Er kuren mot korona farligere enn koronaen selv? Den tysk-thailandske nestoren innen bakteriologi, Sucharit Bhakdi, er inne på det i et brev til Angela Merkel. Han peker på tidlig testing og et godt helsevesen med god beredskap som årsakene til de tildels forbløffende gode korona-tallene i Tyskland. Samtidig advarer han mot en overdreven frykt for scenarier som i Italia eller Spania.
Tysklands tilsynelatende suksess i bekjempelsen av koronaen vekker internasjonal oppsikt. New York Times, NPR og The Local har alle skrevet lange artikler om dette. Her hjemme brakte VG mandag en sak bygget over samme lest.
Tysklands utrolige tall: – Vi har kanskje vært aller best
Heller ikke den tredje corona-testen av forbundskansler Angela Merkel ga utslag. Tyskland har «bare» 66 711 smittede og 645 døde til nå – og kan til og med hjelpe hardt rammede Italia. Hvorfor?– Vi begynte tidlig å planlegge hvordan vi skulle møte corona-smitten, og vi startet allerede i januar med å teste folk, sier Joachim Odenbach, pressetalsmann ved Deutsche Krankenhausgesellschaft, en sammenslutning for de tyske sykehusene, til VG.
En som ikke kjøper alle disse forklaringene, er Professor Emeritus i mikrobiologi og infeksjonsepidemiologi ved Johannes Gutenberg-universitetet i Mainz, Sucharit Bhakdi.
Bhakhdi offentliggjorde søndag et brev han sendte til Angela Merkel i forrige uke. I brevet uttrykker han sterk bekymring for at de store nedstengningene, først og fremst i hans hjemland Tyskland, men også i andre land, er samfunnsøkonomisk ødeleggende.
Vi tar ikke stilling til hans påstander, men tatt i betraktning debatten som pågår, og hans faglige tyngde, gjengir vi her hans brev i sin helhet.
Kansler Dr. rer. nat. Angela Merkel
Bundeskanzleramt
Willy-Brandt-Strasse 1
10557 Berlin Kiel, 26. mars 2020
Åpent brev
Kjære kansler, som Emeritus ved Johannes Gutenberg-universitetet i Mainz og mangeårig sjef for «Institutt for medisinsk mikrobiologi og hygiene», føler jeg meg forpliktet til å ta opp de vidtrekkende begrensningene i det offentlige liv, som vi nå tar for å redusere spredningen av COVID-19-viruset.
Det er uttrykkelig ikke mitt anliggende verken å bagatellisere farene ved virussykdommen eller å spre et politisk budskap. Jeg føler imidlertid at det er min plikt å gi et vitenskapelig bidrag til riktig klassifisering av dagens situasjon; til å sette de fakta vi kjenner så langt i perspektiv – og også stille viktige spørsmål som står i fare for å gå tapt i den opphetede diskusjonen.
Hovedårsaken til min bekymring er de uforutsigbare samfunnsøkonomiske konsekvensene av de drastiske innskrenkingstiltakene som i dag gjennomføres i store deler av Europa og allerede praktiseres i stor grad i Tyskland. Mitt ønske er å være kritisk – og med nødvendig overblikk å diskutere de fordeler og ulemper som oppstår ved å begrense det offentlige liv, og hvilke langtidseffekter disse vil resultere i.
I dette henseende stiller jeg fem spørsmål, som jeg ikke finner er tilstrekkelig besvarte, men som er essensielle for å kunne gi en balansert analyse.
Jeg ber deg om en rask stillingtagen og appellerer samtidig til den forbundsregjeringen om å utvikle strategier som effektivt beskytter høyrisikogruppene; uten å innskrenke det offentlige livet mer enn absolutt nødvendig – for på dette viset å unngå å så frøene til en enda mer intensiv polarisering av samfunnet enn det som allerede er tilfelle.
Med vennlig hilsen, prof. Em. Dr. med. Sucharit Bhakdi
1. Statistikk
Innen «infektiologien» (studiet av smittsomme sykdommer) – grunnlagt av Robert Koch selv – skilles det tradisjonelt mellom infeksjon og sykdom. En sykdom krever klinisk manifestasjon. Derfor bør bare pasienter med symptomer som feber eller hoste inkluderes i statistikken som nye tilfeller. En ny infeksjon – målt ved COVID-19-testen – betyr med andre ord ikke nødvendigvis at vi har å gjøre med en nylig syk pasient som trenger en sykehusseng. Imidlertid antas det for tiden at fem prosent av alle smittede blir alvorlig syke og vil trenge hjelp til å puste. Basert på denne antagelsen, følger således indikasjoner på at helsesystemet kan bli overbelastet.
Mitt spørsmål: Ble det i denne beregningen differensiert mellom symptomfrie infiserte og faktisk syke pasienter – dvs. personer som utvikler symptomer?
2. Farlighet
En rekke koronavirus har vært i omløp i lang tid – stort sett ubemerket i/av media. Skulle det vise seg at COVID-19-viruset ikke bør tildeles et betydelig høyere farepotensial enn de allerede sirkulerende korona-virusene, vil alle mottiltak åpenbart være overflødige.
