Peter Paul Rubens (1577–1640), «The Tribute Money» (ca. 1612). Etter Matteus 22, 15–22; Markus 12, 13–17; Lukas 20, 20–26. Jesu hender viser at Guds og pengenes rike er adskilt. Fine Arts Museums of San Francisco. Foto: Artnet.com / Wikimedia.

De holdt ham da under oppsikt og sendte noen ut for å spionere. De skulle gi seg ut for å være rettskafne menn og prøve å fange ham i noe han sa, så de kunne få overgitt ham til landshøvdingens makt og myndighet. De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du gjør ikke forskjell på folk, men lærer sant om hva som er Guds vei. Er det tillatt for oss å betale skatt til keiseren eller ikke?» Men han merket baktankene deres og sa til dem: «Vis meg en denar! Hvilket bilde og navn bærer den?» «Keiserens», svarte de. Da sa han til dem: «Så gi keiseren det som tilhører keiseren, og Gud det som tilhører Gud.» De greide ikke å fange ham i ord mens folket hørte på, og de undret seg over svaret hans og tidde. (Lukas 20, 20–26)

I uka som gikk stilte Frps Christian Tybring-Gjedde et viktig spørsmål om religioner: Det handlet om deres evne til å fungere som et samfunnslim. Temaet kom opp under debatten til ny tros- og livssynslov, og det ble selvfølgelig svært liten respons på Tybring-Gjeddes invitasjon til debatt.

Det er underlig med dette. Vi har sluttet å diskutere religioner, det er som om synkretismen er blitt opphøyd til en ny statsbærende ideologi, der alle religioner forutsettes å handle om det samme, nemlig kjærlighet.

Nå vet alle tenkende mennesker at religioner er svært ulike, og kan brukes til å forsvare de mest utrolige handlinger. Spørsmålet her er om det er forskjell på kristen tro og islam når det kommer til evnen å virke som et samfunnslim. Eller sagt på en annen måte: Fører islam og kristendom til samme lojalitet til staten og medborgerne?

For å gi et kort svar på det, er det noen variabler som peker seg ut, det ene er synet staten som institusjon, det andre er familiens rolle i en stat.

Kristendommen handler om en Gud som bryr seg om mennesket og som trenger rasjonelle omgivelser for å dyrke den relasjonen han ønsker, det vil si under ordnede forhold, med en stat som plattform. Jesus gjør aldri staten til en fiende, og Paulus er tydelig på at Gud har en mening med myndighetene.

Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er, sa Jesus da han en gang ble spurt om det var riktig å betale skatt til keiseren. Poenget var at penger tilhører denne verden, de har keiserens bilde på, og må følge reglene som finnes i verden.

Gud er en ordens Gud, og anarki, kaos og opprør har aldri vært en del av det kristne budskapet, og etter Vest-Romerrikets fall i år 476 e.Kr. var det kirken som bevarte Europa gjennom en vanskelig tid. Med Karl den store ble det kristne politiske prosjektet virkelig realisert, og det var dette som møtte blant annet norske vikinger. Men også erfaringer fra England og kong Alfred gjorde et stort inntrykk på dem. De så hvordan et samfunn kunne fungere dersom det fikk kristendommen som et normativt utgangspunkt. Kristendommen ble limet i en nasjon der nasjonsbygging ble sett på som et ønske fra Gud.

Vi ser det usedvanlig tydelig under arbeidet med den norske landsloven som ble ferdig i 1274. Man dyrket visdom og rasjonalitet der staten ikke var fienden, men et vern for mennesket, og hvor Gud var inspirator. Og viktig: Vi har kunnskap om Guds vesen, Jesus Kristus har vist oss hvem han er.

Kong Magnus Lagabøte gir fra seg Landsloven. Utsnitt av miniatyrmaleri fra lovskriftet Codex Hardenbergianus. Foto: Christian Bickel / Wikimedia.

En viktig konsekvens av denne tenkningen var at nasjonens innbyggere måtte overføre sin lojalitet fra klanen til storsamfunnet, og her ble kirken en viktig pådriver. Ekteskap innenfor slekten ble derfor forbudt, et forbud som gikk helt ut til femte slektsledd. På den måten tvang man innbyggerne til å gifte seg på tvers av klaner, og sakte, men sikkert, klarte man å fjerne klanen som utgangspunkt for fellesskap og lojalitet. Etter innføringen av kristenretten i 1024, skulle ekteskapet inngås av fri vilje. Det var den frie viljen som stod i sentrum, og det var et nytt samfunn som vokste fram. Under Treenighetens Gud var det individualitet og fellesskap på én og samme tid.

Islam har, ikke overraskende, en helt annen tilnærming til disse spørsmålene. For det første er det svært problematisk å akseptere ideen om en statsdannelse der innbyggerne selv har kontroll over lovgivning og ansvar for egne handlinger. En slik virkelighetsforståelse forutsetter en gud som gir mennesket en frihet islam ikke kan finne i Allahs natur. Ideen om en objektiv rasjonalitet og visdom kolliderer med synet på en gud der allmakten fremheves så sterkt at det ikke blir plass igjen til andre aktører, og spesielt ikke noe av Allahs skaperverk. Allahs vesen utgjør derfor ikke en norm for godt og ondt, og sammen med hans opphøyde transcendens blir kunnskap om hans vesen ikke mulig.

Individets vilje blir dermed irrelevant. Det blir ikke mulig å bygge en stat på en gitt oppfatning av hva som er rett og galt, eller kreve lojalitet til en slik stat. På samme måte vil en felles forståelse av rasjonalitet og moral undergrave troen på en allmektig Allah. En gud som kan ville hva som helst, ettersom hans vilje ikke flyter ut av et definert moralsk vesen, kan ikke være utgangspunkt for et forpliktende fellesskap med moralsk tenkning om lovgivning. Det menneskelige fellesskapet blir ikke lenger bygget på en forutsigbar etikk, Allah inviterer nemlig ikke som Treenigheten til et hellig fellesskap, men til underkastelse av hans totale allmakt.

Under slike betingelser bli de nære relasjoner det viktigste, og ekteskapet blir ikke den samfunnsbyggende institusjonen man finner i kristendommen, men brukes for å etablere allianser innen klanen. Resultatet er tydelig: islam klarer ikke å bygge opp samfunn der innbyggerne har en lojalitet til staten og egen nasjon, limet er borte.

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!

Kjøp «Klanen» her!