Giotto, Jesu inntog i Jerusalem, Scrovegni-kapellet, Padova.

Palmesøndag innleder den kristne påskehøytiden. Dagen hører ikke med til frelsesbegivenhetene på samme måte som skjærtorsdag, langfredag og 1. påskedag, men Jesu inntog i Jerusalem markerer at nå er Guds sønn på vei inn i byen hvor han skal fullføre den planen Treenigheten hadde lagt for redde mennesket.

Den jødiske påskefesten samlet tusener av jøder som kom sammen for å feire utgangen av Egypt, samt å oppleve den store forsoningsdagen hvor siste års synder ble utslettet. Byen Jerusalem var virkelig i begivenhetenes sentrum.

Alle fire evangelistene skriver om denne dagen (Matteus 21,1-10; Markus 11,1-11; Lukas 19,28-40 og Johannes 12,12-19).

Da Jesus og disiplene var på vei mot Jerusalem og nærmet seg Oljeberget, ba han disiplene om å gå inn i en landsby og finne et esel og en eselfole. Jesus ønsket å ri ned fra Oljeberget og inn i Jerusalem, og han valgte et esel, ikke en hest som vi skulle tro var naturlig. Profeten Sakarja i det gamle testamentet hadde skrevet (9,9) at Israels konge skulle ri inn i Jerusalem på et esel. Eselet skulle vise at denne kongen var ydmyk og ikke krigersk av natur. Jesus som en frelserkonge kommer ikke med krig, men med fred.

Det er imidlertid ikke grunn til å tro at Jerusalems innbyggere forstod denne symbolikken. De som stod lang langs ruten Jesus red, tok kappene sine eller palmegreiner og la de på veien hvor han kom. Det var datidens røde løper, og de håpet Jesus var den som skulle fri dem fra romernes herredømme.

Men Jesu rike er ikke av denne verden. Og kristendommens budskap har aldri vært at alle problemer skal bli løst dersom du bare omvender deg og tar imot Jesus Kristus.

Det var prestene som var mest utsatt under svartedauen. De opptrådte ofte som både lege og sjelesørger. Da tuberkulosen rammet Norge med full kraft i 1920-årene, var det en kvinne i Ryfylke som på én vinter mistet ektemann og tre sønner, og vinteren var så streng at de ikke kunne gravlegges. De ble derfor ble liggende i sjøhuset til våren kom, men ingen anklaget Gud eller myndigheter for det som skjedde. For hundre år siden tenkte vi annerledes om disse tingene enn vi gjør i dag. Det er grunn til å tro at vi tålte mer.

Kristen tro handler om tillit og gleden over å få leve et liv som Gud ønsker. En misjonær fortalte meg hvordan folk i et land hvor han hadde virket, fikk bedre levestandard da de ble kristne. De sluttet nemlig å misbruke alkohol, kjøpe sex og spille bort pengene. De tok ansvaret for seg selv og sin familie, ofte er det ikke mer som skal til.

Den engelske filosofen John Locke (1632–1704) skal ha sagt at staten ikke må ta så stort ansvar for menneskers liv at de også tror at den har ansvaret for deres evige liv. Det var som om han advarte mot vår egen tid.

Sekulariseringsprosessen har mange konsekvenser, og en av dem synes å være at vi ikke lenger forbereder oss på hverken en mulig problematisk framtid, eller på et evig liv. Det er som om vi har sluttet å tenke på disse tingene.

Det er jo et unektelig paradoks at tidenes rikeste samfunn synes å knele uten en måned eller to med ordinær økonomisk aktivitet. Vi har lagt våre liv i statens hender, men ikke bare våre økonomiske bekymringer, også etiske spørsmål lar vi staten avgjøre. Og det gjelder ikke bare enkeltindivider. Selv kirkesamfunn hevder de ikke kan overleve uten statens støtte.

Det er knapt noen som spør hva denne avhengigheten gjør med oss som mennesker. For staten er ingen trofast og forutsigbar herre å tjene, og det å basere våre liv på statens omsorg og veiledning, kan vise seg å være fatalt både for individer, organisasjoner og nasjoner.

Palmesøndagen minner oss på at Gud har andre planer. Hvilket rike skal vi basere oss på? Et som kan falle, eller et som består?

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!