Folket – kulisse på politikernes scene

Politisk makt springer ut av selvrekrutterende miljøer uten velgerinnflytelse og demokratisk påvirkning: To anledninger har forandret karakter og blitt en samling av den norske elite med et anstrøk av nomenklatura: NHOs årskonferanse og sentralbanksjefens årstale og påfølgende middag. Slik man tidligere kunne avgjøre hvem som betød noe ved å se hvem som kongen innbød, er disse sammenkomstene sosialt betydningsfulle. Venstre representert ved Iselin Nybø spiller en langt større rolle enn partiets oppslutning skulle tilsi. De sitter ved grøtfatet og er med å fordele godene. Da blir du viktig, og en dreven spiller som Julie Brodtkorb vet det godt. Hun var tidligere Erna Solbergs personlige rådgiver, og er nå leder av Maskinentreprenørenes Forening – og i den egenskap vertinne for middagen. I tillegg er hun leder av Kringkastingsrådet. Det personlige og det karrieremessige krysser hverandre. Journalister ser spillet, men er blitt en del av det. Foto: Terje Pedersen/Scanpix

Klasseskillene har økt i Norge på mer enn én måte. Forskjellene i inntekt vokser, men forskjellen mellom de styrte og de styrende øker enda mer.

Mens politikk tidligere var et verv, er det nå blitt et yrke. Politikerklassen er i sterk vekst. Tidligere sendte velgerne selvgående politikere til Stortinget. Nå for tiden er de av et format som gjør at de trenger minst én rådgiver hver. Tidligere finansierte partiene selv sine sekretariater på Stortinget. Dagens folkevalgte forsyner seg derimot av statskassen og har bygd opp svære staber. Det samme har partiene med formidable sekretariater i Oslo, så å si alt finansiert ved uhemmet å forgripe seg på statskassen.

Fylkeskommuner flest har mellom 10 og 20 heltidspolitikere for å håndtere overkommelige oppgaver på områder som videregående skole, offentlig tannhelse, fylkesveier og transportsubsidier. Lønningene sine har de bestemt selv. De er ofte fyrstelige. En komitéleder i Nordland fylkeskommune har over en million i årslønn

Også ordførerne vet å sko seg. I de fleste kommuner tjener ordføreren like mye som rådmannen – enda ordføreren kler et verv, mens rådmannen innehar en stilling. Det er en avgjørende forskjell mellom verv og yrke. Vi kjenner godt forholdene i en middelstor by, hvor varaordførerens godtgjørelse var halvparten av ordførerens – men så høy at han tok permisjon fra sin sivile jobb fordi halv ordførerlønn var høyere enn hans lærerlønn. Større kommuner har et kobbel av velavlønnede yrkespolitikere.

De står bak målrettede aktiviteter som utføres av politikerne og deres hjelpere for å påvirke medienes dagsorden. De kalles gjerne spinndoktor, avledet av det engelske ordet spin – «å snurre rundt». Og det er det som er oppgaven: Å dreie budskapet slik at det passer til det underliggende formål.

En rekke firmaer er etablert for ytterligere å kommersialisere politikken. PR-selskapene lever i tett samliv med politikerne, partiene og institusjonene. Avgåtte politikere går ofte over i påvirkningsbransjen. Det gjør også pressefolk, som i mange tilfelle deler livsform og livsverdier med de politiske elitene de skal kikke i kortene.

Slik får vi en korporativ runddans hvor politisk makt springer ut av selvrekrutterende miljøer uten velgerinnflytelse og demokratisk påvirkning. Det siste er ikke så rart: Hele poenget er jo forpurre folkestyret ved å utføre oppdrag for betalingsdyktige krefter som ønsker politiske løsninger til beste for seg selv.

De politiske partiers medlemstall faller i takt med demokratiets innhold. Dette er en følge av at den virkelige makten ikke lenger ligger hos partimedlemmene, men er flyttet opp på den politiske rangorden. Det britiske arbeiderparti valgte nylig ny leder ved uravstemning blant medlemmene. Det er lett gjennomførbart i internettalderen. I USA kan velgerne i primærvalg være med på å avgjøre hvem som skal nomineres som kandidater. I Norge er dette utenkelig. Det er elitene og de indre kretser i partiene som avgjør. Medlemmene må ikke komme her og komme her, som Øystein Sunde sang.

Norske politikere mangler ofte selvinnsikt og forståelse av sin egen posisjon. De innrømmer ikke at de har flere privilegier enn folk flest og lønnsnivå to-tre ganger over de som har valgt dem. Men alle vet at inntekt og privilegier betyr mye for rekruttering av politikere og hvem de identifiserer seg med – og den virkeligheten de opplever.

Fremvekst av en elitefokusert politikerklasse er en alvorlig utfordring for demokratiet. De styrende lever i en politisk osteklokke med svak virkelighetskontakt. Spinndoktorene sørger imidlertid for at vanstyret oppleves som å være til folks beste.

Og velgerne reduseres til en kulisse på politikernes scene.

Hvis du ønsker at pressen skal spille sin rolle som kritisk betrakter av de som utøver makt: