En seks år gammel jente kjønnslemlestes. I Norge straffes ingen foreldre for å utsette barna sine for kjønnslemlestelse. Foto: Skjemdump YouTube.

Tre voksne holder en fem år gammel jente nede. Trusen dras av. Sterke hender tvinger spinkle barneben fra hverandre. Holder dem fast, mens en fjerde voksen skjærer vekk klitoris og kjønnslepper med et barberblad. Intet samtykke, ingen bedøvelse. Dette kan gjøres uten strafferisiko. Ikke i Afrika, men i Norge i dag.

Foreldre vil med det nye lovforslaget (Prop. 66 L 2019-2020) fortsatt kunne lemleste døtrene og i etterkant, hvis dette avdekkes av myndighetene, slippe unna straffeansvar ved å si at de ikke visste at dette hadde skjedd, eller at det ble gjort bak ryggen deres, altså mot deres vilje, skrev HRS torsdag.

HRS har gjennomgått det nye lovforslaget, og resultatet er nedslående:

Regjeringen foreslår nemlig ikke å la den nære familie også omfattes av en annen generell bestemmelse i straffeloven, strl. § 196, der det i 3. ledd heter:

«Brudd på avvergingsplikten straffes ikke når, a) handlingen det er tale om å avverge ikke har kommet så langt som til straffbart forsøk, jf. § 16, eller b) plikten ikke kunne oppfylles uten å utsette ham selv, hans nærmeste eller noen uskyldig for siktelse eller tiltale eller fare for liv, helse eller velferd.»

Til tross for at kjønnslemlestelse er ulovlig i Norge, er det fortsatt slik at loven beskytter foreldre som utsetter jentebarna sine for den bestialske praksisen. Alt foreldrene må gjøre, er å påstå at de ikke visste at kjønnslemlestelsen hadde funnet sted. Man skulle tro at det ville være umulig å ha foreldreansvar og bli trodd på at man ikke vet at barnet har blitt utsatt for et inngrep som gir ikke bare umiddelbare smerter, men også smerter under tilheling som er umulige å holde skjult for omgivelsene. Men dette skjer.

I Norge har 53 tilfeller av ulovlig omskjæring av kvinner og jenter blitt anmeldt, men ingen har blitt straffet for det.

Hva er kjønnslemlestelse?

WHO beskriver fire typer kjønnslemlestelse av jenter:

• Type 1: Klitoris (hode og forhud) er helt eller delvis fjernet (klitoridektomi)
• Type 2: Fjerning av klitoris og hele eller deler av indre kjønnslepper
• Type 3: Innsnevring av skjedeinngangen. Deler av kjønnsleppene (ytre og indre) skjæres bort og sys sammen slik at dekker skjedeinngangen. Ofte fjernes også deler av    klitorishodet/forhud (infibulasjon)
• Type 4: Alle andre skadelige inngrep i kvinners kjønnsorgan av ikke-medisinske årsaker, f.eks. prikking, gjennomhulling, skjæring, skraping eller brenning.

I tillegg til å være et ekstremt smertefullt inngrep som utføres uten noen form for bedøvelse, er det potensielt dødelig og særdeles helseskadelig på både kort og lang sikt. Infeksjonsrisiko, smerter og vanskeligheter ved urinering, menstruering, samleie og fødsel er noen av skadevirkningene. I tillegg kommer de psykiske skadevirkningene.

Ulovlig, men likevel straffri praksis

Kjønnslemlestelse er helseskadelig. Jentene kan bli påført skader for resten av livet, og det er derfor forbudt i de fleste land. Inngrepet skjer oftest når jentene er i alderen 5–14 år, men gjøres også på spedbarn, ungdom og voksne kvinner.

I Norge er alle former for kjønnslemlestelse forbudt, også “sunna”-omskjæring. Det er like ulovlig å fjerne litt, som å fjerne mye.

Personer som utfører eller medvirker til at en jente eller kvinne blir omskåret kan få fengselsstraff i inntil ti år. Utenlandske statsborgere som blir dømt for dette kan også bli utvist fra Norge. Foreldrene kan i henhold til norsk lov bli straffet, dersom datteren deres blir omskåret, og det hadde vært mulig for dem å hindre omskjæringen. Dette gjelder også hvis det skjer i et annet land. Men i praksis straffes ingen.

