Foto: Steen Raaschou.
Jeg skal innrømme at jeg vegret meg litt for å lese Peder Jensens bok Vitne til vanvidd. Jeg hadde fått banket inn ettertrykkelig i 2011 at Fjordman var et utyske, egentlig i samme kategori som Hitler, nynazister og Anders Behring Breivik. Selv etter at jeg begynte å lese (og deretter bli tilknyttet) document.no, følte jeg at Fjordman var noe helt annet, noe jeg følte sterk mistenksomhet mot. Å lese boken «Vitne til vanvidd», og følge opp en del av kildene han viser til, har gjort min mistenksomhet til skamme.
Boken viser tydelig en svært intelligent og kunnskapsrik forfatter. En person som er alt annet enn fremmedfiendtlig og hatsk. En person som snakker arabisk. En bereist person, hvis leilighet er full av objekter fra hans utenlandsopphold, også fra Midtøsten. En person som alltid har støttet opp om jøder – ikke akkurat nynazisters drømmeperson. Men samtidig en person som ble pessimistisk med tanke på, og advarte om, de store demografiske og kulturelle endringene i Europa lenge før de fleste andre. En person som, uten noe ønske om det – og uten å noensinne ha oppfordret til vold, ble hevdet å være inspirasjonskilden til Norges mest ondskapsfulle handling i moderne tid.
Hans tanker om samfunnsutviklingen er verdt å lese, ditto hans egen kafkaske historie. Men for min egen del er det hans analyse av 22. juli-terroristen som var mest tankevekkende. For første gang leste jeg selv deler av ABBs kompendie og sakkyndigrapportene. Og jeg innser at Peder Jensens analyse virker langt grundigere enn det et nær sagt samlet kommentariat hevdet i 2011-2012.
Boken tvang meg til å gå flere runder med meg selv også, der jeg ikke bare måtte endre mitt syn på Fjordman, men også på psykiaterne Husby og Sørheim.
Jeg har nå også lest et lite utvalg av Fjordmans tekster, om alt fra pasta og sjokolade til religions- og samfunnskritikk. Hans kilder og informasjon virker lite kontroversiell innen de mer nøytrale emnene der jeg selv har en del inngående kunnskap fra tidligere. Og jeg kan ikke se at han har skrevet noe som virker useriøst innen religion og samfunn heller. Hans tekster som Breivik henviste til, ville nok virket ekstreme også på meg i 2010. I dag innser jeg at det nok heller var jeg som var naiv den gangen.
Aftenpostens anmeldelse av 1. utgave av «Vitne til vanvidd» prøver å undergrave Jensen:
Han går langt i retning av å hevde at massedrapsmannen er en utilregnelig, sinnsforvirret galning, fullstendig besatt av drapstanker og sitt eget ego, og at ideologi betyr minimalt.
Legges dette til grunn, er det vanskelig å tillegge Breiviks utsagn og skriverier noen forklaringskraft overhodet. Men det gjør Jensen.
Han trekker frem et brev Breivik skrev fra fengslet i januar 2014, der massedrapsmannen hevder at strategien bak angrepet var å få i gang en heksejakt på fredelige anti-islamister og avlede oppmerksomheten bort fra dem han betrakter som sine egentlige venner, nemlig norske nynazister. Breivik benekter at Fjordman skulle være hans store idol og forbilde.
At et menneske er sinnsforvirret, betyr ikke at det ikke kan klare å tenke taktisk og strategisk. De som har hatt schizofrene venner eller familiemedlemmer som klarte å lure helsepersonell gang på gang, vet godt dette.
Men Aftenposten konkluderer, som meg, med at Peder Jensens tekster virker langt mindre ekstreme i dag enn før.
Likevel er den tanken som slår meg under lesingen av sluttkapitlet at tankegodset fremstår som mindre ytterliggående, og tilnærmingen mindre sær enn den ville gjort for ganske kort tid siden. Det har skjedd noe under vekten av asyltilstrømmingen.
Jensens bok får meg til å tenke at tyngdepunktene er i ferd med å forskyve seg i debatten om islam og muslimer. Det er kanskje den viktigste lærdommen boken gir.
Personlig vil jeg hevde at det ikke er meningene som er blitt mer ekstreme siden den gang, men at Peder Jensens analyser bedre forutså samfunnsutviklingen enn det den gjengse oppfatning gjorde. Man trenger langt ifra å være enig i alt Peder Jensen skriver for å innse at hans såkalte «mørke, anti-islamske, apokalyptiske tekster» fra 10–15 år tilbake har truffet langt bedre enn Thomas Hylland Eriksens og Per Fuggelis tekster fra samme tid.
Jeg anbefaler alle å legge vekk eventuelle fordommer, og lese denne tankevekkende boken. Peder Jensens historie fortjener å bli hørt, og det kan være sunt for de fleste å få en mer dyptgripende analyse av ABB enn det toneangivende medier har gitt.
