Folk nyter solen i Malmö som om alt var normalt. Foto: Johan Nilsson/TT/Reuters/Scanpix

Man kan si hva man vil om Stefan Löfven, men han mangler ikke politisk selvtillit og endringsvilje. På bare noen få år er Sverige forandret fra et stabilt, nøytralt, rolig, rikt, forutsigelig og veldrevet land – til å bli et ustabilt, urolig og fattig laboratorium for politiske eksperimenter ingen har sett maken til. Löfven & co. forsikrer imidlertid at Sverige vil bli et bedre land enn det engang var, bare man fortsetter samfunnseksperimentene. Når skal svenske velgere få nok?

Å eksperimentere med samfunnet har en pris

Svenskene ble medlem av EU i 1995, men valgte å stå utenfor euroen i 2003. Allerede i 1980 vedtok velgerne at atomkraften skulle avvikles, og samtidig begynte grønne drømmer om vindkraft å prege offentligheten. Svenskene valgte politikere som ville bevise Sveriges status som «moralisk stormakt», gjennom å omfavne massemigrasjon fra islambeltet i en skala som ingen andre velferdsland i verden. Og nå har de valgt en helt annen løsning på koronakrisen enn resten av verden: å sette inn minimalt med tiltak og håpe det går bra. Det gikk ikke så bra, det heller.

Under den kalde krigen var ikke politikernes mål å forandre samfunnet. Oppgaven til politikere var å sikre samfunnet. Vest-Tysklands kansler Konrad Adenauer oppsummerte dette best gjennom sitt motto keine Eksperimente. Regjeringen rolle var ikke å revolusjonere samfunnet eller bruke media for å påføre velgerne skam, fikse ideer eller ønske om endring. Den slags var pressgrupper og politiske partier sin jobb.

Regjeringsmedlemmer var satt til å sørge for velgernes og samfunnets sikkerhet på alle felter, siden det på andre siden av muren og jernteppet sto et umenneskelig politisk system, væpnet til tennene, og med stor og uttalt ekspansjonslyst. Den slags farer gir lite rom for eksperimentering, og derfor var politikken dørgende kjedelig.

Men alt dette er kastet på dynga. I 1989 falt Muren, og sosialismen slapp løs, sammen med en tro på at all fiendskap og alt maktbegjær var over, og på at verdensfred endelig var innenfor rekkevidde. Og uten reelle farer eller fiender, måtte regjeringsmedlemmer plutselig vise hvor flinke og fremtidsrettede de var gjennom «tiltak» og «endringer». Endringer ble ikke et middel. Det ble et mål i seg selv. Men endringer er ikke gratis … og de går ikke alltid som planlagt. Som vi ser.

Det ligger i menneskets natur å være misfornøyd

Vi mennesker har våre svakheter. (Ja, ikke MDG-politikere, da.) Vi ønsker oss gjerne noe mer, og tror gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet. Og det bor en «tante Sofie» i de fleste, som ønsker at «alle andre var som meg, så ville alt bli bra» (særlig MDG-politikere).

Så i stedet for å ivareta samfunnet, begynte politikere å dyrke denne misnøyen, ved å fortelle velgerne at samfunnet deres var dritt, at velgerne var rasistiske, hvite, søplegjøker, og her må det drastiske endringer til. Fremtiden? Det er endringer! Og velgerne aksepterte hetsen mot dem selv, deres egen kultur og deres eget land. De gikk med på det.

Derfor er ikke lenger fremtiden raketter, utvikling, overskudd, velferd og sikkerhet for eget land. Fremtiden er globalisme, migrasjon, islam, oppløsning av grenser, åpenhet og nedlegging av alt som forurenser, uansett hvor mange arbeidsplasser det måtte koste. Ingenting er verdt å bevare.

Det er årsaken til at velfungerende Sverige endte med å bli et land som skammer seg fordi det hadde atomkraft, var vestlig, rikt, hvitt, homogent, veldrevet og fredelig. Og én ting er helt sikkert: Hvis du forteller barn at landet de bor i, er fullt av skitt, forurensning, hat, rasisme og kolonialistisk utnyttelse av verdens fattige – ja, så tror barn på det, selv om det er blank løgn. Til slutt blir det sittende i blodet. Det blir en del av folkesjela hvis man holder på lenge nok.

Generasjon «globalisme» har blitt voksne

Det er den generasjonen som nå tar over regjeringskontorene i Sverige, i det som var verdens reneste, mest veldrevne, resirkulerende og antirasistiske land, og som alle svensker burde vært stolt av. Men svenske politikere er ikke stolte av sin egen historie, sitt land og dets kultur. Den nye generasjonen av svenske politikere vil rette opp alt de er blitt indoktrinert til å mene er galt med Sverige. Derfor MÅ de skape et nytt Sverige! Alt må bort!

