Eugène Delacroix (1798–1863), «Friheten fører folket»(1830) Louvre, Paris. Foto: Wikimedia.

Mottoet fra den store revolusjon – frihet, likhet, brorskap – er en fanfare for moderniteten. Det lyder ennå, tross katastrofale erfaringer med revolusjoner. Jeg tror det skyldes at flere politiske programmer og prosjekter over to århundrer har konkretisert mottoet – uten at blod flyter.

I 1789 handlet det først om å avskaffe stendersamfunnets privilegier. Likhet krever vesentlig mer. Likhet består typisk i noen henseende, ikke i andre. Hvor mye likhet tåler friheten? Det skal være innfallsvinkelen her, likhet står i sentrum. På venstresiden vil man sikkert mene at spørsmålet er feil. Det må spørres hvor mye ulikhet friheten tåler. Det er også et berettiget tema, men her legges det opp til overtro på likhet. Det kan liksom aldri bli for mye av den. Jeg har tidligere sitert hva Goethe sier om saken, men det tåler å bli sitert igjen: «Lovgivere eller revolusjonære som lover likhet og frihet samtidig, er fantaster eller sjarlataner.»

På det mest prinsipielle nivå er slik avvisning uberettiget. At like tilfeller skal behandles likt, er ingen trussel mot friheten, og av dette prinsippet følger likhet for loven. Vi har alle det samme menneskeverd og de samme menneskerettigheter. Goethes skepsis har mer for seg når det kommer til spesifikk tolkning av et hyperprogram kalt likestilling.

Mangfold, likestilling, frihet

Prosjekt likestilling handler om å redusere, i noen tilfeller eliminere, forskjeller. Lik lønn for likt arbeid er et godt gammel feministisk krav. Påfallende i dag er at mange slags autoriteter, også private, hyller det berikende mangfoldet og understreker verdien av særegenheter. Noen husker sikkert de forløsende ord på 70-tallet, det gjaldt å «finne seg sjæl». Det handlet da om frihet fra gamle normer og konvensjoner. Den opprørske individualismen for to generasjoner siden er omtolket til verdien av mangfold, for lengst en ny konvensjon, en kommersiell gullgruve og et kjerneord i politisk korrekthet. Samtidig skal det likestilles over en lav sko. Lyder det som en motsigelse?

Absolutt ikke, svarer Petter Stordalens Nordic Choice Hotels: Vi elsker forskjeller og hater forskjellsbehandling. Den der er en PR-messig godbit. Man fatter straks hva som menes. Alle er velkomne. Kom som du er, i alle slags klær. (Var ikke Frelsesarmeen først ute med dét?) Den hatefulle avvisning av forskjellsbehandling betyr blant annet at alle har rett til å booke seg inn på Stordalens dyreste suite. Det betyr ikke at alle har råd til det. Dette er en ulikhet som næringslivet er fortrolig med, blant annet derfor har man et skarpt øye for ulike segmenter i markedet.

At ikke alle har råd til suiten eller til business class på flyet, er ikke et stort problem. Problemet i verden er at mange er fattige, ikke at noen er rike. Revolusjonære antar nå som før at fattigdom skyldes andres rikdom, og vil likvidere et system som skaper slik ulikhet. Revolusjoner har ikke bare tilsidesatt friheten, de har også forfeilet målet om likhet. Den ufullkomne velferdsstaten, med vedvarende gnisninger mellom likhet og frihet, er åpenbart en bedre løsning.

Her er to tilsynelatende uforenlige synspunkter: 1) Friheten er den samme for alle. Ulike ressurser og politiske systemer gjør at ikke alle har samme mulighet til å realisere friheten. 2) Det som teller i praksis, er realisert frihet. Derfor må ulike ressurser og politiske systemer bety at friheten ikke er den samme for alle.

