Takk, men vi voksne trenger ikke mer råd, tips og omsorg nå

Kinasyken har satt norske familier i en slags permanent «hyttetur»-status, hvor man forsøker å hygge seg så godt det går, og gradvis mister kontakt med samfunnet rundt. Men det mangler så visst ikke på henvendelser: Det strømmer på med daglige telefoner, mailer, SMS, reklamer og meldinger fra skole, lærer, myndigheter og markedsaktører som vil vite «hvordan det går», og lære oss foreldre hvordan vi skal «håndtere krisen». Det blir nemlig tatt for gitt at vi trenger det. Hvorfor det?

Jeg klager ikke over at folk engasjerer seg, og viser omsorg for hverandre. Det er fint det, og det er sikkert mange som som trenger det. Det jeg vil si noe om, er en samfunnsånd som tar for gitt at voksne folk er redde, og trenger en flom av offentlig ømhet som nær umyndiggjør individet. Vi med stor familie har stålkontroll på hverdagen fra før (fra tiden når hverdagen ble styrt av klokka i stedet for et virus. Hvorfor skulle vi ikke ha samme stålkontroll nå – nå som hverdagen er oppløst, og hver eneste dag er en lørdag på hytta? Vi kjenner til problemet. Vi vet hva vi må gjøre. Hvor er problemet?

Fint med omsorg. For mye omsorg kan bli litt mye

Til å begynne med var det veldig hyggelig med omsorgsmeldinger, korona-tips fra Coop og departementet, og daglige telefoner fra lærere som vil snakke med barna og lurer på hvordan det går. Men etterhvert ble det litt mye. Litt invaderende…sort of? Folk som spør «hvordan går det» fem ganger om dagen, kan faktisk bli et irritasjonsmoment.

Det blir som et konstant ekko av det grønnsosialistiske samfunnet Norge er omgjort til, hvor svakhet er det beste personlighetstrekket man kan ha, individualisme er en trussel, og vi alle er barn av Mamma Staten – og dermed er vil alle persilleblader som trenger offentlig omsorg. Men gjett hva? Vi foreldre trenger ikke mer omsorg og detaljstyring nå. Det vi trenger, er litt mer respekt, armslag og handlingsrom.

«Nå skal vi fortelle deg hvordan hverdagen din skal være…»

Denne overstyringen av hverdagen startet egentlig med en veldig merkelig mail fra skolen: «Nå starter hjemmeskolen» sto det. De stengte dørene uten forvarsel, men tok det som en selvfølge at foreldre med hjemmekontor og huset fullt av småbarn, bare kan overta undervisningen, og vips så er alt som før. Hvem bestemte det? Hvem spurte oss foreldre?

Tre timer hjemmeskole hver dag, er ikke praktisk mulig for mange. OK? Det fungerer ikke, for jobber må gjøres, regninger betales, huset må støvsuges hele tiden når alle er hjemme, og det er alltid en som roper på mamma og trenger plaster. Det blir ikke bedre av at NRK graver frem en flinkisfamilie-a-la-NordKorea, som synes «hjemmeskole går kjempefint!» You are not helping!

Det viser seg også at » digital hverdag» fører til sløve unger med firkanta øyne, og konstant krangel om hvem som skal ha mobil, iPad, data og TV. Og avisartikler med familier som «elsker digitale løsninger» bare provoserer. Fint for dere, men ikke for oss, OK? Vi trekker heller mot 70-tallets, «ut og lek», eller kortspill og brettspill – og vi er ikke alene. Her er poenget:

Ha respekt for at voksne folk gjør ting på sin måte

Hver familie i Norge er unik, og derfor må hver familie få håndtere kinasyken på sin måte, som passer dem best. Samfunnet er ikke normalt, unntakstilstand krever unntak, og det har alle andre å respektere. OK? Flommen av råd og tips virker nå bare påtrengende, og viser en (sikkert uten intensjon) mangel på tillit. Det begynner å irritere i stedet for å varme, og nå hører jeg stadig flere ymte det samme: «Bare slutt å mase, OK!!??».

Ja, situasjonen er noe dritt, men slapp av. Vi er voksne. Vi har kontroll. Og etter tre uker har vi all informasjonen vi trenger. Det går bra. Dette går over. OK? Vi trenger ikke flommen av tips om hva vi skal gjøre, hvordan vi skal gjøre det, og når vi skal gjøre det. Vi trenger ikke råd om «slik snakker du med barna dine om korona-krisen» for barn er forskjellige, og vi vet hvordan vi snakker med unga våre – vi har nemlig kjent dem siden de ble født.

Vi, ansvarlige, voksne familiefolk følger samme fremgangsmåte som med klimahysteriet: «Slapp av lille venn. Dette er ikke noe du trenger å bekymre deg for, og vi voksne har full kontroll». Slik oppdrar man barn: Man gir dem trygghet og en bekymringsløs barndom, uansett hva som rammer oss voksne.

Problemet er at i Norge tar mange det for gitt at voksne også må oppdras. Det har ikke barn godt av. Ikke voksne heller.

Hvis du synes Kent satte skapet på plass: