Hanne Tolg 
Grønland Frukt og Grønt har satt opp køordning i henhold til smitteregler under koronakrisen. Foto: Thomas Brun / NTB scanpix
Under arbeidet med smittesporing i Oslo viser det seg at mange innvandrere ikke kan norsk og at de derfor ikke har fått med seg råd om smittevern. På sedvanlig vis velger offentlige myndigheter å ta på seg alt ansvar. Både Oslo kommune og Helsedirektoratet sier de har vært for sent ute med å informere innvandrere om corona på deres eget språk.
Med tanke på alle barneskolene som skryter av at de har barn med 100 forskjellige morsmål, så må denne oppgaven sies å ha vært umulig, selv om norske institusjoner aldri så mye ønsker å bære alle de «sårbare» over ethvert hinder de måtte støte på. Saken avdekker da også at det ikke bare er i London hvor man finner innvandrere som har bodd tiår i landet uten å lære seg språket. Surprise, surprise… de finnes i Oslo også.
Jan Bøhler skriver i et innlegg i Nettavisen at vi må ta lærdom av dette. Det er uakseptabelt at innvandrere har bodd i Norge i 30 år uten å lære seg norsk, mener han.
Når vi opplever kriser som denne bør vi alle lære av ting som ikke har vært bra nok. Jeg har blitt fortalt at under arbeidet med smittesporing har man truffet på personer som etter å ha vært her i tretti års tid, ikke forstår noe norsk og heller ikke kan engelsk.
Bøhler mener innvandrere som ikke kan norsk må slutte å skylde på samfunnet. Det er et personlig ansvar å lære seg norsk. En plikt, skriver han.
Hvordan kan det skje at noen er blitt gående i årevis helt uten norskkunnskaper? Det er ikke sånn at man alltid kan skylde på samfunnet. Det er et personlig ansvar å lære seg norsk når man kommer hit og vil ha de rettigheter og den tryggheten som fins her. Vi må være nøye med å understreke at det også følger plikter med på kjøpet. Ikke minst til å lære seg norsk så de kan delta i fellesskapet.
Også i Oslo tingrett har vi i Document opplevd at innvandrerbarn som er født i Norge har så dårlige norskkunnskaper at de blir tilbudt tolk. Det er dermed ikke bare den eldre generasjonen som ikke har tatt seg bryet med å bli fullgode borgere av landet. Deres «deltakelse i felleskapet» kan dessverre bevitnes hver dag i norske rettssaler.
Nettavisens lesere er, ikke overraskende, enige med Jan Bøhler:
Hvor blir det av stortingspolitikerne våre? Det må strammes kraftig inn på kriteriene for å bli norsk statsborger. Folk som har bodd her i årtier uten å lære seg språket er ikke nordmenn – ei heller er de norske annet enn i lovens forstand.
Det er, i stor grad, resultatene av den feilslåtte politikken om å prioritere innvandrernes morsmål fremfor norsk som nå kommer til syne. Og det er de samme røde politikerne som så gjerne ville la folk få beholde sin egen utenlandske kultur og identitet som nå vil si at det er vår feil at de ikke kan norsk.
Vi er så glade i å kalle alle innvandrere fra muslimske land for norske. En brite i Norge ville vi selvsagt ikke kalt norsk. Selv ikke etter 30 år. Denne forskjellsbehandlingen skyldes lavere forventningers rasisme. Noe de «gode» sosialistene aldri vil innrømme. Men de foretrekker tydeligvis å kalle somaliere for norske selv om de skjønner at det ville være ufint å kalle en innvandret italiener for norsk. Denne hypermoralen ser de ikke selv.
Hvor blir det av undersøkelsen blant innvandrere som avdekker hva DE helst vil kalle seg? Hvor mange somaliere vil egentlig kalle seg norske? Mange forakter både vår norske kultur og levesett. Ikke akkurat en god motivasjon for å lære seg språket. Men det er altså ikke nordmenns feil.
