Helsedirektør Bjørn Guldvog og direktør i Folkehelseinstituttet Camilla Stoltenberg samt helseminister Bent Høie på skype holder sin daglige pressekonferanse i forbindelse med koronaviruset på Helsedirektoratet.  Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Korona-pandemiens kolossale utfordringer for det norske samfunnet er blitt forsterket av en svak nasjonal kriseledelse.

Dette ble klart for alle som fulgte NRK TV-programmet «Debatten» tirsdag. Der argumenterte Folkehelseinstituttet for én bekjempelsesstrategi og Helsedirektoratet for en annen. Og helseministeren var som vanlig enig med siste taler.

Det er nå én måned siden første koronatilfelle ble fastslått i Norge. Det var i Tromsø og ble oppdaget samtidig med at Verdens helseorganisasjon (WHO) ba alle land om «urgent aggressive actions». Norske myndigheters «aggressive tiltak» var å utforme en strategi om å bremse utviklingen av pandemien.

Statsministeren har sammenlignet koronaen med 2. verdenskrig. Hvis en holder seg til militære begreper, har Regjeringen i én måned drevet oppholdende strid. Men alle vet at en vinner ikke krigen ved å trenere fiendens fremrykning. Det må settes i gang offensive tiltak for å slå ut inntrengeren. Det innså Regjeringen først tirsdag da forsvaret mot koronaen skiftet fra oppholdende strid til utryddelse.

Og for å holde oss til krigens begrepsapparat: I en kritisk situasjon trengs klare kommandolinjer og en handlekraftig ledelse. Hvis sjefen for artilleriet, lederen for panserstyrkene og infanteriets kommandant er uenig om stridstaktikken, trengs en overordnet leder som skjærer igjennom og gir forpliktende ordrer.

I koronakrigen ser vi ikke noe til en øverstkommanderende – bare forskremte stabsoffiserer som løper i hver sin retning. Toppene poserer jevnlig på TV, men WHOs etterlysning av «aggressive actions» ser vi lite til.

Et militært operasjonsmønster kan også anvendes sivilt. Her er hva Venstre-høvding Odd Einar Dørum pleide å kalle «et hverdagseksempel»: I 1995 arbeidet denne spaltist i Nordlandsbanken. Banken ble angrepet av en sparebank i Tromsø, som sendte brev til våre aksjonærer med tilbud om å kjøpe banken.

I bankens ledelse handlet vi umiddelbart. Dette var ikke dagen for utredninger, men for handling. Vi organiserte oss militært: Adm. direktør var øverstkommanderende med særlig ansvar for myndighetskontakt og dialog med store, institusjonelle eiere. Denne spaltist ble en slags stabssjef med et spesielt ansvar for «Heimevernet» – det vil si de 13 000 småaksjonærene i Nordland som via mobilisering i mediene ble foreholdt at salg av aksjer til Tromsø var å anse som et fylkesforræderi. En kollega hadde ansvaret for kontakt med børsmiljøet og fikk sluset aksjeposter som satt løst over til vennligsinnede eiere. Vi tre utgjorde kampledelsen. Vi tok beslutninger – og gjennomførte dem.

Etter et par uker innså tromsøværingene at angrepet var slått så ettertrykkelig tilbake at de begynte å vifte med hvitt flagg. Regjeringen hadde stått seg på å følge Nordlandsbankens stridskonsept. Vi tre som var kampledere fikk blomster og diplom fra personalforeningen med takk for «å ha reddet arbeidsplassene våre». Vi er usikker på om Erna Solberg & Co vil få noe tilsvarende når koronaen er historie.

Først etter én måneds oppholdende strid er Regjeringen kommet til at koronaen ikke bare skal forsinkes, men utryddes. Kineserne fulgte denne strategien fra første stund. Der er pandemien nå under kontroll, stengte skoler er gjenåpnet og næringslivet går tilnærmet for fullt.

Regjeringens anseelse som følge av svak kriseledelse er så svekket at underordnede ikke bryr seg om befalingene. Fylkesmannen i Møre og Romsdal er ikke alene om å trosse Oslo-ordrene og råder kommunene til strengere tiltak. Trønderkommunen Frosta fikk mange tilfelle for tre uker siden. Harde tiltak ble iverksatt. De ga resultater og nå er restriksjonene opphevet. Tidsbestemte, men strenge tiltak gir resultater.

Mange kommuner nord for Dovre har innført «søring-forbud», det vil si at tilreisende sørfra ikke får sette sine bein der. Dette har justisministeren bedt kommunene slutte med. Men det har hun ingen hjemmel for. Etter smittevernlovens § 4-1 er det nemlig kommunelegen som har ansvaret for lokale smitteverntiltak. Koronaen må bekjempes der folk bor – det vil si lokalt. En handlingslammet regjering har valgt å motarbeide sine lokale fotsoldater i stedet for å nedkjempe koronaen. «Søring-forbudet» har gitt oppmuntrende resultater nordpå med få tilfelle i forhold til folketallet. I Finnmark er det for tiden sju smittede, men ingen på sykehus.

En god kriseledelse kjennetegnes av god, forståelig og effektiv kommunikasjon hvor målet er å sikre god oppslutning om de tiltakene som iverksettes. Da må Regjeringen utforme og gjennomføre en forståelig og målrettet strategi ut fra en situasjonsforståelse som alle gode krefter kjenner seg igjen i.

Når befalingene spriker, situasjonsbedømmelsen går i alle retninger og underordnede ledd ikke bryr seg om de mange og ukoordinerte budskapene, står vi overfor elendig krisekommunikasjon.

Og minst like dårlig kriseledelse.