Det internasjonalt anerkjente tidsskriftet «International Journal of Antimicrobial Agents» vil i løpet av kort tid presentere en rapport som nettopp besvarer dette spørsmålet. Foreløpige resultater av studien kan allerede studeres, og konklusjonen er at det nye viruset IKKE skiller seg i farlighet fra tradisjonelle koronavirus. Forfatterne uttrykker dette i arbeidstittelen: «SARS-CoV-2: Fear versus Data».
Mitt spørsmål: Hvordan ser dagens belegg på intensivavdelinger med pasienter med diagnostisert COVID-19 ut, sammenlignet med (pasienter smittet av) andre corona-virus – og i hvilken grad blir disse dataene tatt i betraktning i sammenheng med nye beslutninger fra forbundsregjeringen?
I tillegg: Er ovennevnte studie blitt implementert i de eksisterende planene? Følgende må selvfølgelig også gjelde her: Diagnostisert betyr at viruset også spiller en betydelig rolle i pasientens tilstand, og at tidligere sykdommer ikke spiller noen stor rolle.
3. Utbredelse
Ifølge en rapport fra Süddeutsche Zeitung, vet ikke engang det siterte «Robert Koch Instituttet» nøyaktig hvor mye som testes på COVID-19. Faktum er imidlertid at med det økende testvolum i Tyskland, har det nylig blitt observert en rask økning i antall tilfeller.
Det er derfor grunn til å mistenke at viruset allerede har spredd seg ubemerket i den sunne befolkningen. Dette har to konsekvenser: For det første betyr dette at den offisielle dødsraten (pr 26. mars 2020 var det registrert 206 dødsfall fra rundt 37 300 infeksjoner, eller 0,55 prosent) er satt for høyt; og for det andre at det ikke lenger er mulig å forhindre spredning i den sunne befolkningen.
Mitt spørsmål: Har det vært foretatt stikkprøveundersøkelser av et tilfeldig utvalg i den sunne befolkningen for å validere den virkelige spredningen av viruset, eller er dette planlagt utført i umiddelbar fremtid?
4. Dødelighet
Frykten for en økning i dødsraten i Tyskland (for tiden 0,55 prosent) diskuteres for tiden spesielt intenst i media. Mange mennesker bekymrer seg for at utviklingen kan skyte i været som i Italia (10 prosent) og Spania (7 prosent) hvis det ikke blir handlet i tide.
Samtidig blir det over hele verden begått den samme feil: Nemlig å – så snart viruset er konstatert hos avdøde – rapportere dødsfall som virusrelaterte, uavhengig av andre faktorer. Dette bryter med et grunnleggende krav innen studiet av smittsomme sykdommer: Først når det kan bevises at et virus (e.l.) har hatt en betydelig andel i et sykdomsforløp/dødsfall, kan man diagnostisere det som relatert til dette.
«Die Arbeitsgemeinschaft der Wissenschaftlichen Medizinischen Fachgesellschaften» (De vitenskapelige medisinske fagforbundenes arbeidsfellesskap) skriver uttrykkelig i sine retningslinjer: «I tillegg til dødsårsaken, må en kausalkjede spesifiseres, med den tilsvarende basissykdommen på tredje (og siste) plass på dødsattesten. Noen ganger må fire-delede årsakskjeder gis.»
I skrivende stund har ingen form for offisiell informasjon blitt gitt, om mer kritiske analyser av de foreliggende sykehistoriene (med dødelig utfall) har blitt foretatt – for å kunne avgjøre hvor mange av disse som egentlig skyldtes viruset.
Mitt spørsmål:
Har Tyskland ganske enkelt fulgt trenden med «generell mistanke» om COVID-19? Og: Har man til hensikt å fortsette denne kategoriseringen ukritisk, som i andre land? Hvordan skal man da kunne skille mellom virkelige koronarelaterte dødsfall og tilfeldig virustilstedeværelse i dødsøyeblikket?
5. Sammenlignbarhet
Igjen og igjen brukes den skremmende situasjonen i Italia som et referansescenario. Virusets virkelige rolle i dette landet er imidlertid – av mange grunner – fullstendig uklar. Ikke bare fordi punkt 3 og 4 også gjelder her, men også fordi eksepsjonelle eksterne faktorer tilkommer, som gjør disse regionene spesielt utsatt. Dette inkluderer blant annet den økte luftforurensningen i Nord-Italia. I følge WHOs estimater resulterte denne situasjonen i mer enn 8.000 ekstra dødsfall per år i de 13 største byene i Italia alene, selv uten virus. Situasjonen har ikke endret seg vesentlig siden den gang. Endelig er det også vist at luftforurensning hos veldig unge og eldre øker risikoen for virale lungesykdommer veldig sterkt. I tillegg bor 27,4 prosent av den spesielt utsatte befolkningen i dette landet sammen med unge mennesker, i Spania til og med 33,5 prosent. I Tyskland utgjør denne gruppen bare syv prosent. Til dette kommer også, ifølge prof. Dr. Reinhard Busse, leder for Institutt for helsetjenester ved TU Berlin, at Tyskland er betydelig bedre utstyrt enn Italia når det gjelder intensivavdelinger – med en faktor på rundt 2,5 [11].
Mitt spørsmål:
Hvilken innsats blir gjort for å informere befolkningen om disse elementære forskjellene og for å få folk til å forstå at scenarier som de i Italia eller Spania ikke er realistiske her?
YouTube-presentasjonen til Prof. Dr. med. Sucharit Bhakdi
Brevet på tysk i sin helhet – med fotnoter/referanser.