Nei da, dette gjelder ikke bare Sverige. Det gjelder også Norge, og samtlige vestlige EU-land: De er overtatt av politikere som er besatt av å degradere sine egne land, på vegne av hele verden. De vil være superhelter! De vil fly kloden rundt i en kappe av moralisme og godhet, og frelse all verdens fattige fra fattigdom, undertrykkelse, krig, CO₂ og urettferdighet gjennom å strø om seg med penger og selvhat.

De er besatt av tanken på å dele, uten å tenke over at det også rammer noen. Derfor oppstår programmer som «Agenda 21» og «Agenda 2030», og «Det Grønne Skiftet». Og vet du hva? Fattige, korrupte, totalitære og/eller dysfunksjonelle drittland sier tusen takk – for de styres ikke av folk som skammer seg. De styres av kyniske realpolitikere, og de ser ikke på Europa som en frelser eller en helt. De ser på Europa som et BYTTE.

Hele EU er rammet, men Sverige er verst rammet

Politikken i Sverige (og hele EU) har utviklet seg til en ren konkurranse om hvem som er best på moral og endringsvilje – i stedet for å styre etter fornuft, bevaringsvilje og sikkerhetsorientering. I stedet for å påpeke at Sverige var landet alle land i verden burde se opp til og etterape, ble svenske politikere manisk opptatt av å skape et nytt, flerkulturelt, grønt samfunn.

De burde heist det svenske flagget og veivet med det mens de ropte «se på oss, verden, og gjør som oss, for dette er suksessoppskriften». I stedet hater de sitt eget land og vil lage noe nytt. Noe globalt. Noe … bedre! De kan ikke definere hva dette «bedre» skal bli, de vil bare ha «noe annet». Endring er målet, ikke middelet.

Derfor er Sverige i realiteten styrt av samfunnsfiender

Dette selvhatet og denne endringsmanien har pågått så lenge at svenske politikere kan gjøre hva de vil med sitt eget land. Og uansett hva de gjør, får det ingen konsekvenser for dem. Löfven banet ikke vei for dette. Han står på skuldrene til mange globalister foran seg, fra Olof Palme til Fredrik Reinfeldt, som i 2014 presterte å proklamere at «Sverige tillhör invandrarna – inte svenskarna», og at Sveriges grenser er et påfunn, til tross for at han representerte en borgerlig regjering.

Reinfeldt var statsminister i Sverige fra 2006 til 2014, men gikk på et nederlag, ikke minst på grunn av økte skatter og særavgifter for å «sikre velferden» etter massiv innvandring. Svensk politikk ble så ensrettet sosialistisk at den borgerlige lederskribenten Eva Cooper uttalte at «alternativene er så like at det ikke lenger er snakk om at partiene ligger nær hverandre. De ligger med hverandre». Reinfeldt var smart: Han forsto hva han hadde gjort mot Sverige, og trakk seg både som statsminister og partileder, og så trakk han seg ut av politikken.

Svenske velgere er punchdrunk

Etter seks år med Löfven er ikke lenger svenske velgere i stand til å samle seg om noe som helst. I stor grad er de også helt uten innsikt i landets reelle situasjon og problemer, siden pressen sluttet å være maktkritisk for mange år siden. Også den er nemlig inntatt av «generasjon selvhat», som ikke klarer å kritisere åpenbart samfunnsødeleggende politikk. En presse som ikke er maktkritisk, er verdiløs.

Og på grunn av fraværet av kritiske røster, kunne Löfven kjøre i gang med enda et nytt samfunnseksperiment, denne gang om hvordan koronakrisen bør håndteres. Dette gjør han i full forvissning om at han ikke blir ansvarliggjort, avsatt, stilt for riksrett og plassert i eksil på en øde øy for å ha bedrevet krig mot sitt eget land og folk.

Gjenvalget av ham som statsminister gjorde ham overmodig og usårbar. I tillegg tyder mye på at Löfven har en svært spesiell psykisk egenskap: Det han mener i øyeblikket, er det samme som han alltid har ment – uansett om det er det stikk motsatte av det han har ment tidligere. Han virker fullstendig hevet over enhver selvkritisk innsikt eller evne til selverkjennelse.

Pandemi-tiltak som ingen andre i Eruopa

Hva Löfven ønsket å oppnå med den svenske pandemimodellen, spriker fra teorier om at han vil vise at EUs koronatiltak er overdrevne – til ønsket om å utrydde gamle og syke for å avhjelpe den desperate krisen hans egen migrasjonspolitikk har skapt. Han er en politiker som snakker i så runde og korrekte vendinger at det ikke finnes substans i det han sier.

Det eneste som er sikkert, er at det er et nytt politisk eksperiment på gang i Sverige. Igjen er svenske liv i gambling-potten, igjen vet ingen hvor det vil ende, og igjen er svensk politikk en trussel mot Sveriges naboland Norge. Men ifølge Löfven har ikke Sverige noe valg. Sverige har aldri noe valg.

Er det sant? Og hva vil det koste Sverige denne gang?

Kjøp Peder Jensens bok her!