Kuer på beite på Vestfossen 12. juli 2017. De går inn og ut av fjøset som det passer. Melking er automatisert. Bonden har investert millionbeløp i moderne utstyr for melke- og kjøttproduksjon hjemme på gården i Vestfossen. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
Det har lenge vært en utbredt oppfatning i mange utpreget urbane miljøer at all den tid vi har godt matvareutvalg i butikkene, er det ikke så farlig om vi har norske bønder. Vi har jo både slakterier og meierier!
Og skulle jordbrukets produksjonsevne svikte, har vi jo utlandet. Vi kan importere mat og til en lavere kostnad enn det norske bønder tar seg betalt for.
Koronakrisen bør ha stedt slike vrangforestillinger til hvile. Land etter land regulerer nå handelen med matvarer. Russland og Ukraina, de to største kornprodusentene i Europa, har vedtatt eksportforbud av korn. Andre land har gjort noe tilsvarende. De prioriterer eget folk fremfor andres.
Fri handel med matvarer blir mer begrenset. Det får følger for Norge, som importerer halvparten av matbehovet. Vi må som nasjon bli langt mer selvforsynt.
Norge har et velutviklet og effektivt landbruk. Etter 2. verdenskrig fikk vi organisert produksjon og omsetning på en måte som ga bøndene økt utkomme. Norsk kjøtt og norske melkeprodukter er i verdensklasse. Og maten er trygg. Folk kan spise egg og kyllingkjøtt uten frykt for salmonella.
Det har i generasjoner vært en rådende oppfatning at mat skal være billig. Det hadde noe for seg tidligere. For to generasjoner siden gikk 50 prosent av en alminnelig lønnstakers nettolønn til mat. I dag står mat bare for 10 prosent av familiebudsjettet. Familier flest bruker mer på drikkevarer, fest og moro enn mat.
Mat er billig i Norge. Det er derfor det kastes så mye av den. I knapt noe land i Europa må en gjennomsnittlig inntektstaker arbeide så kort tid for å fylle en bestemt matkurv som i Norge. Det er det som må være målestokken, ikke nominelle priser målt mot andre land med et langt lavere kostnadsnivå.
Det er en utbredt feiloppfatning at jordbrukssubsidiene går til bøndene. Det er bare tilsynelatende og første ledd. Matproduksjonen subsidieres for at matprisene kan holdes nede. Det er derfor egentlig forbrukerne som subsidieres fordi bøndene slipper å dekke alle sine kostnader gjennom matprisene. De får statstilskudd for at forbrukerne skal komme billigere fra det. Tross massiv subsidiering, gir mange bønder opp. Inntekten er så lav at neste generasjon velger noe annet enn å drive slektsgården. De som distribuerer maten til forbrukerne, blir derimot milliardærer.
Koronakrisen har demonstrert at norsk matforsyning er sårbar. Løsningen må bli å øke selvforsyningen. Det betyr mer mat på grunnlag av norske ressurser. Mer grovfôr kan redusere importen av soya. Myrer kan dyrkes opp til produksjon av husdyrfôr, men da må myndighetene kvitte seg med feberaktige klimafantasier om at myrdyrking og storfe truer det globale klima. All egnet jord over hele landet må tas i bruk. Og så må utmarkbeite gå foran eksklusive bymiljøers lengsel etter ulv.
Ingen norsk næring kan vise til en så kolossal produktivitetsvekst de siste 50-60 årene som jordbruket. Hvis produksjonen skal øke enda mer, må lønnsomheten øke så mye at bondeyrket blir mer fristende enn å være setevarmende papirflyttere i byene. Det er noe dysfunksjonelt over et samfunnssystem hvor produksjon av mat – noe alle trenger – er et lavtlønnsyrke, mens mye annen virksomhet som er langt mindre livsviktig, kaster mye mer av seg. Matprisene må opp, så enkelt er det.
Viruskrisen bør virke som øyeåpner for naive globalister med forenklet refleksjonsevne som tror frie verdensmarkedet er løsningen på alt.
I en stadig mer usikker verden må norske myndigheter ta langt større ansvar for at norske borgere får livnære seg av trygg, norsk kvalitetsmat.
Kjøp Halvor Foslis nye bok her!