Problemet er omfattende i hele den vestlige verden. Det stilles ingen krav til underlivsundersøkelser av jenter i risikogrupper, begrunnet i at undersøkelsen i seg selv vil kunne oppleves krenkende. I Norge ble helkroppsundersøkelser «klinisk observasjon» fjernet med et pennestrøk av Helsedirektoratets i 1993, og den samme kulturrelative forståelsen finnes i de fleste vestlige land. Sykepleien.no skriver:

Før 1993 var det vanlig at både gutters og jenters underliv ble inspisert, som en naturlig del av de rutinemessige undersøkelsene av førskolebarn på helsestasjonen, uten at noen reagerte negativt på dette. Først da debatten omkring seksuelle overgrep blusset opp på 90-tallet, og noen helsestasjonsleger ønsket å sette disse undersøkelsene i system, følte enkelte foreldre seg mistenkeliggjort og klaget på praksisen. Statens helsetilsyn reagerte med å beordre stopp av rutinemessig inspeksjon av jenters underliv etter fylte ett år (1). Begrunnelsen var at bluferdigheten kunne bli krenket.

Til tross for at kjønnslemlestelse har vært forbudt i Irland siden 2012, falt den første  rettskraftige dommen i landet i 2019. Saken var særdeles grov, og endte på en irsk legevakt. Foreldrene nektet straffeskyld for å ha iverksatt kjønnslemlestelse av datteren, og hevdet først at skadene jenta var påført kom av at hun hadde falt på en leke, meldte BBC. Foreldrene er nå dømt til å sone fengselsstraffer på henholdsvis fem og et halvt år og fire år og ni måneder, etter at de er funnet skyldige i å arrangere omskjæring av datteren på en særlig grusom måte.

Men domfellelsen står altså alene. I Norge er ingen dømt, og øyensynlig vil heller ikke noen dømmes for de grove overgrepene.

Stusselig forebygging

Til tross for livsvarige fysiske og psykiske skader ved kjønnslemlestelse har Norge valgt å ha en kultursensitiv tilnærming til praksisen. Det innebærer at respekten for den fremmede kulturen og forståelse for annen oppfatning av kjønnslemlestelse skal være utgangspunktet for frivillige samtaler med helsevesenet.

På nettsidene til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, beskrives samtaletilbudet:

Skolehelsetjenesten og helsestasjoner skal rutinemessing tilby samtale og frivillig underlivsundersøkelse til jenter i risikosonen. Tilbudet gis i første rekke til jenter med bakgrunn fra land der forekomsten av kjønnslemlestelse er mer enn 30 %. Nyankomne til Norge skal få dette tilbudet innen ett år etter ankomst til landet gjennom helsetjenesten ved asylmottaket eller i bostedskommune. Barn bosatt i Norge skal få tilbud om undersøkelse gjennom helsestasjon eller skolehelsetjeneste ved skolestart (5-6 år), i 5. klasse (10-11 år) og i løpet av ungdomsskolen (14-16 år). (NKVTS)

Underlivsundersøkelsen kan bare gjøres etter samtykke fra pasienten selv, eller pasientens foresatte dersom det dreier seg om et barn under 16 år.

Forekomst

Kjønnslemlestelse er et omfattende problem, også i Norge. De særs få anmeldelsene som foreligger er knapt toppen av isberget. Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress anslår følgende i en rapport:

Rundt 17 300 jenter og kvinner er estimert å være utsatt for kjønnslemlestelse før migrasjon til Norge, og rundt 2 prosent (44 467) av den norske befolkningen kommer fra land som praktiserer kjønnslemlestelse.

Det kan vanskelig oppsummeres bedre enn HRS gjorde torsdag:

En hel generasjon utsatte jenter født i Norge har blitt ofret på kulturrelativismens alter siden begynnelsen av 90-tallet. Én hel generasjon, og vi snakker om tusenvis av jenter.

Henleggelsesgrunnene

Barne-, ungdom- og familiedirektoratet (Bufdir) har laget en oversikt over henleggelsesgrunnene i Oversikt over kontakt mellom barneverntjenesten og kompetanseteamet 2018: Nedgang i saker om kjønnslemlestelse, fra 36 enkeltsaker  i 2017 til 22 enkeltsaker  i 2018.

