Jeg har lest boken: «Klanen – Individ, klan og samfunn fra antikkens Hellas til dagens Sverige». Boken er litt spesiell, da det er like mange skribenter som kapitler der hver av dem utdyper og vinkler stoffet utfyllende forskjellig.
Boken er leseverdig. Den gir oss klan(u)kulturen og dens møte med demokratiet, staten og individet, men mindre om hvordan feige politikere lar det skure.
Før jeg leste boken stilte jeg meg dette spørsmålet: Hva har betydd mest for mislykket integrering, islam eller klanene som følger med masseinnvandringen? Ifølge boken er det klanene. Det går klarest fram i kapittelet: «Klanen overtrumfer Koranen».
Det argumenteres med at islam ikke har greid å få bukt med klantenkningens seiglivede strukturer. Det kan være riktig. Men det reiser et nytt spørsmål, nemlig hva er farligst for oss, islam eller klanene?
Nå skal man også være klar over at andre enn muslimer drar med seg klan(u)kulturen. I Sverige er kristne syrianere organisert i klaner.
Ett av de mest interessant kapitlene var om romfolket, tatere, sigøynere, romani, eller som skribenten selv kaller dem, «reisende-folket». De utgjør knapt noen trussel og belastning mot majoritetsbefolkningen. Det er snarere tvert imot. De misjonerer ikke, pådytter ikke sin levemåte på andre, vil kun leve i fred, fra staten og andre.
Ifølge boken er den interne justisen mer bestialsk i klanene, enn islams sharialovgivning, med ære og æresdrap som mer klan enn islam. Men argumenter som dette finner jeg overraskende og skuffende:
«Islam kan ses på som et bredt anlagt forsøk på å reformere arabernes rettssystem, å modernisere klanjustisen og komplettere den med barmhjertighet og universelle verdier som Muhammed studerte hos jøder og kristne.»
Etter mitt syn representerer Sharialovgivningen aldeles ikke barmhjertighet og universelle verdier.
Klanene bryr seg ikke om sosial likestilling, og de respekterer heller ikke rettferdighet. Deres manglende interesse for likestilling er grunnen til at islamistiske ideologier kan bruke klansystemet som jernbanespor for sitt ekstremistiske tog. Islamistene fokuserer på sharia uten en stat, og håper at de på denne måten skal kunne etablere egne domstoler innenfor rammen av klansystemet. Klansystem og islamismen passer perfekt sammen, da rettsutøvelsen er essensen i klansystemet.
Klansystemets verste fiende er islam, men paradoksalt nok blir klanene den politiske islamismens beste venn. Islams mål er i utgangspunktet likestilling, mens klanene og deres islamister søker ulikhet.
Ulikhet er selve grunnlaget for klansystemet, men også for det islamistiske normsystemet for oppførsel. Islamistene støtter seg på klansnormene for å politisere handlingene sine, uansett hva religionen foreskriver. Deres mål er å bre ut sin ekstremisme, med hierarki (kalifer) og underkastelse (islam), og på den måten hjernevaske ungdommer under dekke av en blanding av klantenkning og religiøs ekstremisme.
Dette kunne vært mer fornuftig med noen korrigeringer. Hva er islamisme annet enn islam, der islam er koranen og profetens eksempel? «Islamister» er en falsk, vestlig konstruksjon, men kan brukes om muslimer som har det travelt med å innføre kalifatet og sharia. En ekstremist er en som bryter med normen for hva som er hans fundament. En god muslim følger normen, koranen og Profetens eksempel. Han er ikke ekstremist i islam. Det finnes ikke noe politisk islam, kun islam. Doktrinen skiller ikke mellom politisk islam og religionen islam. Islam er politikk og religion.
Islam definerer seg som en klan, Umma’en, i samarbeid, konkurranse eller konflikt med de tradisjonelle klanene. De tradisjonelle klanene har ingen imperialistisk kodeks. Det er en organisasjonsform som er til for ved samhold å beskytte og favorisere seg og sine, mot andre inkludert staten. Islam er en erobringsideologi som forherliger krig og vold.
Det skulle da være gitt hva som er verst, for oss som står utenfor klanen(e), oss vantro. I praksis spiller islam og klan sammen. Du får det verste av begge. Islam og klan lar seg ikke integrere i Norge.
Men boken bør du lese!