Oversiktsbilde over Johan Sverdrup feltsenter, som ble åpnet offisielt tirsdag 7. januar 2020. Johan Sverdrup er det tredje største oljefeltet på norsk sokkel, med forventede ressurser på 2,7 milliarder fat oljeekvivalenter. Foto: Carina Johansen / NTB Scanpix
Grønne og grønnflekkete politikere ellers har ved koronaens hjelp fått demonstrert for det norske folk hva som blir følgene av det mye omtalte «grønne skiftet».
De bør være viruset takknemlig for endelig å ha fått konkretisert sitt luftige selvbedrag om å legge industrisamfunnet i grus og erstatte det med noe ukjent. Pandemiens følger for norsk nærings- og arbeidsliv er nemlig en virkeliggjøring av grønne og grønnspraglete politikers hallusinasjoner. 300.000–400.000 ledige og permitterte er en forsmak på hva folk har i vente om grønn politikk virkeliggjøres.
Olje- og gassnæringen skal avvikles. Der går minst 200.000 arbeidsplasser dukken fordi også leverandørindustrien og tilknyttede servicenæringer mister sitt marked og driftsgrunnlag.
Havbruksnæringen har lenge vært en torn i øyet på grønne drømmere. Når laksenæringen avvikles, går nye 25.000 arbeidsplasser tapt. Gruvedrift er pyton. Skogen skal vernes for å råtne på rot, og ikke være råstoff for industriell produksjon. Metallproduksjon ved bruk av ren norsk elkraft skal pålegges så store miljøavgifter at den må avvikles. 15.000 arbeidsplasser i aluminiumindustrien vil forsvinne.
Vare- og persontransport skal over på tog, men skinnegangen dekker bare deler av landet. Det tar tid å bygge nye togstrekninger. Ringeriksbanen fra Sandvika til Hønefoss ble stortingsvedtatt for 25 år siden, men ennå er det ikke tatt et eneste spadestikk. Dagens jernbanelinjer har rett og slett ikke plass til flere tog. Derfor går stadig mer av godstransporten over fra bane til bil.
Grønn politikk vil ramme norsk vareeksport katastrofalt. Dermed reduseres også inntjeningen av fremmed valuta. Som sentralbanksjef Øystein Olsen har påpekt en rekke ganger: Uten inntekter fra olje og gass vil Norge mangle valuta for å dekke importen utenfra. Vårt forbruk av utenlandske varer og tjenester skal ikke betales med norske kroner, men med euro og dollar. De må tjenes ved eksport før de kan brukes.
Når Norge i mange etterkrigsår hadde rasjonering av alt fra kaffe og kakao til bananer, nylonstrømper og personbiler, var det fordi norsk vareeksport ikke var stor nok til å finansiere fri import og fritt salg av importvarer. Valutainntektene ble i mange år særlig tilgodesett landets gjenreisning og utvikling av næringslivet.
Men selv de enkleste resonnementer om at verdier må skapes før de kan forbrukes, preller av på de grønne som vann på gåsa. Oljefondet vil raskt gå over styr når de grønne får anledning til å utporsjonere grunnkapitalen til klimatiltak og andre grønne hobbyer.
Og så vil jo grønn politikk gå ut over de grønne selv. Så godt som alle grønne er ansatt i det offentlige eller finansiert av staten. Offentlige kasser vil med grønn politikk og sviktende verdiskapning mangle penger. Grønn politikk vil rasere offentlig sektor og forkorte offentlige lønningslister noe grassat.
Når de grønne og de grønnspraglete blir spurt om hva som ligger i begrepet «Det grønne skiftet», blir de tause. Vi får høre politisk tungetale og innøvde fraser. Hele forestillingen om grønt skifte er et underutviklet sansebedrag.
Det alvorlige er at grønt politisk virus også har besmittet andre partier. I Høyre er det voksende uvilje mot oljenæringen og økende sans for å gi næringen sluttdato. Ap er på vikende front. Det brer seg i det politiske miljø en uvilje mot verdiskaping.
Det er tid for å istemme den gamle bønnen: Gud bevare Kongen og fedrelandet!
