Hvordan kan Kina være en modell for smittebekjempelse?

President Xi Jinping har gjort seg selv til president på livstid. Hans tanker er skrevet inn i den kinesiske grunnloven. Men vi hører svært lite om denne autoritære dreiningen i norske medier. NRK har gått foran i å stole på informasjon fra regimet som slapp viruset ut i verden og utelate informasjon som reiser spørsmål ved denne informasjonen. Som at Kina nylig åpnet landets kinoer og teatre, for så å lukke dem igjen en uke senere. Tyder det på at opplysningene om null nye smittede er riktige? Fra feiringen av maktovertagelsen på Den himmelske freds plass 1. oktober 2019. Xi har tatt Maos plass. Foto: Thomas Peter / Reuters / Scanpix

Miles’ lov stadfester at «hvor du står, avhenger av hvor du sitter».

Når det i disse tider vises til ekspertenes råd, siktes det nærmest uten unntak til medisinske og virologiske fagfolk, som om smittebegrensning var det eneste hensynet av betydning. Det er ikke nødvendigvis tilfellet.

Det er beklageligvis en tapt sak å advare mot konsekvensene av tiltakene i fremtiden, når konsekvensene av viruset i nåtiden er mye mer emosjonelt potente. Økonomiske konsekvenser har den ulempen at de er for abstrakte og indirekte til å etterlate dype inntrykk hos folk.

Man bør uansett være seg meget bevisst at det finnes et alternativ til nåværende respons.

Japan ble truffet av viruset lenge før oss, faktisk så tidlig som i begynnelsen av januar. De har ikke gått like langt i å stenge ned hele samfunnet. De har ikke begått i nærheten av like mye økonomisk selvskading. Ei heller har de gitt slipp på frihetene sine i samme utstrekning. De har avstått fra de mest uproporsjonale tiltakene, som vi selv kan komme til å angre dyrt på når regnskapet en dag skal gjøres opp. De har ikke tatt seg bryet med å teste så voldsomt mange.

Japan er et av verdens tettest befolkede land, mens vi er blant de mest spredt bosatte. De har 126 millioner innbyggere, sammenlignet med våre 5 millioner. De har en gjennomsnittsalder på 47,3 år, adskillig høyere enn Norges 39,2. Allikevel har de i skrivende stund 94 døde, mot våre 108.

Blant de mest presserende spørsmål vi nå kan stille oss, er: Hvorfor?

En av de mest utbredte feilslutningene man vil støte på innenfor tenkning rundt samfunnsspørsmål, er å anta at det finnes én enkelt årsak til fenomener. Vanligvis vil det være et helt spekter av årsaker. Jeg spekulerer i at en av de viktigere forklaringene på dette konkrete mysteriet er japanernes utstrakte bruk av ansiktsmasker, som våre kjære ledere som kjent mener ikke har særlig effekt, på samme tid som de bestiller millionlaster til eget forbruk.

Et utrolig tilfelle av doublethink understøttet av pressen, i dette landet krypende servil fremfor kritisk overfor statsapparatet, en pris jeg antar man må betale for statsstøttede medier. Under hele krisen har de mer eller mindre opptrådt som mikrofonstativ og PR-agenter for Folkehelsa, FHI.

Vårt eget sannhetsministerium Faktisk.no – som i likhet med alle andre mener at deres meninger er sanne og andres meninger er usanne, og som i likhet med alle andre er villige til å bruke Google for å bevise det – har til og med latterliggjort sammenhengen ved å vise til at de asiatiske nasjonene som bruker ansiktsmasker, også spiser mye ris …

Dette er den vante «korrelasjon er ikke kausalitet»-bortforklaringen, som fortjener å bli kontret med påminnelsen om at kausalitet forutsetter korrelasjon, og at korrelasjon gjerne er en veldig god indikasjon på kausalitet. Det er ingen logisk gangvei fra å spise ris til å begrense spredningen av et virus, mens en slik logisk gangvei helt klart er til stede med bruk av ansiktsmasker.

