Det er ikke fritt for at tankene har svirret i mange smitteretninger under de seneste ukene, både mens jeg ennå satt virusfast i heimen, og etterpå. Nå sist var det en særdeles anstrengt likhet mellom sykdomstriaden ovenfor og et klassisk-logisk europeisk tankesett som meldte sin ankomst. Visst var assosiasjonen i overkant sær, som allerede advart, men kanskje finnes også blant dere lesere noen som synes at slikt er pussig og stundom endatil interessant; det hender at oppdagelsen av uventede, horisontale koblinger mellom fullstendig ubeslektede ting eller hendelser leder til nye måter å se gammelt stoff på. Til og med kan det være nyttig i enkelte tilfeller.
Innen dialektikken, fra Aristoteles og helt frem til de store systembyggerne på 1800-tallet, stilte man opp mønstre for hvordan tenkning omkring to uavhengige eller endog motsatte påstander kan lede frem til en ny konklusjon, et nytt ståsted som tar opp i seg elementer fra de to utgangspunktene, men som likevel er kvalitativt annerledes. Sagt i Hegels språk munner spenningen mellom tesen og antitesen – altså utgangspunktene – ut i syntesens dypere forståelse. Ethvert normalt individ som spør seg hva i all verden dette kan ha med infeksjonssykdommer å gjøre, vil antagelig ende opp med svaret «ingen ting», men så var det altså dette med at man under tvungen karanteneferie lett forledes til uforpliktende tankelek. For visst finnes historiske likheter mellom de tre sykdomsformene, ikke bare betydelige forskjeller, hvorav noen kan gi fingerpek i retning livet utenfor infeksjonenes verden. Tar vi den mest dagsaktuelle sykdommen først – koronainfluensa som den også kalles, for det kliniske bildet er nærmest identisk med influensaens til tross for at det dreier seg om smitte fra forskjellige agens – så registrerer vi med morskap at selve ordet (altså influensa, ikke corona som betyr krans eller krone) skriver seg fra gamle dagers forestilling om at påvirkning fra planeter og stjerner lå til grunn for ugreien; først nylig gjorde kunnskap om bittesmå virus at sykdommen ble naturvitenskapelig og «moderne». De gamle infeksjonsklassikerne kolera og pest fremkalles derimot av mye større, mikroskopisk synlige bakterier av typene vibrio cholerae og yersinia pestis.
Mye kunne sies om alle tre entiteters historikk så vel som allmenne patologi, men vi lar etiologien (hva skaper sykdommen) og patogenesen (hvordan skapes sykdommen) være som de vil; det er påske og vi skal bevege oss i en helt annen retning. Kanskje kan vi, midt i denne den seneste av historiens utallige pandemier, tilsette en knivsodd galgenhumor til dagsaktuelle, allmennmenneskelige erfaringer og omsider, ad halvdialektisk vei, forsøke å besvare spørsmålet om hva «hva som er verst av pest og kolera?», med det liksomsyntetiske: «koronainfluensa!». Da har vi i alle fall delvis rettferdiggjort den underlige introen til disse sykdomsrefleksjonene.
Ser vi på hva folk har gjort og tenkt før og tar et langt steg ut av den fagmedisinske verden, så finner vi at det slett ikke er uvanlig at man har latt menneskers møte med mulig epidemidød utgjøre bakteppe for litterær ettertanke. Eksemplene er nærmest uendelige i antall og mange av dem er gode, men jeg skal nøye meg med et par av relativt ny dato.
En av Gabriel Garcia Marques’ flotteste bøker er «Kjærlighet i koleraens tid». Bak den snasne tittelen ligger en fortelling om det kompliserte og gjennom tiår mislykkede kjærlighetsforholdet mellom to mennesker som, etter å ha møtt hverandre i ungdommen, tok vidt forskjellige veier gjennom livet. Garcia Marques er langt fra blant mine favorittforfattere, men visst skrev mannen godt. Noen irriterer seg rett nok over at hans stil kan være vel omstendelig og sydamerikansk broderende, men det får så være; ikke alle kan like alt. I boken finnes klart mer om kjærlighet enn farsotter, men den kan trygt anbefales som et godt og klokt litterært alternativ under en epidemisk påske som blir ganske annerledes enn det de fleste av oss har vært vant til.
