Foto: Facebook.

I et brev som EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen onsdag skrev til italienerne i La Repubblica, la hun for dagen stor verbal velvilje overfor Italias anmodning om unionens solidaritet og felles anstrengelser for å relansere Europa etter koronakrisen.

Fredag fikk hun svar, også det i La Repubblica, av den italienske statsminister Giuseppe Conte. Han mener at EUs ambisjoner for tiden etter koronaen er altfor puslete, og virker ikke påfallende optimistisk på vegne av unionens fremtid. Nå er det briste eller bære for EU, hevder Conte, men han aner tanker som ikke er et fellesskap verdige.

Kjære Ursula,

Jeg satte stor pris på den følelsen av nærhet og deltagelse som forleden inspirerte dine ord her i avisen. Du henvendte deg til vårt nasjonale samfunn, og i særdeleshet vårt helsepersonell, som med stor oppofrelse og ansvar er travelt opptatt i denne nødsituasjonen. Det du sier, viser at italienernes viljestyrke har gjort inntrykk på alle på tvers av landegrenser. Og dette leder oss til de overveielsene som er mest presserende nå: Hva er Europa rede til å gjøre, ikke for Italia, men for seg selv?

I disse dagene har jeg ofte tenkt på hvordan den katastrofen vi befinner oss i, krever en ekstraordinær respons, for den pågående krisens vesen og egenskaper er av en art som setter selve det europeiske fellesskapet i fare. Vi har ikke noe valg, og utfordringen er denne: Vi er kalt til å gjøre et kvantesprang som kvalifiserer oss som union vel så mye politisk og sosialt som økonomisk.

Italia vet at tankene som kan måle seg med denne epokale utfordringen, ikke bare kan hentes fra de økonomiske lærebøkene. Dette kapitlet i historien må skrives med solidaritetens blekk. Det er historien om land som setter seg i gjeld for å forsvare seg mot et onde som ikke er deres skyld, for å beskytte sine egne samfunn og redde samfunnsmedlemmenes liv, ikke minst de svakestes, samt for å verne om sin økonomiske og sosiale tekstur.

Som du selv minner om, var det ikke noe å se til den europeiske solidariteten i løpet av de første dagene av denne krisen, og nå er det ikke mer tid å miste.

Vi stiller oss positive til EU-kommisjonens forslag om å bære noe av kostnadene som de nasjonale regjeringene går i møte for å finansiere inntekten til dem som i denne vanskelige fasen er midlertidig uten jobb, med planene for «Sure»-ordningen på 100 milliarder euro. Det er et bra initiativ, for det ville gjøre det mulig å utstede europeiske obligasjoner til en verdi av opp mot 100 milliarder euro, til statlige garantier på rundt 25 milliarder euro.

Men ressursene som kreves for å opprettholde helsevesenet, garantere kortsiktig likviditet til hundretusenvis av små og mellomstore bedrifter, trygge sysselsettingen og de selvstendig næringsdrivendes inntekter, er mye større. Og dette gjelder helt sikkert ikke bare Italia. Derfor må vi gå lenger.

Andre internasjonale aktører, som USA, er i ferd med å gjøre en finanspolitisk innsats uten sidestykke, og som italienere og europeere kan vi ikke tillate oss å tape i kampen om gjenoppbyggingen av våre økonomier, ei heller i den globale konkurransen.

Når man utkjemper en krig, er det tvingende nødvendig å støtte alle anstrengelser for å vinne, og ta i bruk alle virkemidler som behøves for å få fortgang i gjenoppbyggingen.

I den forbindelse har jeg i løpet av de siste dagene lansert forslaget European Recovery and Reinvestment Plan. Det handler om et modig og ambisiøst prosjekt som krever felles finansiell støtte, og derfor trenger nye instrumenter som European Recovery Bonds: europeiske myndighetsobligasjoner som tjener til å finansiere den ekstraordinære innsatsen som Europa må gjøre for å reparere sin sosiale og økonomiske tekstur. Som jeg allerede har presisert, er ikke hensikten med disse verdipapirene på noen måte å fordele gjelden som våre land har fra før, ei heller å forplikte borgerne av noe land til å betale en eneste euro av andre lands fremtidige gjeld.

Det handler snarere om fullt ut å utnytte «ildkraften» hos den europeiske familien, som vi alle er medlemmer av, for å gi støtet til et stort felles prosjekt for støtte og relansering av økonomien vår, samt for å sikre familier, bedrifter, barn og arbeidere en verdig fremtid.

Etter det forrige EU-toppmøtet den 26. mars gav vi oss to uker til å ta opp denne utfordringen. Det tekniske utredningsarbeidet som jeg har hatt anledning til å se, virker dessverre ikke på høyde med oppgaven som historien har gitt oss.

Man fortsetter å insistere på bruken av tiltak som er totalt utilstrekkelige overfor målene vi må etterstrebe, tatt i betraktning at vi har å gjøre med et epokegjørende sjokk som gir de samme utslagene overalt, og ikke avhenger av enkelte staters opptreden.

Det er på tide å sette seg større ambisjoner og vise større samhold og mot. I stormen fra koronaviruset som rammer alle, er det ikke en redningsbøye til Italia som behøves. Det trengs en solid europeisk livbåt som bringer landene våre i sikkerhet. Vi ber ingen om å ro for oss, for vi har sterke armer.

«Beslutningene vi tar i dag, vil bli husket i årevis. De vil gi form til morgendagens Europa», skrev du i brevet ditt. Jeg er helt enig. 2020 vil bli et vannskille i EUs historie. Alle institusjonelle aktører vil bli avkrevd regnskap, også av etterkommerne, for sine standpunkter og handlinger. Det er bare hvis vi er modige og vi virkelig ser på fremtiden med solidarisk og ikke egoistisk blikk, at vi vil huske år 2020 som året da den europeiske drømmen ble født på ny, og ikke da den ble knust.

Dersom EU ønsker å være en relevant geopolitisk enhet i fremtiden, behøver unionen åpenbart mer fremsynte og mindre snevre ledere enn den har i øyeblikket. Det er ikke stort EU har fikset særlig bra de siste ti årene, hva enten det gjelder finanskrisen, migrasjonsbølgen eller Brexit-prosessen.

Hva slags forhåpninger kan egentlig settes til at EU reiser seg som en fugl Føniks?

Conte har et pragmatisk og usentimentalt forhold til EU, men legger likevel for dagen mer vidløftige visjoner på unionens vegne enn nominelt svorne europeister som Angela Merkel. Det er liten tvil om at den italienske statsministerens tanker har god klangbunn både i Frankrike og Spania.

Det er som om EUs overlevelse som noe annet enn en papirtiger avhenger av Macrons evne til å overtale Merkel. Det er jo litt av en tråd å henge i.