Utbyggingen av det som skal skulle bli et fullskala CO2-renseanlegg på Mongstad er/var så langt i rute, konstaterte miljøvernminister Erik Solheim da han besøkte anlegget 16. oktober i 2008. Vi venter fortsatt på månelandingen. Foto: Marit Hommedal / SCANPIX
Opposisjonen på Stortinget har jekket krisepakken som finansminister Jan Tore Sanner (H) la fram sist fredag kraftig opp. Nå skal også investeringer i fangst og lagring av CO2 fremskyndes, og skal senest inn i statsbudsjettet for 2021 – selv om det er et blindspor, og ikke virker.
Det beviste Stoltenbergs pinlige «månelanding» fra 2006, hvor man sløste bort nær åtte milliarder kroner til ingen annen nytte – annet enn å advare mot å prøve igjen. Grønne fanatikere er imidlertid hinsides pedagogisk rekkevidde.
Karbonfangst: Virkningsløs sløsing som tverrpolitisk prinsipp
Norge har lenge hatt et fullstendig dysfunksjonelt arbeidsmarked hvor trygdede og offentlige stillinger vokser rask. Etter korona-krisen vil Norge i enda større grad nærme seg en vernet bedrift gjennom å produsere liksom-industri til astronomiske kostnader. Det er altså opposisjonen med Ap, SV og Sp som har presset gjennom en raskere satsing på CCS, og industrien er med på det, fordi det er økonomiske incentiver involvert, og skattebetalerne tar regningen.
En ny og enda mer kostbar «månelanding»
CCS står for Carbon Capture and Storage, eller karbonlagring på norsk, og innebærer at man skal skrubbe ut CO2 fra industriprosesser og lagre den i bakken så den ikke «koker kloden». Dette blir ofte fremstilt som å være et fremtidig «industrieventyr», men bare for å gjøre det krystallklart hva denne sinnssyke planen innebærer:
Først skal man sette opp karbonfangst-anlegg ved eksisterende industri, for å fange CO2 til ekstreme kostnader. Planen er imidlertid IKKE å selge CO2-produktet som CCS-industrien produserer. Nei da. Planen er å BEGRAVE industriproduktet i bakken, til nye astronomiske kostnader. Og dette skal vi «leve av etter oljen» … ifølge de grønne geniene på Stortinget.
Enhver som ikke lider av langt fremskredet klimaforgiftning, forstår at dette er en kostnadskjede, og ikke er verdikjede – og den kan bare opprettholdes gjennom ekstreme og evigvarende subsidier fra skattebetalerne – hvis man overhodet får det til å fungere. Det stopper imidlertid ikke «ambisjonene»:
Formålet med fullskala CO2-fangst og -lagring i Norge er ikke bare å gjennomføre det surrealistiske «lavutslippssamfunnet». Man ønsker også å bidra til utvikling og demonstrasjon av CCS-teknologi som verden overhodet ikke trenger. Det finnes nemlig allerede 19 fullskala CCS-prosjekter i drift i verden, og flere land driver med samme forskning, utprøving og bygging – dermed fremstår det som uforklarlig hvorfor akkurat Norge også må finne opp dette våte kruttet på nytt. Det er noe manisk over det hele.
Tre store og kostbare prøveprosjekter, med evig røde tall
Man har pekt ut tre områder som skal gå i bresjen for dette tøvet. Klemetsrud-anlegget i Oslo, Norcem og Yara Herøya – og hvis man lykkes, er det beregnet at satsingen vil kutte om lag 1,5 millioner tonn CO2 hvert år – altså så godt som ingenting. Norge slipper ut rundt 50 millioner tonn CO2 årlig, som utgjør anslagsvis en promille av verdens utslipp av livsviktig plantenæring.
Gassnova og Gasscos mulighetsstudie viser at investeringskostnadene for en full CO2-fangstkjede er mellom 7 og 12,6 milliarder kroner, fordelt over tre år, som byggeperioden er estimert til, avhengig av antallet fangstkilder. Årlige forventede driftskostnader er anslått til mellom 350 og 890 millioner kroner.
Og hele prosjektet er fullstendig unødvendig, totalt forgjeves, og nå har venstresiden fått fremskyndet galskapen. Gjett hvem som må betale for det?
Les også:
Månelandingen har kostet 9,6 milliarder kroner … men det er bare så langt. (VG, 27.11.12)
Kjøp Kent Andersens bok fra Document Forlag her!
