Kveldens nyhetssendinger her i Storbritannia fikk brått et veldig personlig preg. Boris Johnson er overført til intensivavdelingen etter å ha fått pusteproblemer. Vi kunne ikke engang forestille oss ideen for bare 4-5 timer siden. De vanligvis hardbarkede journalistene som Sky News Beth Rigby og BBCs Laura Kuenssberg så bekymrede og usikre ut og Dominic Raab så både sjokkert og tafatt ut på én gang der han måtte svare på spørsmål om hvem som nå leder landet. Han har ikke vært i kontakt med Boris Johnson siden lørdag.

Politiske uenigheter blir skjøvet til side, for alle liker Boris, også de som er uenige i politikken hans. Det renner inn med ønsker om god bedring fra alle hold og alle verdens kanter.

Boris Johnson er i skrivende stund ikke lagt i respirator. Han er ved bevissthet og har fått fire liter med oksygen. Vanligvis gis det 15 liter med oksygen på intensivavdelingene.

Sist gang jeg opplevde en liknende felles samlende følelse blant britene må ha vært i 1997 da prinsesse Diana døde. Det føltes både uvirkelig og personlig, selv for alle oss som aldri hadde møtt henne. Nå sitter vi her med den samme følelsen for Boris. Coronavirusets potensielle dødelighet ble ikveld personifisert også for de som ikke har venner eller familie på sykehus. Og nå er vi engstelige både for Boris og hans gravide partner, Carrie Symonds, som må ha det aldeles forferdelig.

De forsikrer oss om at Boris Johnson er i de beste hender. Men alle vet at det er kun hans egen kropp som til syvende og sist kan bekjempe viruset, så folk blir ikke beroliget av slike meldinger. Alle ser hvor mange som dør hver dag. Det er kun 50 prosent som overlever coronaviruset på intensivavdeling. Dette viruset diskriminerer som kjent ikke. Vi er blitt redde nå.

Det er nok mange som har gjenopptatt barndommens aftenbønn i disse tider hvor hele verden er blitt snudd opp ned i løpet av den siste måneden.

Vi håper det beste for Boris.