Samtlige av de 53 sakene som har vært anmeldt til politiet fra 2005 til og med 2016, har blitt henlagt. De fleste henleggelser, hele 21 saker, er gjort etter kode 103 (henlagt intet straffbart forhold bevist). Deretter er det kode 58 (henlagt på grunn av bevisets stilling) som er den mest brukte henleggelsesgrunn generelt og gjelder for 12 saker.Det juridiske system ser ikke ut til å bryte gjennom følgende hindringer

1. mangel på medisinske bevis
2. tidfesting av arr som skyldes kjønnslemlestelse
3. foreldres benektelse av kjennskap til prosedyren
4. manglende vitner i Norge som kan forbinde foreldre eller andre til kriminalitetshandlingen
5. barn som ikke kan huske om de ble omskåret eller ikke ettersom prosedyren ble gjort da de var babyer
6. barn som ikke vil angi sine foreldre
7. manglende kompetanse hos de som rapporterer sakene som skaper falske alarmer slik som «sammenvoksninger»
8. problemer med å bygge opp kompetanse på grunn av få saker
9. prinsipper om at tvilen skal komme den tiltalte til gode.

Det siste prinsippet er positivt i vårt juridiske system, men vanskelig innenfor en transnasjonal kontekst. Det blir lettere å så tvil om at man som forelder er medskyldig når det ikke er vitner som kan bekrefte det.

Det selvmotsigende er at kjønnslemlestelsesloven som er ment for å straffe de som har medvirket til å kjønnslemleste en jente, ikke fungerer i praksis. På grunn av den bevismessige situasjonen og prinsipper om å la tvilen komme den tiltalte til gode, ser det ut til å bli straffefrihet for de som kan ha kjønnslemlestet datteren sin, ikke bare i en transnasjonal kontekst, men i en diasporakontekst. Det finnes miljøer i Norge i dag som er så selvvalgt segregerte at de bør omtales som diasporaer, og der den interne kulturen gjør det umulig å innhente vitner.

Endringsbehov

Regjeringen foreslår å fjerne oppramsingen av yrkesgrupper i § 284, 3. ledd i lovforslaget som nå ligger i Stortinget, og gjøre avvergingsplikten helt generell, slik at den skal omfatte alle som får kjennskap til en mulig forestående kjønnslemlestelse. Men problemet med lovforslaget beskrives godt av HRS:

Og som nevnt er det i 3. ledd dessuten gjort det samme unntaket for nær familie som vi har i bestemmelsen om vitneplikt. Og da er vi jo like langt.

Akkurat dette påpekte Det nasjonale statsadvokatembetet da forslaget var ute på høring. Embetet mente at det var uheldig med unntaksregelen i § 196, 3. ledd bokstav b om at nærmeste familie ikke vil være forpliktet til å avverge, og viste til at en endring på dette punkt i større grad ville signalisere at kjønnslemlestelse er uakseptabelt i vårt samfunn. Det nasjonale statsadvokatembetet vant ikke frem.

Regjeringen, representert ved justisminister Monica Mæland (H), våger altså ikke rette opp det som er et reelt problem, det vil si innføre varslingsplikt også for den nære familie. Dette betyr at politiet fortsatt må slite med at når avdekket kjønnslemlestelse skal etterforskes, så kan familiemedlemmene helt straffritt lyve eller nekte å uttale seg for retten.

Vi er med andre ord på stedet hvil.

I 2013 og 2014 fremla HRS forslag om blant annet å gjeninnføre helkroppundersøkelsen som ble fjernet for jenter i 1993. Samtidig foreslo HRS nytt lovverk:

En anmeldelsesplikt for foreldre/foresatte ved avdekket rituell legemsbeskadigelse av eget barn, med øvre strafferamme på for eksempel seks år, og der foreldre/foresatte som bryter loven også skal kunne risikere omsorgsovertakelse av barnet.

Det er akutt behov for nytenkning i møte med kulturer som bedriver grov mishandling med livsvarige følger for jentene som utsettes. Det er uverdig at Norge snur ryggen til barn. Nå har koronakrisen stengt landet ned i ukevis. Ingen vil noen gang vite hvilke somaliske og andre foreldre som benyttet sjansen til å kjønnslemleste døtrene sine. Til det er vi for feige.

Regjeringen feiget ut. Våger likevel ikke å straffe foreldre som lemlester barna (HRS)

Kjøp Klanen her!