9. april – fare for reprise

Erna Solberg står i en lang tradisjon når hun satser på fellesskapsløsninger og internasjonalt samarbeid. Det gjorde også utenriksminister Halvdan Koht, som sa den beste utenrikspolitikken var ikke å ha noen. Man kan godt si at dagens regjering følger hans anvisning. Foto Sverre A. Børretzen / Aktuell / Scanpix

I dag er det på dagen 80 år siden det skjedde: Gjennom en brilliant fellesoperativ militær aksjon fikk Hitler-Tysklands Wehrmacht i løpet av natten og morgentimene fotfeste i en rekke norske byer så langt nord som til Narvik.

Norge ble et lett bytte. Operasjonene i Sør-Norge var over i løpet av noen uker og 7. juni forlot kong Haakon og Regjeringen landet for å fortsette motstandskampen fra britisk jord.

Fem års fremmedstyre ble prisen for å ha latt Forsvaret forfalle. Nygaardsvold-regjeringen tok faresignalene fra nazi-tysk opprustning på alvor altfor sent. Stortingets borgerlige flertall kunne ha sørget for romsligere forsvarsbudsjetter, men gjorde det ikke. Mange på det hold var derimot så sent som i 1938 i stedet opptatt av å få Stortingets nobelkomité til å gi fredsprisen til Adolf Hitler.

9. april ble konsekvensen av en naiv utenrikspolitikk. Utenriksminister Halvdan Koht uttalte at «den beste utenrikspolitikken er å ikke ha noen utenrikspolitikk i det hele tatt». Norske politikere drømte seg bort fra virkeligheten og trodde vårt land skulle klare å holde seg utenfor andre lands kriger.

Krigen og okkupasjonen ble en dyr lærepenge, men takket være samlingen av Tysklands motstandere – fra Washington til Moskva – lyktes det å slå ut nazi-regimet. Krigen viste nytten av å slåss målrettet sammen mot en felles motstander.

Slik gode krefter lyktes å knuse nazismen under krigen, klarte vestlige land gjennom NATO-alliansen å demme opp for sovjetisk ekspansjon etter krigen. 45 år senere gikk Sovjetunionen i oppløsning og har senere ikke utgjort noen overhengende trussel mot andre land enn Ukraina.

Det var viljen til forsvar for nasjonal frihet, menneskeverd og kamp mot dødskreftene som ga vestmaktene seieren over nazismen og kommunismen. I vår tid blir Europa utfordret av en nært beslektet isme: Islam. Men nå er ikke lenger den samme forsvarsviljen på plass. Tvert om: Islam hilses i Norge velkommen slik skammelige krefter hilste datidens inntrengere velkommen 9. april 1940.

Dette er et uttrykk for manglende vilje til forsvar av det 10 000 norske soldater, krigsseilere og motstandsmenn og -kvinner ofret livet for under 2. verdenskrig. Nordmenn flest hadde ikke noe imot tyskere, bare de holdt seg i sitt eget land og lot Norge være i fred. Men det var ikke det tyske soldater kom hit for. De var utsendt for å omdanne Norge til en provins i Hitlers tusenårsrike.

Denne spaltist har i snart 50 år vært medlem av Norges Forsvarsforening og også vært formann i en av lokalforeningene. Nå har vi meldt oss ut. Forsvarsforeningen er ikke lenger et tjenlig redskap i forsvaret av nasjonal selvstendighet og norske verdier.

Vi har i brev til Forsvarsforeningens presidentskap bedt foreningen stå opp for å forsvare landet mot islamisering. Vi måtte purre på et svært nedlatende svar.

Islam er vår tids største trussel mot menneskeverd og det verdigrunnlaget Norge har bygd samfunnet på, men Forsvarsforeningen lukker øynene for denne faren og har hengt seg opp i gårsdagens trusler – akkurat som en i 1940 ikke så den virkelige faren.

Det er viktig å arbeide for styrket forsvar mot invasjon utenfra, men dagens trusler kommer innenfra. Hva skal vi med kampfly og ubåter for å holde fremmede borte når de fremmede bare kan spasere over grensen og til dels er ønsket av styrende eliter? Islams infiltrasjon i kultur og samfunnsliv er allerede merkbar for alle som er våkne.

Vi driver mot et 9. april i reprise – men ikke på grunn av våpenmakt utenfra.