Netanyahu og Trump har noe til felles: De blir begge hatet av en liberal elite i sine egne land. Det er en helt ekstraordinær situasjon. Ved presentasjonen av Århundrets fredsplan i Det hvite hus 28. januar 2020. Foto: Brendan McDermid/Reuters/Scanpix
I denne artikkelen tar jeg mål av meg til å svare på spørsmålet om hvorfor «the deep state» i Israel hater Benjamin Netanyahu. Svaret jeg er kommet til, er at Bibi fremdeles er sionist, mens venstre-eliten i Israel i all hemmelighet tror på globalistisk post-sionisme.
Først må jeg da prøve å identifisere noe nærmere den elitegruppen som jeg her kaller «the deep state». Og da kan det passe å begynne i jule- og nyttårshelgen for vel 15 måneder siden. For da vedtok Israel å gå til nyvalg.
Valgkampen startet på selve nyttårsdag den 1. januar 2019. Den dagen sto det frem i Israel en flunkende ny konstellasjon av litt mer enn tre politiske partier. De lånte farger fra det israelske flagget og tok navnet «De Blå-Hvite» (på hebraisk: «Kakhol-Lavan»). Det gjorde de for å kamuflere post-sionismen sin med et tilsynelatende sionistisk symbol.
I de 15 månedene som deretter er gått, har israelerne opplevd tre valgkamper og tre valg. Men i hele perioden har velgerne hørt bortimot ingenting om De Blå-Hvites profil. De har hørt bare ett budskap: Det gjelder å bli kvitt Bibi.
Kommentar-journalistene i israelsk presse hyller i prinsippet kritisk journalistikk. Men i praksis sympatiserer 90 prosent av dem med De Blå-Hvites krav: Det gjelder å bli kvitt Bibi. Som en av dem skrev på engelsk i en artikkel med en knøttliten dose selvkritikk: «Anyone but Bibi». Samme hvem, bare ikke Bibi.
Samme målsetting finner man i en tredje elite-gruppe: hos de liberale israelske juristene. Juristene har helt siden høyesterettsjustitiarius Aharon Baraks dager (rundt 1990) hyllet en juridisk teori som kalles «juridisk aktivisme». Eller som andre sier: «den juridiske revolusjonen».
Israel har i teorien samme type maktens tredeling som alle andre rettsstater. Man sondrer mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Men den post-moderne teorien om juridisk aktivisme sier at Høyesterett bør overprøve både de folkevalgtes lovgivning og de styrendes styring – ut fra dommernes skjønn. I de siste 30 årene er derfor dusinvis av folkevalgte lov-vedtak i Israel blitt juridisk annullert – sammen med hundrevis av regjeringsvedtak.
Ved venstresidens valgnederlag for Bibi i 2015 begynte de tapende politikerne på venstresiden å rope på direkte jurist-hjelp i kampen mot Bibi. Svaret kom fra politiets «Unit 422» (= Øko-krim i Israel). De startet korrupsjons-etterforskning mot Bibi.
Til å begynne med fant de bare små latterligheter. Men etter prøving og feiling tok de nye grep. Det viktigste var at de ny-definerte korrupsjons-begrepet. Fører Netanyahu samtaler med en aviseier om mediedekningen sin, da er samtalene per definisjon korrupsjon. Fører derimot en opposisjons-politiker, for eksempel Jair Lapid, nøyaktig tilsvarende samtaler med nøyaktig samme avis-eier, da er samtalene per definisjon ikke korrupsjon.
Da saken deretter vandret fra Økokrim til riksadvokat, adopterte også riksadvokaten samme nye korrupsjons-begrep og reiste formell tiltale mot Bibi, samtidig som han forkastet plikten til å reise tilsvarende tiltale mot Lapid.
Dermed har jeg skissert et svar på det første av de to spørsmålene mine: The «deep state» som hater Bibi, er en vanhellig elite-allianse av venstreside-politikere, mediefolk og liberale jurister i høye juridiske embeder.
Nå kommer turen til hoved-spørsmål: Hvorfor hater de Bibi?
Svaret på det spørsmålet har jeg lett etter i fem år, helt siden jeg leste den første reportasjen om de skuffede venstreside-taperne i 2015 som ropte på hjelp fra jurister for å bli kvitt valgets vinner.