Begge gir god mening. Uforenligheten er tilsynelatende, for det er tale om ulike aspekter ved frihet, ulike begreper, om man vil. 1) handler om friheten i menneskeverdet, som ikke kan relativiseres slik det gjøres i 2). Den som undertrykkes i et totalitært regime, eller straffes med «frihetsberøvelse» etter lov og dom, har ikke mistet sitt menneskeverd. Dette er friheten som gir en spesifikt menneskelig mening til det å være undertrykt. Man kan mishandle og undertrykke en hund, men ikke ved å påføre dyret et halsbånd. Små barn og noen åndssvake må ha begrenset bevegelsesfrihet, men hva hvis det gjøres med et halsbånd? Symbolverdien er sterk, ville vi ikke straks fornemme at menneskeverdet er krenket? 2) handler derimot om materiell og derfor relativ frihet. I et demokratisk samfunn er det en permanent diskusjon om hva staten bør og ikke bør gjøre med tanke på folks ulike muligheter til å realisere handlingsfrihet.

Venstresiden fremhevet tidligere at frihet er frihet til å tenke annerledes, tenke i baner som går makten imot. Siden venstresidens programmer etter hvert har inntatt alle sentrale maktposisjoner i politikk og media, er det noen andre, nemlig vi populistiske nasjonalister, som tar seg den frihet. Det rådende regime misliker «sammensuriet» intenst, men det er grenser for hvilken ensretting man makter å gjennomføre. Ytringsfriheten er truet, men står ennå sterkt.

Brorskap kan tenkes som en formildende forsoning mellom frihet og likhet. Konflikter og gnisninger dempes ved brorskapets velvilje. Jeg går avslutningsvis litt inn på det.

Likhet i tide og utide

Det hevdes noen ganger at likeverd ikke har noe med likhet å gjøre. Det tror jeg er misvisende. Det samme menneskeverd for alle er den grunnleggende likestilthet, som selvsagt er forenlig med alle mulige forskjeller mellom oss.

Når staten demonstrerer hvilken makt den har, som nå ved de drastiske tiltakene mot koronasmitte, kunne man vise til likhet. Vi er alle like sårbare. Faktisk er det motsatte blitt fremhevet, nemlig at de svake – gamle og de som fra før er svekket av annen sykdom – er mer sårbare enn andre. (Etter hvert ble det nødvendig å understreke at også yngre kan bli dødelig rammet.) Det er uakseptabelt å innvende at skrøpelige mennesker er unyttige og en byrde for samfunnet, som er tjent med at de dør. Dette tabu bekrefter den kristen-humanistiske tanke om likhet i menneskeverd. Likhet er likevel det siste ord i saken.

Dagens situasjon legger til rette for konspirasjonsteorier. En av de mest groteske har oppstått i England, med ideen om at Boris og hans regjering planlegger et folkemord (#torygenocide), antakelig for å redusere utgifter til velferd. Trangen til å bekjempe nazistisk ondskap overalt er blitt en kilde til vanvidd. Man konstruerer en likhet og er blind for åpenbare forskjeller.

Også utenfor konspirasjonsteorienes domene finnes som kjent ideologisk blindhet. Like rettigheter i kraft av statsborgerskap er ikke det samme som lik nasjonal tilhørighet. Noen insisterer på at den forskjellen ikke finnes. Den er i hvert fall utillatelig. «Pedro er norsk» er tvetydig, men påstås å være entydig. Statsborgerskapet skal tenkes som den suverene likestiller. Dette likhetsprosjektet har ingen ting å gjøre med brorskap, som ikke er gitt ved like rettigheter.

Et nytt likhetsideal vil eliminere biologisk kjønnsforskjell. Dette er eksotiske ideer som opptar noen få kjønnsfilosofer, men de er representative for revolusjonær tenkning omkring likhet og frihet i dag. Kjønn skal for det første forstås ikke-binært, som en skala. For det andre skal man ha radikal likestilling i valgfrihet: alle blir stilt likt hvis alle fritt kan skape og omskape sin egen form for kjønnslig identitet, som alle blir respektert. Dessverre er ideen om frigjørende kjønnslig omskiftelighet en idealisering av uro. Kjernen i slik uro er ofte misnøye med livet, som dempes av idealiseringen. Dette handler ikke om å «finne seg sjæl». Ifølge denne filosofien finnes det ikke noe sjæl å finne.

