Norsk hjelp i Nansens ånd

Migranter i Moria-leiren på Lesbos. Aksjonistene har hisset seg opp over akkurat menneskene i denne leiren, og vil de skal hentes til Norge. Det sies at ti land i EU er villig til å delta. Men i virkeligheten er det bare Tyskland som vil. For de andre er det snakk om symbolske gester. 2. april. Foto: Elias Marcou / Reuters / Scanpix.

Norge har et spaltet og schizofrent styresett: I disse koronakritiske tider er landets grenser stengt for utlendinger uten lovlig opphold. Rumenske tiggere flys hjem, mens folk fra Absurdistan og omegn derimot møter en åpen grense når de søker hit for å få asyl.

Det er kort og godt ikke sant at pandemien har ført til stengt grense. Det kommer om lag 50 asylsøkere i uken. De blir ikke sjekket for smitte og pålegges ikke karantene før de setter beina på norsk jord, men etterpå. I mellomtiden kan de ha smittet mange.

Så langt i år er det kommet over 500 asylsøkere til Norge, og det oppholder seg drøyt 2500 personer i asylmottakene.

De skulle med folkeretten i hånd vært avvist ved grensen eller da de meldte seg for norske myndigheter innenlands. Det er nemlig en utbredt, men villet misforståelse at fremmede har krav på asyl i Norge. Det har de nemlig ikke uten videre.

Hanne Sophie Greve er lagmann ved Gulating lagmannsrett. Hun var i fire år dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. For fire år siden skrev hun i Aftenposten en kronikk med overskriften «Alle flyktninger har ikke rett til å bli værende». Hun understreker i kronikken at asyl er et tidsavgrenset opphold utenfor egen stat. Lagmannen sammenligner asyl «med sykehusopphold – nødhjelp etter behov». Like lite som et sykehusopphold kan være livsvarig, kan asylet være det. Asyl er noe en har krav på så lenge en «har begrunnet frykt for urettvis forfølgelse».

Og de som kommer til Norge, er ikke i en slik situasjon. De kommer fra Sverige, Danmark og andre europeiske land. Og der er de jo trygge. En mann fra Langtvekkistan blir ikke forfulgt når han er i Sverige, og har følgelig ikke krav på asyl i Norge. Men dette nevnes ikke av de åpne grensers advokater – de har nemlig en underliggende dagsorden.

Og så har de som har fått asyl ikke noe krav på gjenbosetting i et annet land, det vil si varig opphold. Asyl er nemlig en helt midlertidig rettighet. Når faren er over, skal de returneres til hjemlandet. Krekar-affæren har vist hvor vanskelig det er. Derfor bør asylinstituttet oppheves og alle fremmede uten lovlig opphold og ærend i Norge avvises. Det kan Norge gjøre med trygg forankring i folkeretten.

Islamiseringspådriverne minner oss om Fridtjof Nansen og at vi må videreføre hans store humanitære innsats i en ny tid. Det er vi enig i.

Nansens innsats gjorde at 450.000 krigsfanger etter 1. verdenskrig kunne vende tilbake til hjemlandet. I 1921 gjorde Nansen, som Folkeforbundets høykommissær, en utrolig innsats for å redde millioner fra hungersnød i Ukraina og Sør-Russland.

Samtidig sørget han for å rydde opp etter Det tyrkiske rikes sammenbrudd. Nansen forsto at grekere og tyrkere, det vil si kristne og muslimer, umulig kan leve fredelig sammen i én og samme nasjon. Derfor sørget for at hundretusener av tyrkere i Hellas ble sendt hjem, samtidig som minst like mange grekere i Tyrkia ble sendt motsatt vei. Disse operasjonene var mye av begrunnelsen for at Nansen fikk Nobels fredspris.

Nansen hjalp millioner til et bedre liv ved å hjelpe dem der de bodde og i nære områder. Han innlosjerte ikke folk på asylmottak på Vinstra og Stokmarknes, men hjalp dem der de var. I stedet for å bistå noen få, slik norske bistandsposører i disse dager tar til orde for, hjalp Nansen millioner fra dødens grep til et bedre liv.

Norge bør være raus når det gjelder nødhjelp – gjerne med større pengebeløp enn nå. Folk i nød bør hjelpes der de bor eller i nærheten. Da når norsk hjelp ut til mange. Transport til varig opphold i Norge hjelper noen få. Nansen hjalp derimot millioner.

Den norske ånden bør være Nansens – ikke nonsens.