Jeg har lest grundig de engelsk-språklige israelske nettavisene så godt som hver dag. Jeg har lest en hærskare signerte kommentar-artikler fra en hærskare med journalister som hater Bibi. De har levert en hærskare med ord om den voldsomme antipatien som driver dem til å kjempe mot Bibi. Men jeg har så godt som aldri sett noen av dem oppgi en begrunnelse med seriøs politisk substans.
Det er som om de dag etter dag i fem år bare har skrevet én ting: Vi må bli kvitt Bibi, fordi JEG – selveste oppblåste kommentarjournalist JEG – mener vi må bli kvitt Bibi. Punktum. Og Basta.
Jeg har naturligvis sett at noen få av dem har nevnt Bibis forbløffende politiske manøvreringskløkt som begrunnelse. Men det betyr bare at man på venstresiden ikke har greid å skaffe seg en leder med tilsvarende kløkt. Og det er naturligvis slett ikke det samme som å levere en begrunnelse med seriøs politisk substans.
Det er på den andre siden ingen tvil om at de likevel HAR en begrunnelse med politisk substans. Men den har de gjennom fem hele år ikke offentliggjort. Og dét kan bare bety at de har tunge grunner til å holde tett.
For å sammenligne: Da Ja til EU i 1994 for andre gang tapte en norsk folkeavstemning om EU-medlemsskap, leste jeg i Dagbladet en parole fra en av Ja-sidens ledere: «Alltid tenke på EU, aldri snakke om EU».
Bak parolen er det naturligvis lett å skimte det idealet som både Gro, Jens og Erna siden har styrt Norge etter. Det gjelder å legge Norge så tett opp til et reelt EU-medlemsskap som mulig, men uten at Nei-folket på grasrota oppdager det.
Det er det samme som nå skjer i Israel. Helt siden 2009 har Bibi vunnet alle valg. Og i åtte år var det Bibi som parerte alle Obamas stadige forsøk på å pensjonere israelsk sionisme.
For globalisten Obama er sionismen en direkte avskyelig ideologi. Sionismen sier at en egen jødisk nasjonalstat er det eneste virkelig effektive maktmiddelet mot hele buketten av minst 3.000 år gamle jødehat-ideologier. Mens globalismen derimot sier at det alltid er bedre med overnasjonal verdensenhet – enn med nasjonalstater.
Globalismen sier at verden i vår tid er blitt noe så snilt og vennlig som en «global landsby». Men sionismen sier at det i alle landsbyer alltid vil finnes noen som hater jøder. Derfor må jøder alltid kunne forsvare seg. Og det krever en sterk sionistisk nasjonalstat.
Min konklusjon er altså at «the deep state» i Israel hater Bibi fordi han forsvarer sin fars og sin eldre brors sionistiske ideologi, i direkte trass mot Obamas paroler til Israel om å innføre post-sionistisk globalisme.
Bibi Netanyahu er sønn av historieprofessor Bentsion Netanyahu. Senior tok doktorgraden på en avhandling om den spanske inkvisisjonens etniske (les: Hitler-lignende) jødehat ved den kollektive utvisningen av Spanias jøder i Colombus-året 1492. Trass i at storkirken den gang tolererte i alle fall døpte jøder.
Denne dirrende viljen til å se på jødehat som noe historisk vedvarende, er gått i arv fra historieprofessoren til sønnene.
Eldste-mann, Joni Netanyahu, ofret i 1976 livet under forsvar av jøder mot Idi Amins afrikanske jødehat i Entebbe. Og Bibi Netanyahu forsvarer hver dag som statsminister Israels klassiske sionisme i kamp mot Obamas ideologiske arvegods, også nå etter at Obama-arven ved presidentskiftet i 2017 ble testamentert videre – til blant annet eliten i «the deep state» i Israel.
Derfor hater de Bibi.
PS: Den 26 mars i år sprakk plutselig Den Blå-Hvite parti-alliansen i Israel under trykk fra corona-viruset. Mange spår at samme virus kan komme til å nedkjemper også resten av Obamas og EUs ideologiske globalisme, ettersom det bare er nasjonalstater (og rå diktaturer) som greier å bekjempe viruset.
Odd Sverre Hove er tidligere utenriksredaktør i Dagen.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
