Hanne Tolg 
REUTERS/Denis Balibouse
Man kunne mistenke Jan Egeland for å bruke denne korona-krisen for alt den er verdt til sin egen agenda. Han er nettopp kommet hjem fra Colombia, skriver han i Aftenposten. Og dette landet har en slående kontrast til Norge, mener han. Jo takk, vi har også sett Narcos på Netflix. Vi skal være enige i at menneskesynet i Colombia er helt annerledes enn i Norge. Kan hende vi er et helt annet folk, Egeland? At vi bryr oss om våre egne på en helt annen måte enn de gjør i andre kulturer? At vi har tillit, lite korrupsjon og et trygt samfunn fordi vi er som vi er?
Egeland går på autopilot:
Verden som vi kjenner den, er endret for oss alle. Men i motsetning til Norge, er Colombia hjem for millioner av mennesker som er på flukt fra borgerkrig og konflikter.
Mange av familiene jeg møtte ved grensen, er allerede ved dårlig helse. Om koronapandemien får fotfeste i disse områdene, kan Colombias helsesystem kollapse på en helt annen måte enn noe vi har sett eller vil se her i Europa.
«Om koronapandemien får fotfeste …» Har ikke Jan Egeland fått med seg at Europa er i krise? At folk dør som fluer i Spania og Italia? At livsgrunnlaget og vår samfunnsøkonomi står på spill? Man skulle tro at mannen kom tilbake fra en tur i verdensrommet uten hverken wifi eller kontakt med Houston. Han tror tydeligvis at alt er på stell her, selv om europeiske land setter opp feltsykehus med plass til tusenvis og legger planer for å lagre sine døde i kunstishaller.
Gode helsemyndigheter i Norge og andre industrialiserte land ser ut til å få smittekurvene til å flate ut gjennom bruk av store ressurser og effektive tiltak. Samtidig som vi trapper opp arbeidet og kriseplaner blir vedtatt, står de mest sårbare samfunn i sør i fare for å bli glemt blant reiserestriksjoner og karantener.
Kan hende Egeland ville hatt andre prioriteter hvis han hadde tatt en tur til Lombardia. Men eldre italienere som dør i hopetall i Italias mest velstående region, er neppe av interesse for Egeland.
Dette er ikke tidspunktet for europeiske land å bry seg om sine egne borgere, mener han. Han kaller det irrasjonelt(!) å hjelpe sine egne i en krise. Hjelpejetsetter Jan Egeland har globale prioriteter:
Dette er ikke tidspunktet for irrasjonell, nasjonalistisk politikk. Vi må stå opp for internasjonal solidaritet og stå sammen med sårbare mennesker på flukt. Vi må trappe opp hjelpen og sørge for at mennesker får den beskyttelse de har krav på.
Krav på? Det må de i så fall kreve av sine egne lands ledere og egne regjeringer. Eller mener Jan Egeland at alle verdens flyktninger kan kreve at bittelille Norge skal bistå dem? Enda mer enn det vi gjør?
For en som flyr så ofte rundt i verden som Egeland, kan han ikke ha unngått å høre flyvertenes formaninger om å ta på seg sin egen oksygenmaske før man assisterer andre. Eller kanskje han ikke flyr rutefly som oss andre dødelige? Parallellen til dagens virkelighet vil han uansett neppe forstå. Det kniper på argumentene nå. Han forsøker helt til slutt å si at vi må redde de andre for å redde oss selv.
I denne vanskelige tiden er internasjonal solidaritet viktigere enn noen gang. Skaper vi langvarige fristeder for viruset blant verdenssamfunnets fattigste og mest sårbare, vil det komme tilbake og ramme også oss.
Viruset diskriminerer ikke, sier Egeland og formaner oss til heller ikke å diskriminere. Som om folk vil bekymre seg mer om flyktninger på den andre siden av jordkloden enn om sin egne foreldre med hjerteproblemer og diabetes i en tid som dette. Når folk ikke har jobb og ligger våkne mens de lurer på hvordan det skal gå med dem selv og familien, synes Jan Egeland at de burde tenke på flyktninger i Colombia.
Hjelpeorganisasjonene har milliarder på bok. Nå er krisen her – på tide å bruke litt av dem. Og hvorfor ikke jekke ned de høye lederlønningene samtidig. Alle monner drar, start med deg selv, Egeland!
Av humanitært hensyn til oss andre burde Jan Egeland gis ett års karantene uten tilgang til mediene.
