En mann går forbi Teatro Real i Madrid søndag 5. april. Foto: Juan Medina/Reuters/Scanpix

Fugler er ikke akkurat kjent for fremragende kognitive evner, dinosauretterkommere som de visstnok er. Svarte svaner inntar likevel en spesiell plass i logikkhistorien. De er anerkjente eksempler på at induksjon ikke er pålitelig, intet mindre. Dette lyder sikkert som kaudervelsk for mange, og dessuten absolutt uten betydning for daglig liv og alminnelige problemer. Men en slik slutning ville være grovt feilaktig: Vi erfarer nettopp i disse dager (koronaepidemien!) hvordan svarte svaners vingeslag vifter vekk både helsemessig og økonomisk trygghet med en effektiv nådeløshet som for bare en måned siden var utenkelig. La oss ta det hele langsomt og forsiktig, for det er virkelig en historie vel verdt å grunne over. Ikke minst inneholder den sårt tiltrengt lærdom om hvor fåfengt det er å gå ut fra at morgendagen alltid vil ligne gårsdagen.

Induksjon og deduksjon er våre to hovedsakelige tankesett for å oppnå forhåndskunnskap om fremtiden. Deduktiv metode innebærer at vi slutter fra generell forståelse til utsagn om enkelttilfeller; vi kjenner eksempelvis en logisk nødvendig matematisk regel og kan ved hjelp av denne løse et regnestykke. Resultatet er absolutt sikkert så sant vi bare tenker rett og ut fra relevante premisser, men til gjengjeld har deduksjon et svært begrenset bruksområde, nemlig i møtet med problemer av logisk-matematisk natur. Vi betaler for sikkerheten med snever anvendelighet, skulle man kunne si.

Induktive slutninger går i motsatt retning; her samler man informasjon om en rekke enkelttilfeller for ut fra dette å si noe generelt. Hvis du for eksempel opp gjennom livet har sett tusenvis av hvite svaner, men ingen av andre farger, så konkluderer ti av ti observatører med allmennutsagnet: Alle svaner er hvite.

Problemet med slike slutninger, den «logiske skandalen» forbundet med dem for å sitere en av de store innen feltet, er at det ikke finnes ens antydning til tankemessig nødvendighet mellom observasjonen av et stort antall hvite svaner i går og forventningen om at også morgendagens svane vil ha samme farge. Sagt på en annen måte: Kun erfaringen eller vanen (altså informasjon oppnådd ved induksjon) finnes som argument for at vane og erfaring er pålitelige nøkler til forståelse av fremtiden. Slikt er skrale greier, naturligvis; en «pålitelighet» som ikke har støtte utenfor seg selv, hviler på leirgrunn. Ett eneste eksempel på det motsatte av det vi forventet (hvilket kalles en falsifikasjon innen fagspråket) er tilstrekkelig for å knuse generaliteten av en induktiv sammenheng.

Slikt skjer da også med ujevne mellomrom, og det er her de svarte svanene kommer inn med full logisk – eller skulle jeg si ornitologisk? – tyngde. I Australia oppdaget man nemlig en type svaner som er svarte, og dermed sprakk også dén induktive sammenhengen. Siden er begrepet «svarte svaner» (enhver med sans for bokstavrim bør holde seg for god til å bruke alternativet «sorte» i denne sammenhengen!) blitt til en allmennbetegnelse på slike uforutsette foreteelser som bringer til brått opphør tilsynelatende stabile og sikre utviklinger eller sammenhenger. Ikke minst innen finansverdenen inntrer med ujevne mellomrom eksempler på at «noe skjer» – og like uventet hver gang – som resulterer i at aksjekurser stuper og kriser utløses. Plutselig fantes ingen jevn oppgang lenger, med ett var gårsdagens regler og sammenhenger uvirksomme og verdiløse som prediktorer for morgendagen, og dermed tapes formuer mens selvmordsratene går gjennom taket.

Men økonomien er naturligvis ikke det eneste menneskelige virkefelt som iblant rammes av massive trendbrudd. Da er vi kommet frem til kronen på verket eller svanen slik det ble formulert i overskriften, for corona betyr krans eller krone på latin, og det er nettopp koranavirus’ virke som svart svane i det moderne samfunnet som er vårt tema. Denne viruspandemien (en pandemi er en epidemi med global utbredelse) har vist seg å være en totalt uforutsett gamechanger som er i ferd med å snu opp ned på livene våre. Hva resultatet blir på den andre siden, altså etter at smitten har rast fra seg, vet ingen i dag.