Misnøye har lenge gjort krav på stor respekt. Nietzsche så misnøye paret med hevngjerrighet som drivkraften i moralske idealer om likhet. For ham handler det der om strategier for slu selvhevdelse, typisk for slavens mentalitet. Nietzsche skriver et sted at han «filosoferer med hammeren». En viss porsjon forakt er ikke til å unngå, og hammer må være bedre enn gift.

Moralens kulturhistorie kunne skrives ut fra dette perspektivet – hva gjør vi med vår forakt? Hva kommer den av, hva eller hvem rettes den mot? Jesus er et forbilde, med sin foraktfulle omtale av fariseerne. Og hva er poenget med den hardhendte behandlingen av forretningsfolk i tempelet (Matt. 21:12)? Pengene har trengt seg frem i Gud hus. Men penger er keiserens domene. En menneskeskapt nærhet mellom Gud og keiser vekker åpenbart raseri hos Jesus.

Brorskapets forvandlinger

Ennå finnes en magisk aura ved revolusjonens tre slagord. Hva knytter dem sammen? Dét er en oppgave som faller på brorskapet. Det står for tillit, solidaritet, vekt på fellesskap, villighet til å ofre noe. Det motvirker den giftige brodden som kan oppstå i konflikt mellom frihet og likhet. Hvis flere har like sterk rett til et gode som ikke kan deles, ligger det an til krig. Man står fritt til å velge krigen. Brorskap tilsier fred.

Brorskap ble før-revolusjonært tenkt som personlig og nært. Det kunne gå ut over biologisk slektskap, men måtte bero på et felles prosjekt. Som revolusjonært slagord ble det maksimalt utvidet. Nå gjaldt det menneskehetens brorskap. Fellesprosjektet måtte vel være realisering av frihet og likhet ..? Faktisk var 1700-tallets revolusjoner også opphav til de moderne nasjonalismene, den amerikanske og den franske. Det globale ble raskt innsnevret og, særlig i Frankrike, tenkt som et nasjonalt emblem, deretter som ideologi i Napoleons imperialisme. Liberté, egalité, fraternité er et universelt ideal, ja vel, men det gjør seg da best på fransk?

Dugnader arrangeres av en lokal forsamling, f.eks. et borettslag. I 2015 ble ordet lansert som politisk propaganda her i landet, for å skape oppslutning om masseinnvandring. Vi skulle se det som en «nasjonal dugnad», videreføring av en fin nasjonal tradisjon. Hvem hadde tidligere hørt om en permanent dugnad arrangert av staten? Det gir bedre mening å si det samme i dag, for å begrunne krisetiltak som ikke kan være permanente. I begge tilfeller har vi å gjøre med en statlig anneksjon av tradisjonen. Vi skal holde oss hjemme og være minst mulig i kontakt med andre – kan noe være fjernere fra dugnad? Vel, også dette er en felles innsats. For et godt formål må vi vel godta bisarre konstruksjoner? I brorskapets ånd.

Noe man ofte ser bort fra, er at broderlig samhold mellom ukjente opp gjennom tidene har oppstått ved en felles fiende. Også i vår tid kan det bli tale om «krig» når det manes til innsats i en spesielt viktig kamp. President Lyndon B. Johnson erklærte «war on poverty», senere fikk man «war on drugs», begge ble tenkt nasjonalt. (Noen sier dugnad, andre sier krig.) Antakelig er «war on terror», erklært etter 9/11, den første globale krigserklæring.

Når det fredelige brorskapet ekspanderes ut over nære bånd, vil krigsretorikk fort settes inn. Det har for lengst skjedd i dagens situasjon, ikke bare i USA. Brorskap kan sørge for forsoning hvis frihet og likhet kommer i konflikt: Man godtar ulik begrensning av folks frihet. Og statens makt øker, som alltid i en krisesituasjon. Staten appellerer til brorskapet, som må forbli utenfor statens kontroll.

Kjøp Alexander Graus «Hypermoral» fra Document Forlag her. Nå satt ned fra 299 til 210 kroner!