Barneombud Inga Bejer Engh. Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix.

Det er noe autoritært ved barneombud Inga Bejer Engh når hun i Dagsrevyen mandag går i rette med folk som er nølende til å sende barna tilbake på skolen så raskt som myndighetene legger opp til.

VG siterer barneombudet:

– Jeg vil si til foreldre at nå er det veldig viktig at man lar seg styre av fakta, ikke frykt. Og at man holder hodet kaldt og lytter til de faglige rådene man får, sier barneombud Inga Bejer Engh i et intervju på NRK Dagsrevyen mandag kveld.

Man kan spørre seg hvorfor det er så lurt å stole blindt på de «faglige rådene» som gis, når Folkehelseinstituttet (FHI) veksler mellom å følge Verdens Helseorganisasjon (WHO) og å la være, og når regjeringen også treffer selvstendige beslutninger uten å følge FHI slavisk.

Saken er nemlig at alle er blitt tatt mer eller mindre på sengen av et virus som langt på vei ikke er forstått, og at det derfor hefter forvirring om hva som egentlig er lurest å gjøre. Så hvorfor skulle ikke allmennheten kunne ta del i regjeringens og myndighetenes bestrebelser på å orientere seg om saken?

For hvis vi ønsker å kalle oss en opplyst allmennhet, bør vi i det minste vite hva som er regjeringens strategi, og hvorfor. Nå hefter det en viss usikkerhet ved begge deler.

Tar for eksempel regjeringen sikte på å bremse eller å slå ned viruset?

Det er ikke så mange som har drøftet disse to hovedalternativene. I farten kommer jeg bare på Astrid Meland i VG den 8. april, Steinar Holden i Aftenposten den 10. april, og lederen i Dagens Næringsliv den 13. april. Holden og DN synes å anbefale brems snarere enn slå ned. Statsminister Erna Solberg snakker om å slå ned, men ser i virkeligheten ut til å satse på en mellomting.

Hvis strategien er å bremse, gir det mening å åpne skolene om en ukes tid. Men da bør det stå klart for alle at det handler om å holde viruset i sjakk snarere enn å sette det sjakk matt. Det betyr i så fall at man aksepterer en viss risiko for at barn blir smittet. Ikke alle er like begeistret for den tanken.

Det norske politikere og myndighetspersoner gjerne gjør når de skal orientere seg i slike spørsmål, er å se hva andre gjør. Hva gjør andre nordiske og europeiske land? Det hjelper ikke så mye her, for tiltakspakkene er så forskjellige. Danmark og Sverige har valgt vilt forskjellige strategier. Men hvorfor ikke også skue til Finland? Eller for den del New Zealand? Sistnevte land har valgt å slå ned.

Inga Bejer Engh synes ikke vi skal bry oss med slike drøftelser, for heller å gjøre som vi blir fortalt. Det er greit nok at hun er av den oppfatningen, men begrunnelsen hennes holder ikke. Hun sier nemlig at folk skal la seg «styre av fakta».

Men hva som vil skje når ungene er tilbake i skolen, hører ikke inn under det som kan kalles fakta. Fakta er noe vi allerede vet, det er kjensgjerninger som tilhører fortiden. Men hva som skjer når skolene åpner, tilhører fremtiden. Det er ikke sånn at det vi vet om fortiden, gir oss noen garantier for å vite noe om fremtiden. Dette er en kjent intellektuell standard siden antikken.

Bejer Engh gjør vold på språket og fornærmer vanlige menneskers intelligens når hun inntar en slik bedrevitende holdning.

Og det er spesielt bemerkelsesverdig at en fremragende jurist bruker ordet fakta så slepphendt. I sitt virke som aktor og dommer har hun helt sikkert vært i stand til å skille mellom sakens fakta og jussen. Er det for mye forlangt at hun skal klare å gjøre et lignende skille mellom fakta og politikk?