Denne nye svarte svanen viser enda en gang at det eneste vi kan være helt sikre på, er at tilværelsen er grunnleggende usikker, at vi hele tiden må forvente oss det uventede; kort sagt, at det plutselig kommer en morgendag som viser seg å bli helt annerledes enn dagene var før. Historien forteller oss at trendbrudd skjer, at vår vanetenkning rett som det er innebærer alvorlig misvisning eller forventningsfeil. Erfaringen, som altså var det sterkeste argumentet for brukeligheten av induksjon som metode, viser andre ganger at hovedregelen er full av unntak. Hvordan forholde seg til slik innsikt?

Det er to ting vi kan og bør gjøre. Først og fremst må vi se til å venne oss av med den slendrianmessige selvovervurderingen som ligger til grunn for vår uberettigede tiltro til egne induksjonsevner, altså at vi kan ekstrapolere (fremskrive) eksisterende utviklingstendenser langt inn i fremtiden og slik få pålitelig kunnskap om hvordan livet en gang vil bli. Om og om igjen gjør vi det, og om og om igjen blir det feil. Ikke alltid – det er ikke det jeg hverken sier eller mener, så vennligst ikke karikér påstanden -, men ofte nok og i viktige nok situasjoner til at vi må være tillatt å trekke litt kaldklokt på skuldrene av besserwisseres utlegninger om hvordan fremtiden kommer til å arte seg. Før vi vet ordet av det, er bunnen falt ut av aksjemarkedet, en krig har begynt, Sovjetunionen har implodert og blitt borte, folk fra fremmede kulturer trenger seg inn i ditt fedreland eller en ukjent sykdom eter seg gjennom verdensbefolkningen og skaper massiv helsemessig og økonomisk ugreie. Det eneste vi sikkert vet om fremtiden, er at den ikke blir som forventet.

Det andre er at vi alltid må betale forsikringen, både på individnivå og som samfunn. Med forsikring mener jeg selvsagt nå ikke bare vår årlige premie til If eller lignende selskaper, men at vi holder oss med robuste reserver slik at vi er iallfall sånn noenlunde i stand til å takle det meste av mulige krisescenarier. Naturligvis koster slikt penger som kan kjennes surt å måtte legge ut så lenge vi seiler i vennlig medvind og alt er behagelig og fint, men du verden som det betaler seg når uværet og stormen blåser opp og alt plutselig faller i hodet på oss. Da viser det seg at eksempelvis kornlagre, tilgang til nok viktige basisvarer og medisiner produsert i eget eller i det minste vennligsinnede og pålitelige land, tilstrekkelige sykehusressurser og svært mye annet blir avgjørende for hvordan samfunnet klarer seg. Intet av dette kan stampes opp av bakken den dagen katastrofen rammer, like lite som det er tilstrekkelig å etablere brannvesen når flammene allerede slikker byens tak.

I mange tiår etter krigen var løftet «aldri mer niende april!» levende i folket. Så glemte man, for dé er alltid i flertall som helst ikke vil tenke på ubehagelige ting. Og myndighetene – som representerer nettopp den samme glemsomme og håpefulle majoriteten, det er derfor de sitter med makten -, førte på mange måter an i prosessen. Det var mennesker med klatremusskvaliteter  – en tiøring legges i Torbjørn Egners himmelske kopp som takk for en like uforlignelig som treffsikker etisk fabel – som styrte. De som sier vennlige og gode ting som folk gjerne vil høre, blir alltid de mest populære.

Uansett: Nå er nå og vi sitter med den ledelsen vi har på alle nivåer, fra statsminister Solberg og nedover. Selvfølgelig ønsker jeg styresmaktene all mulig lykke til med å styre samfunnsskuta gjennom korona-stormen, samtidig som jeg skal prøve ikke å legge for mye vekt på de feilgrep (stikkord: Fengsel for å tilbringe tid på egen hytte?!) som også uvegerlig kommer. Det kuinne vorre verre synger Halvdan Sivertsen, og i dette har han uomtvistelig rett. Innsikten får være stammen i vår trøst i disse tider både hva ledelsesmannskap og svart svane angår. Vi får håpe og be om at også de mektige står han av uten alt for mange krumspring.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her