Erna Solberg og Olaug Bollestad (t.h.) er mer opptatt av å sikre verdens korn og frø i et lager i tilfelle en global katastrofe enn av selvbergingen til det norske folk. Bollestad tror at «forsyning går som normalt, også i kriser». Med seg til Longyearbyen har de Ghanas president Nana Addo Dankwa Akufo-Addo, datoen er 25. februar. Da var korona-epidemien på full fart mot Norge. Foto: Lise Åserud/Scanpix.
Norge importerte 61 prosent av alt matkorn i fjor, og har siden 2003 vært uten beredskapslagre for matkorn. Det gjør landet sårbart, mener Lars Fredrik Stuve. Stuve er bonde og tidligere leder for Norske Felleskjøp. Han peker på at manglende beredskapslagre og stor import gjør Norge utsatt dersom handelen blir rammet. I 2019 var 39 prosent av matkornet, hvete og havre, produsert i Norge. Resten ble importert, ifølge tall fra Landbruksdirektoratet. – Dette gjør oss sårbare om det skulle bli avskjæring av importmulighetene, sier Stuve til Klassekampen. Han anslår at det koster mellom 30 og 40 millioner å sørge for å ha fire måneders forbruk på lager. Per Olaf Lundteigen i Senterpartiet mener det er et problem at den norske beredskapen er basert på forutsetningen om at handelen med mat fungerer. – Jeg tror denne pandemien vil føre til et før og etter i synet på norsk matvaresikkerhet, sier Lundteigen. Landbruks- og matminister Olaug Bollestad (KrF) skriver i en e-post til Klassekampen at matberedskapen er basert på at produksjon og forsyning går som normalt også i kriser. «Selv i denne verdensomspennende koronakrisen ser land viktigheten av å opprettholde varehandel og forsyning med matvarer. Det er per nå ingen nedstengning av kornmarkedene, og omsetningen i kornmarkedet pågår som normalt», skriver hun. (NTB 23. mars)
Korona-pandemien har avslørt hyperglobaliseringens uhyggelige virkninger
Globalismen har i Norge også som parallell vist oss at det ikke er sentralistiske og byråkratiske bestemmelser som best forebygger virusspredning, men strenge og håndterbare vernetiltak ut fra lokale forhold og forutsetninger.
Når tallet på koronatilfeller i Nord-Norge er langt lavere i forhold til folketallet enn på det sentrale Østlandet, er det neppe fordi nordlendinger er mer motstandsdyktige enn urbaniserte østlendinger. Nordland ligger helt nederst på den nasjonale statistikken over dem som er påvist smittet. Midt-Norge er også under gjennomsnittet.
Mange kommuner bryr seg ikke om regjeringens og Helsedirektoratets råd. De vet at folk bor lokalt – og smittes lokalt. Folk smittes verken globalt eller nasjonalt. De får overført viruset der de bor og ferdes – og ved å holde smittebærere borte, blir smittefaren redusert.
Mosjøen og Mo i Rana har til sammen 40 000 innbyggere og hadde mandag til sammen 2 – to – smittede. Med samme utbredelse som i Viken fylke ville det vært 45 og med utbredelse à la Oslo 75 koronarammede i de to byene i Nordland.
Forvaltningens arbeidsfordeling må være slik at staten tar seg av det ytre vern ved å kontrollere ferdselen inn til Norge, og så får kommunene sikre sine egne innbyggere. Det er jo kommunene som etter smittevernlovens § 4 har ansvaret for smittevernet og lovmessig autoritet til å treffe nødvendige tiltak på egen hånd.
Men staten er en dårlig grensekontrollør ved ikke å avvise asylsøkere. De kan være smittebærere, men ønsket om å islamisere fedrelandet trumfer folkehelsen.
Pandemien må bli en øyeåpner for sentralistene i norsk samfunnsliv. Det er sentraliseringen som er problemet – også her.
Det måtte en virusepidemi til for at vi skulle se hvordan globaliseringen kommer til kort når den settes på prøve. Finanskrisen i 2008 burde satt en stopper for globalismen, men gjorde det ikke. I stedet ble ubalansen forsterket og internasjonaliseringen av vareproduksjon og verdikjeder trappet opp.
Dette har i mange land ført til kritisk mangel både på medisiner og livsviktig utstyr. EØS-avtalen tvang myndighetene til å selge Norsk Medisinaldepot. Nå er det et USA-eid konsern som bestemmer om norske apotek skal få tilgang på legemidler.
Vi ser nå at det er nasjonalstatene som trer frem som folks beskyttende autoritet. Internasjonale organisasjoner kommer til kort. Verdens helseorganisasjon gir råd som få land følger. EU fremtrer som det Mao pleide å kalle en «papirtiger». Tidligere president i EU-kommisjonen, italienske Romani Prodi, er ikke alene om å være mektig skuffet over EUs mangel på handlekraft og vilje til å bistå utsatte medlemsland.
EU har for lengst mistet sin dynamikk og fremtrer stadig mer tilstivnet og irrelevant. Det sier alt at det er Russland som hjelper Italia med koronautstyr – ikke medlemslandene. Selv i EU trer nasjonalstaten frem som rammen rundt folks liv.
Norge må trekke de slutninger som ikke er til å komme forbi: Vi må satse langt mer på å bli selvforsynt med livsviktige varer og innsatsmidler. Norge må produsere mer mat, medisiner og krisebruksmateriell for å redusere avhengigheten av fjerne land.
Nordmenns velferd må ligge i norske hender – ikke i impotente, globale miljøer.
Hvis du er opptatt av selvberging:
Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort: [simpay id=»280380″]
Eller du kan velge et enkeltbeløp: [simpay id=»282505″]
Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981
Vårt Vipps nummer er 13629
