Studentene er privilegert og tar det som et tegn på at de kan stille krav. Studentradikalismen på 60-tallet dannet skole. De filosofistuderende var opptatt av politikk i februar 1969. Nå handler det mest om penger. Foto: Ivar Aaserud/Scanpix
Regjeringens korona-pakke til studentene har fått en svært negativ mottakelse blant dem krisetiltakene er ment å hjelpe.
Det er ikke noe nytt. Studentene er oppskriftsmessig og alltid misfornøyd med det staten tilbyr for å få flere til å studere og lette vilkårene for dem som gjør det.
Vi husker en situasjon fra 1972. Bratteli-regjeringen hadde pådratt seg de studerendes vrede. Studenter i Oslo samlet seg i store skarer foran Kirke- og undervisningsdepartementet, som ble bestyrt av Bjartmar Gjerde. Demonstrantene forlangte at statsråden skulle hoppe ut av vinduet fra 8. etasje i høyblokken og ropte hest og taktfast: «Hopp, Bjartmar! Hopp, Bjartmar! Hopp, Bjartmar!». Det var takken for at enda flere, og ikke bare de velståendes avkom kunne ta akademiske studier. Og så sa oppførselen mye om at akademisk dannelse var et forsømt fag – den gang også.
Nå er det Henrik Asheim, statsråd i Kunnskapsdepartementet med ansvar for forskning og høyere utdanning som er studentenes skyteskive. Han anklages nå for å ha gitt studentene «et slag i trynet». Regjeringens rause håndsrekning omtales som en «drittpakke». Vi har også sett enda eklere uttrykk, som vi avstår fra å videreformidle.
Hva er det så Regjeringen har gjort for å lette den situasjonen som koronaen har skapt for studerende ungdom? Det er ikke så rent lite.
* Studentene får utbetalt lån og stipend for mai og juni allerede nå i april.
* Studenter med særlige behov kan søke om å få lånt inntil 26 000 kroner ekstra.
* Søknadsfristen for inneværende semester flyttes til 15. april, slik at studenter som egentlig ikke hadde tenkt å søke Lånekassen om lån likevel kan gjøre det.
* Korona-lånet kommer på toppen av dagens ordninger. Dette kommer også dem til gode som allerede har nådd det maksimale av hva som kan lånes i Lånekassen.
Studenter som måtte frykte for ikke å klare seg gjennom semesteret fordi deltidsjobben ikke lenger er der, har utstyrt seg med innbilt frykt. De får kontante penger til livsopphold ut semesteret.
Studentene forlanger imidlertid at krisepengene burde vært gitt som stipend og ikke som lån. Arbeiderpartiet har for å score billige, men uansvarlige poeng også hengt seg på dette kravet. Dette er et urimelig forlangende. Med dagens lave rentenivå vil forrentning av et ekstra lån være svært overkommelig – en drøy hundrelapp i måneden.
Studiefinansieringen er lagt om i flere omganger. Jens Stoltenbergs regjering med Trond Giske som ansvarlig statsråd satte frister for tidsforbruket for å avlegge akademiske grader. Solberg-regjeringen strammet ytterligere til. Hvis en grad ikke blir fullført på normert tid, vil ikke lenger 40 prosent av studielånet omgjøres til stipend.
Det er ikke studenter som skal betale tilbake studielån, men fremtidens lønnsvinnere. De fleste går over i godt betalte jobber med lønn over gjennomsnittet og i mange tilfelle himmelhøyt over andre. I tillegg til at staten har bekostet studiene deres, blir de privilegert også lønnsmessig. De har derfor samlet sett lite å klage over.
Studentene bør også se til lærlingene i arbeidslivet, som i sammenligning blir mer stemoderlig behandlet. De får verken stipend eller subsidiert husvære.
Regjeringen tar i sin krisepakke godt vare på studentene, men reaksjonene tyder på at det det gamle ordtaket «Utakk er verdens lønn» fortsatt har gyldighet.
Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!