Fremfor å gå etter et fåtall obskure, maktesløse kritikere av myndighetene i en bortgjemt krok på sosiale medier, bør i stedet Faktisk.no begynne å stille spørsmål ved myndighetenes linje. Det er tross alt hva en kritisk presse er til for.

Som for eksempel: Hvorfor har vi egentlig valgt ut Kina, et undertrykkende, totalitært diktatur som etter alt å dømme lyver kraftig om egne smitte- og dødstall, som forbilde for hvordan man skal takle situasjonen? Det finnes andre, langt friere asiatiske samfunn som har gjort en betraktelig bedre jobb med smittekontroll uten å ty til drakoniske, selvdestruktive tiltak.

Det er noe totalitært over stemningen som har lagt seg over Norge, enten det gjelder å gi myndighetene utvidede fullmakter, angi turgåere, kjeppjage folk fra eiendommene sine, spore borgernes bevegelser, tvinge bedrifter ut i konkurser, henge ut medmennesker til spott og spe, eller kollektiv klapping for offentlige institusjoner.

Samtidig synes de aller mest ytterliggående håndheverne av ekstrem sosial isolasjon at det var egoistisk å hamstre mat før viruset spredte seg. Er den mest effektive isolasjonsstrategien virkelig at hele samfunnet, angivelig i «lockdown», hostende møtes i butikkene hver bidige dag?

Fakta som rasisme?

En skulle tro at covid-19 åt seg inn i hjernebarken, for det er tilsynelatende umulig å kommunisere selv de mest grunnleggende fakta om viruset uten fare for fordømmelse.

I USA har demokrater, journalister, akademikere, kulturpersonligheter og den notorisk usjarmerende Twitter-mobben, lagt seg på den forbløffende linjen at det er rasistisk å omtale covid-19 som «Wuhan-viruset» eller som et kinesisk virus. Det samme har Kinas kommunistparti og deres forlengede arm, Verdens helseorganisasjon (WHO).

Beklageligvis for dem alle er det et ubestridelig faktum at viruset blusset opp i Wuhan, Kina. At de finner dette uønsket, gjør det ikke mindre sant. Å slutte fra det som er ønskelig til det som er sant, er å begå den moralske feilslutningen. Kanskje er det uønsket at vi alle skal dø en dag, men det beviser på ingen måte vår udødelighet.

Enten må vi visstnok dysse ned et ubestridelig faktum, eller så må vi angivelig dele ansvaret for angrep på sakesløse mennesker av asiatisk utseende på gaten. Det er i hvert fall inntrykket gitt av opphissede reportere i pressekonferanser i Det hvite hus. Premisset som legges til grunn for hersketeknikken deres om «rasisme» – i denne omgang anvendt til å dekke over et totalitært regime med millioner i interneringsleirer – er således en falsk dikotomi.

Det er en falsk dikotomi siden et tredje logisk alternativ åpenlyst ligger foran oss, nemlig å avvise begge disse to håpløse posisjonene på én og samme tid. Dem som tilbyr oss valget mellom løgn og ondskap, gjør seg ofte skyldig i begge deler. Slangeolje er hva de forsøker å selge oss.

Markedet i Wuhan

Angående slangeolje og de mange andre fascinerende spesialitetene som selges på det åpne markedet i Wuhan, er det ifølge en del politisk korrekte publikasjoner i USA til og med rasistisk å kritisere kinesernes spisevaner.

Det, selv om man visste at neste pandemi trolig ville oppstå i et slikt marked. Faktisk ble nettopp et åpent marked i Kina oppsøkt i Bill Gates-dokumentarfilmen «The Next Pandemic» fra 2015 av denne eksakte grunnen. Flertallet av dem som først ble dokumentert med infeksjonen, hadde også vært på det åpne markedet i Wuhan.

Teorien om at politisk korrekthet er destillert ondskap maskert som høflighet, har tydeligvis fått enda flere ben å gå på.