Da min datter nylig fortalte meg at det norske salget av Albert Camus’ «Pesten» hadde skutt i været under disse koronatider, gledet det meg storlig. Selv opplevde jeg ved karantene-mediert gjenlesing av boken flere nostalgiske flashbacks til infeksjonsfri gymnasietid i min norske småby for lenge, lenge siden. Motsatt det som ble sagt ovenfor om Garcia Marques og kolera, finnes i Camus’ verk vesentlig mer om infeksjon og død enn kjærlighet, men forfatteren var ikke en av den moderne eksistensialismens grunnleggere for intet: Mye av fortellingen dirrer i spenningen mellom godt og ondt, mellom det likegyldige og det empatiske. Som for alle gode romaner, gjelder at forståelsen av stoffet utvikles på flere ulike plan, og gjerne samtidig. Den vanligste tolkningen fremholder at pesten er et bilde på nazismens fremvekst, og at følgelig de mange som uselvisk og selvoppofrende deltar i kampen mot infeksjonsdøden i Camus’ hjemby Oran, skal sees som motstandsmenn mot hitlerismens totalitære herjinger. Boken ble da også stort sett skrevet under andre verdenskrig mens Camus var aktiv i kampen mot de tyske okkupantene.
Dette lyder alt sammen meget rimelig. Likevel favner «Pesten» – dette har den til felles med all stor litteratur – videre enn det som kanskje var forfatterens opprinnelige og umiddelbare hensikt. Ikke minst kjenner man igjen flere eksistensialistiske grunntemaer i teksten; tross alt er dette et av hovedverkene til mannen som påpekte at «det absurde er det grunnleggende konseptet og den første sannheten». For alle som vokste opp den gang og så vidt begynte å snuse seg frem til filosofiske grunnlagsproblemer, vekker slikt til live ungdomsminner; det var en annen tid preget av vidt forskjellige hovedtanker fra dem som i dag er dominerende.
Som tilfellet var med mange av de dypest tenkende sekulære eksistensialistene, Nietzsche er kanskje det beste eksempelet, fremhevet også Camus at mennesket måtte skape sin egen grunn å stå på for at tilværelsen ikke skal implodere i ondskap og kaos. Dette er nødvendig, men også mulig, og sånn sett oppfatter jeg ham som i bunn og grunn behagelig optimistisk sammenlignet med mye av det samtidige fransk-intellektuelle svartsynet. Følgende «Pesten»-sitat vitner om en slik grunnholdning: «Det en lærer under en farsott, [er] at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.»
I samme åndedrag kan nevnes at Camus stundom blir rent sokratisk-uskyldig i troen på mulighetene for å få bukt med alskens djevelskap, som når han konkluderer: «Det onde som forekommer i verden, skyldes nesten alltid uvitenhet». Jeg skulle inderlig ønske at han hadde rett, skjønt jeg tviler. Men likevel og uansett: «Pesten» er en strålende bok, også ved gjenopplevelse av gammelt lesevennskap. Når mange av oss grunnet sykdom og en aktiv stats mellomkomst nå påtvinges hjemme-påske, med derav følgende ekstra gode muligheter til å lese, så bør Camus’ beretning være så nær obligatorisk som en roman kan bli.
Man skal skrive sin tid så vel som sitt liv, sa man visstnok i hovedstadens bohemkretser en gang for lenge siden. I tråd med dette tar jeg meg selv i å spørre: Hvem kommer til å beskrive vår tids store farsotter og andre katastrofer på måter som overlever til kommende generasjoner? Kanskje bøkene allerede er skrevet, endog utgitt, bare at jeg ikke kjenner til dem? Utvilsomt er i alle fall at den pågående omveltningen som blant annet koronasykdommen forårsaker, sårt søker sin forfatter. Kun ett vet jeg sikkert: Det blir ikke meg. Uansett gjelder at dén er heldig som får oppleve gjenfødelsen av stor romankunst når og hvis samfunnet igjen finner seg selv og begynner å vokse.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
