonen til tross. Resultatet ble at folkerepublikken ble tatt opp i FN, mens Taiwan røk ut – for siden aldri å få komme tilbake, selv ikke etter forespørsler.

Under de første tiårene av den kalde krigen var USA motstander av å få enda et kommunistregime inn som et stort og mektig medlem av FN i tillegg til Sovjetunionen. Men Kinas diplomatiske innsats overfor land både i Europa, Asia og Afrika gjorde at flertallet i verdensorganisasjonen tippet i favør av kinesisk medlemskap, mens blant andre Japan og Australia stemte imot sammen med USA.

Omtrent samtidig skjedde et paradigmeskifte i USAs politikk vis-à-vis Kina. President Richard Nixon og hans sikkerhetsrådgiver, senere utenriksminister, Henry Kissinger innledet en oppmykningslinje, som klarest symboliseres med Nixons besøk hos Mao Zedong i Kina i 1972.

USAs president Richard Nixon møter Kinas leder Mao Zedong den 29. februar 1972. Foto: Richard Nixon Presidential Library and Museum / Wikimedia.

I løpet av tiårene som fulgte, ble det tettere økonomiske relasjoner mellom Kina og Vesten, og fra 2001 ble Kina tatt opp som medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO), en beslutning som USAs president Donald Trump ikke har nølt med å kalle et feilgrep.

USA har aldri latt Taiwan fullstendig i stikken til tross for sin halvhjertede, offisielle tilslutning til tesen om at det kun finnes ett Kina, men har hele tiden støttet Taiwan militært for å avskrekke Kina fra å forsøke å erobre øya. Det er litt av et paradoks at underkastelsen for Beijing-regimet er mindre i Kinas egne nærområder enn den er i Europa.

Den graden av global innflytelse som Kina har skaffet seg på det siste halve århundret, skyldes uansett en politisk utvikling i Vesten der man ønsket å gjøre kommunistregimet til et respektabelt medlem av verdenssamfunnet. Hvis man hadde forestilt seg hva slags global bølle Kina skulle bli, er det tvilsomt om kommuniststaten ville ha blitt FN-medlem i 1971.

For i dag er det særdeles tydelig at Kina har utnyttet denne åpenheten grovt i et forsøk på å skaffe seg global dominans. Og når et rikt vestlig land som Tyskland er redd for å provosere Kina, viser det at det kinesiske kommunistpartiet har lyktes ganske bra i sine bestrebelser.

Verden har sett mektige bøller før, og har betalt en høy pris for ikke å sette foten ned i tide. Pandemien har nå helt uventet satt denne situasjonen på spissen, og verden befinner seg i et kritisk øyeblikk: Den kan nokså effektivt sette en stopper for Kinas videre planer om å dominere den, eller gi enda mer etter for dem.

I alle land som verdsetter friheten, burde valget være en no-brainer.

For dagens maktmennesker er no-braineren dessverre å bøye hodet i frykt for Kina. Og slik ender man med latterlige scener som WHO-representanten som later som om han ikke hører hva som blir sagt.

Kanskje bør vi ikke være for harde med folk som Aylward. Han er bare en ørliten brikke i et stort spill som har pågått siden han selv gikk i knebukser.

Men vi kan være harde mot vestlige ledere som bøyer seg for diktatorer med drømmer om verdensherredømme, og vi kan omfavne modige mennesker som Joshua Wong, som ser hva som står på spill.