Ingen moralsk avgrunn er visst for dyp for de politisk korrekte. Faren for pandemier potensielt langt dødeligere enn covid-19, som kan ta livet av titalls millioner av mennesker, må vi avstå fra å desarmere. Å kaste levende, klynkende hunder i kokende kjeler, må man for all del ikke finne på å kritisere. Det mest brutale regimet i verden skal man ikke på noe vis utfordre.

Termen «rasisme» har tilsynelatende mutert som hersketeknikk, og omfatter nå alle former for kritikk, uavhengig av hvor berettiget den er, rettet mot mennesker som tilfeldigvis ikke er hvite i huden.

Innenfor miljøpolitikken snakkes det mye om «eksternaliteter». En eksternalitet innebærer at kostnaden av en aktivitet også må bæres av andre. At en røyker gjør deg til en passiv røyker, er et eksempel på en eksternalitet. Et annet eksempel ville være om et land forurenset luft eller desimerte fiskebestander i hav delt med andre land.

Det er vanskelig å forestille seg en mer alvorlig eksternalitet enn en svært dødelig pandemi. Derfor angår kinesernes spisevaner oss alle. Hele eksistensgrunnlaget til Verdens helseorganisasjon er å verne verdenssamfunnet mot den slags type trusler, en oppgave de later til å ha feilet ganske så brutalt i om de heller bruker ressursene sine på å dekke over grunnleggende fakta rundt smitteutbrudd.

Fra biokjemisk lab?

Det blir også omtalt som «konspiratorisk» å diskutere muligheten for at viruset oppstod i den biokjemiske laben Wuhan Institute of Virology.

«Konspirasjonsteoretiker» er bare nok en utslitt hersketeknikk, denne gang myntet på alle som forholder seg skeptisk til offisiell informasjon. Ekstra tåpelig blir en slik hersketeknikk, naturligvis, når den offisielle informasjonen utgår fra kommunistpartiet i Beijing.

Hensikten er selvsagt å danne en assosiasjon til dem som tror på Big Foot, at månelandingen aldri hendte, eller lignende tåpeligheter. Slike analogier feiler imidlertid fullstendig, fordi teorien om at covid-19 kan ha oppstått på et biokjemisk laboratorium verken er særlig bemerkelsesverdig eller uten sterke omstendelige bevis.

Det første omstendelige beviset er av rent probabilistisk art. Kinas første biokjemiske lab av nivå 4 befinner seg i Wuhan, opprettet i 2015. Det gir selvsagt ingen garanti for at viruset stammer derfra, bare at det ville være et gedigent sammentreff at det var akkurat i den byen, hvor for øvrig kun 11 av 1402 millioner kinesiske innbyggere dveler, at utbruddet fant sted.

Det andre omstendelige beviset er hva man faktisk forsker på i laboratoriet. Dem som anklager andre for konspirasjonsteorier i denne sammenhengen, gjør et stort nummer av at det er funnet spor etter flaggermus-DNA i viruset, og at det dermed ikke er syntetisk. Dette er derimot ikke inkonsistent – snarere veldig konsistent – med teorien om at det stammer fra laboratoriet, som jo ble opprettet etter SARS-utruddet (som hadde sitt utspring fra flaggermus) nettopp for å forske på den type koronavirus.

Det tredje omstendelige beviset er de kinesiske myndighetenes respons på utbruddet. Landets fremste biokjemiske våpenekspert overtok ledelsen over instituttet i Wuhan, og det ble tidlig sendt ut ordre fra sentralt hold om at tester fra byen skulle destrueres. En slik reaksjon kan antyde at mistanken om virusets opprinnelse er delt av kinesiske autoriteter selv. Det voldsomme hemmeligholdet rundt utbruddet over de første månedene kan også peke i retning av at de ønsket å skjule sporene etter egne feilskjær.

Bevisene er foreløpig ikke sterke nok til å konkludere i den ene eller andre retningen, men at dette bør være blant teoriene under diskusjon, er en selvfølge. De som gjør sitt for å ta teorien helt av bordet, står i fare for å løpe Beijings ærend.

Hvis du ønsker et medium som imøtegår NRKs hvitvasking av Kina: